Overganger

En viktig, kanskje den viktigste, delen av boken gjenstår.

Og jeg får det ikke til. Det er full stopp:

Jeg mener, jeg er ikke i nærheten. I går satt jeg ti timer i strekk og terpet og terpet og terpet og det som i utgangspunktet var en dårlig tekst ble bare verre og verre. 

Selvfølgelig vet jeg hva jeg burde gjort. NOE HELT ANNET. Tatt mitt eget råd om å legge puslespill eller meditere. Men det hjalp ikke å vite at det ville hjelpe, for jeg ville bare få det til!!!! Med ren viljestyrke. Og med en gang. 

(Det mest frustrerende med å skrive er å innse at ti timers arbeid var bortkastet. Sånn er det ofte. Jeg kan produsere noe godt på ti minutter. Eller jeg kan skrive femti sider på noen dager for så å fjerne alt sammen fordi det ikke passer inn. Det gjør faktisk ganske vondt.) 

Og enda så forbanna klok jeg er i teorien - dette ordner seg jo med litt tid! - våknet jeg i dag og tenkte:

Jeg kommer faktisk ikke til å fikse det!

Dette er faktisk krise!

Men så hørte jeg en podcast - VG Pocket med Camilla Norli - i bilen. Et fantastisk intervju med Tom Malmquist om grenseløs sorg og nytt liv.

Han forteller om romanen sin, "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live". En sterk historie jeg skal lese - om samboeren Karin, som dør brått bare få dager etter at datteren, Livia, blir født.

Den slags intervjuer gir perspektiv.

Krise at jeg i dag ikke får til å skrive en overgang? 

Nei. 

Tiden flyr

Hvis jeg jobber i x antall timer tjener jeg y kroner.

Det vil ta meg 20 minutter å svare på tre mailer.

Jeg må være der om en time, presist.

Hvor lang tid vil det ta?

Og vil det være verdt det?

Hvordan kan jeg være mest mulig effektiv?

Sånn tenker jeg ofte.

Selvfølgelig har jeg ansvar og forpliktelser med tidsfrister, og hverdagen krever planlegging, ofte også lister, men jeg prøver å også gjøre rom for aktiviteter som får meg til å tenke på denne måten:

Jeg skjønner ikke hvor de timene ble av?

Hæ? Er klokken elleve? Allerede? 

Tiden fløy!

Tiden flyr derimot ikke når man venter.

Tiden flyr derimot ikke når man venter.

Det er jo helt greit å være stressa og ha tusen baller i lufta samtidig og ikke egentlig ha tid til å puste, for hei, her går det i ett, det er alltid noe å rekke og jeg kan ikke sitte her og kaste bort dyrebare minutter på å puste med magen eller legge et puslespill. 

Så lenge jeg også legger fra meg alt det jeg innbiller meg er så sykt viktig (og som i stor grad ikke er det, skal jeg være ærlig) og gjør noe avslappende. Som nettopp å legge et puslespill. Eller brette papir. Eller legge en kabal. Eller løse et kryssord. (Den oppsummeringen fikk meg til å høres ut som om jeg er åtti. Men det er disse tingene jeg liker å gjøre og skulle ønske jeg også var glad i å strikke!) 

Repetetive aktiviteter hjelper meg å sone helt ut og glemme to-do innen x antall minutter. 

De er en form for meditasjon som visstnok skal gi de samme fordelene man får om man sitter i stillhet eller med en App (noe jeg også gjør*) hver morgen:

Indre ro, redusert stress og bedre konsentrasjon.  

Det er faktisk i disse pausene - når jeg har null forventninger - at jeg får gode ideer.

At alt det jeg ellers prøver å presse frem av løsninger på konkrete problemer eller kreativ tekst plutselig kommer til meg.

Aha!

Så, ja. Mer av alt dette.

* Og når det gjelder meditasjonsapper kan jeg anbefale en som er skikkelig bra. Jeg liker den langt bedre enn Headspace og andre jeg har prøvd.

Søk på: Insight Timer. 

Seoulsikke

I dag hadde jeg planer om å skrive noe om tiden som flyr - men så... fløy den av sted, da!

Da jeg var liten sa alltid farmor at hun ikke forsto hvor det ble av dagene. Fordi hver helg - og spesielt hver sommerferie - føltes som små evigheter stusset jeg over hva hun mente med at det føles som om tiden går fortere, desto eldre man blir. Akkurat nå synes jeg dagene bare raser av sted. 

I dag, for eksempel, så jeg årets første julenisse i en butikk. Og til tross for at det ikke betyr at vi er i desember riktig ennå, vil folk snart begynne å snakke om presanger og ønskelister. 

Rett etterpå så jeg heldigvis en solsikke.

Men apropos tid, eller, det å liksom spare på den (som egentlig bør hete å omprioritere): De siste par-tre ukene har jeg gjort noe helt fantastisk lurt. Jeg har kuttet ut sosiale medier. Fullstendig. 

Det er ikke noe jeg skal opprettholde over lang tid, jeg har nemlig også enorm nytte av et par plattformer, men når jeg skriver trenger jeg å fokusere uten ekstra distraksjoner i små periode. Tidligere sa jeg til meg selv at det kunne jeg bare ikke gjøre, men selvfølgelig kan jeg det! Disse tre ukene har gjort underverker for kreativiteten min.

I starten grep jeg etter mobilen til stadighet, nå ligger den i et annet rom mens jeg jobber og det eneste jeg sjekker i løpet av en hel dag (!!!) er mail. 

Men nå skal jeg titte innom FB. Og det blir helt sikkert fint. 

Av mer spennende informasjon (i det minste for meg) skal jeg snart til Sør-Korea! Av alle steder. 

Det blir en miniferie full av intens avslapping. 

Så, med nok et bilde av Seoulsikken ønsker jeg deg en riktig så god jul :)  

(Kr)oppgitt

Jeg lovet meg selv at jeg skulle holde kjeft - først og fremst fordi jeg ikke har noe med hva andre velger å legge ut på Instagram.

Men også fordi det ikke gagner noen at jeg bidrar til å hause opp noe som burde dysses veldig ned. Jeg er feig og sier at min minimale blogg uansett ikke vil utgjøre en forskjell - og så får jeg ut litt frustrasjon her. Eller, frustrasjon er faktisk for sterkt. Jeg er verken sint eller frustrert. Kanskje litt irritert, men aller mest er jeg vel bare oppgitt. 

Litt sånn: Jaja, det måtte vel skje. Eller: Here we go again. 

Snakker selvfølgelig om undertøysbilder tatt fire dager etter fødsel - av en person som gjorde nøyaktig det samme for to eller tre år siden og da angret veldig.

Det handler ikke om at bloggeren ikke er fin, vakker, fit, whatever.

Eller at jeg hadde hyllet henne om hun hadde strekkmerker og hengemage og cellulitter i panna.

Eller at hun ikke har rett til å være stolt av hva kroppen har prestert - eller, for den saks skyld, hvordan den ser ut. 

Det som plager meg er fokuset på kropp. Hvorfor er det så viktig å kle av seg rett etter fødsel - helt uavhengig av form og størrelse? 

Alle har rett til å være stolte av kroppen sin - magre og mindre magre, veltrente og mindre veltrente - men kan vi ikke fokusere på helt andre ting? (Og jeg vet at det jeg skriver her bidrar til nøyaktig det samme og tar kritikk for det.)

Teksten på Instagram er grei nok, den, men den korresponderer jo på ingen måte til bildet. Det er fullstendig selvmotsigende. Du kan ikke slå et slag for at man ikke skal sammenligne egen kropp med andres ved å vise frem kroppen din - og det er uavhengig av hvorvidt den ligner et ideal eller ei.

Hadde den enda stått alene?

Og, i fare for å høres sarkastisk ut - er det virkelig sånn at noen endelig må bygge opp motet til å snakke "de perfektes" sak? 

En paneldebatt med bloggeren, eksperter og andre med ulikt syn på hva et sånt bilde bidrar til ville vært på sin plass. Kanskje ville noen forklart på hvilken måte dette er modig og inspirerende. Og samtidig ville kanskje andre kommet med en begrunnelse for hvorfor fokuset blir feil - og oppklart at det ikke trenger å handle om misunnelse? 

For det blir litt feigt, synes jeg, å overkjøre eksperters advarsler, for så å gjemme seg bort og ikke kommentere årsaken til at hun føler det er riktig og viktig. 

Dette vil jeg faktisk ikke publisere. Jeg vil ikke sitte med en pekefinger og tro at jeg vet best. Men... Jeg er bare så forbanna (kr)oppgitt!

Selvmotsigende frykt

Akkurat nå driver jeg med noe jeg egentlig ikke kan.

Eller, jeg lærer mens jeg holder på, men jeg har i utgangspunktet kanskje ikke den nødvendige kompetansen. 

Når usikkerheten tar litt overhånd leser jeg utdrag fra en av mine favorittbøker, Big Magic: Creative Living Beyond Fear, av Elizabeth Gilbert - og minner meg på at frykten for å drite meg ut eller feile ikke skal styre meg mens jeg jobber. 

Let me list for you some of the many ways in which you might be afraid to live a more creative life:

You’re afraid you have no talent. You’re afraid you’ll be rejected or criticized or ridiculed or misunderstood or—worst of all—ignored. You’re afraid there’s no market for your creativity, and therefore no point in pursuing it. You’re afraid somebody else already did it better. You’re afraid everybody else already did it better. You’re afraid somebody will steal your ideas, so it’s safer to keep them hidden forever in the dark.

You’re afraid you won’t be taken seriously. You’re afraid your work isn’t politically, emotionally, or artistically important enough to change anyone’s life. You’re afraid your dreams are embarrassing. You’re afraid that someday you’ll look back on your creative endeavors as having been a giant waste of time, effort, and money. You’re afraid you don’t have the right kind of discipline.

You’re afraid you don’t have the right kind of work space, or financial freedom, or empty hours in which to focus on invention or exploration. You’re afraid you don’t have the right kind of training or degree. You’re afraid you’re too fat. (I don’t know what this has to do with creativity, exactly, but experience has taught me that most of us are afraid we’re too fat, so let’s just put that on the anxiety list, for good measure.)

You’re afraid of being exposed as a hack, or a fool, or a dilettante, or a narcissist. You’re afraid of upsetting your family with what you may reveal. You’re afraid of what your peers and coworkers will say if you express your personal truth aloud. You’re afraid of unleashing your innermost demons, and you really don’t want to encounter your innermost demons. You’re afraid your best work is behind you.

You’re afraid you never had any best work to begin with. You’re afraid you neglected your creativity for so long that now you can never get it back. You’re afraid you’re too old to start. You’re afraid you’re too young to start. You’re afraid because something went well in your life once, so obviously nothing can ever go well again. You’re afraid because nothing has ever gone well in your life, so why bother trying? You’re afraid of being a one-hit wonder. You’re afraid of being a no-hit wonder. 

Noe treffer ekstra hardt (og ikke nødvendigvis godt.) Og det er egentlig morsomt hvor selvmotsigende frykten kan være, for joda, jeg føler meg både altfor ung og samtidig altfor gammel til å starte helt fra scratch. (Utligner de hverandre på en måte som gjør alderen min helt perfekt?) 

Uansett, denne lange listen til Gilbert minner meg på at jeg ikke kan leve med så mye dum frykt.

Derfor fortsetter jeg altså å gjøre det jeg i utgangspunktet ikke kan - i håp om at prøving og sikkert mye feiling fulgt av mer prøving skal lede meg dit jeg vil.  

Knasende sukker kan også gi matro

Oj, oj, oj - jeg er finalist i en skrivekonkurranse arrangert av Kvinneguiden og Mills. Tematikken, Matro, er så viktig og noe jeg har jobbet HARDT for å finne tilbake til.

Mitt bidrag kan du lese her.

Og så vil jeg legge til at jeg helst skulle brukt bilder som passet litt bedre til teksten, men jeg sendte inn i hui og hast og fikk ikke tatt nye. 

Jeg har skrevet mer om vekt osv her. Det er på høy tid å få tatt noen nye bilder som viser en stadig sunnere kropp. På det området går det nemlig fremover, og det er bra. Nok om det.  

Her er et utdrag fra teksten:

Selv vokste jeg opp uten å vite at potetene jeg fikk servert til middag hadde høy glykemisk indeks, at fiskebollene inneholdt mer mel enn fisk og at mammas rosinboller var stappfulle av gluten. 

Noe av dette kan, for voksne, være nyttig informasjon.

Mye er bare støy som forstyrrer matro, dreper matglede, skaper usikkerhet og fyller altfor mange hoder med kompliserte kilokaloriregnskap og dårlig samvittighet og stjeler fokus fra langt viktigere ting.

I mangel på bilder av tall og støy - gårsdagens middag på indisk restaurant illustrerer i det minste matglede: 

Du trenger ikke å ha eller ha hatt en spiseforstyrrelse for å kjenne et snev av uro eller stikk av dårlig samvittighet rundt et middagsbord. Jeg lurer på hvor mye tid som går med på å veie og måle og holde regnskap?

Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Liv.

Hva skal det egentlig lede til? Helse? Og hva kunne all denne tiden, denne hjernekapasiteten ellers vært brukt på?

Hva vi putter i munnen er viktig. Men heldigvis trenger det ikke kreve enorme mengder tid og hjernekapasitet. Eller mattekunnskap.

Ha en fin uke :) 

Skriv uten filter!

Jeg har snakket om dagbøker tidligere, og for meg har det blitt veldig viktig å tømme hodet for tanker rett etter at jeg står opp.

Tidligere skrev jeg om kvelden, en slags oppsummering av hva jeg hadde gjort og tenkt osv - men det er så mye mer givende å heller fokusere på hva jeg vil ha ut av den dagen som så vidt har startet.  

Jeg pleier å starte med det første som faller meg inn. Det kan være noe så kjedelig som:

I dag må jeg bare... Eller: Jeg er trøtt/bekymrer meg for/gleder meg til....

Men den ene tanken tar den andre og jeg ender alltid opp et helt annet sted enn der jeg startet. 

Dersom du står helt fast kan du stille deg ett av disse spørsmålene for å komme i gang: 

Tar jeg bevisste valg, eller lar jeg meg styre av forventninger?

Hvordan kan jeg prioritere på en måte som føles mer riktig?

Hva lengter jeg etter?

Dersom jeg skulle levd tre parallelle liv – hvordan ville de sett ut?

Hvordan vil jeg føle meg?

Hvem vil jeg bli husket som? En person som alltid… hva?

Dersom jeg kunne hatt en hvilken som helst jobb resten av livet – og alt betalte det samme – hva ville jeg gjort?

Hvilke valg fra fortiden plager meg? Og hvilke feil er jeg redd for å repetere?

Hvordan ville jeg prioritert annerledes dersom jeg visste at jeg ikke kunne feile? Og hva er jeg villig til å gjøre – uten garanti for å lykkes? Eller frykt for å dømmes av andre?

Hva slags liv ønsker jeg å se tilbake på som gammel?

Hvem har gått foran meg og vist at det jeg drømmer om faktisk er mulig? Og hva kan jeg lære av dem?

Eller, for å kjenne på takknemligheten: Hva er godt i livet mitt akkurat nå?

Jeg er obs på å skrive uten å tenke og uten å dømme. Og så minner jeg meg stadig på at ingen skal lese. Noensinne. Det er lov å sutre og være litt smålig. Og det er - enda bedre! - lov til å drømme skammelig stort om fremtiden :) 

Skriv uten filter! 

Og dersom du har lyst til å lese gjennom det du produserer i halvsøvne kan det faktisk hende du får deg en skikkelig overraskelse. Noen ganger soner jeg nemlig helt ut - og noterer ting jeg ikke engang visste at jeg gikk og tenkte på eller drømte om.  

Jeg har skrevet om samme tema her. (Bla til side 4 og 5.) 

Sosiale antenner

I dag var planen å dele tekst som forhåpentligvis er verdt å lese eller faktisk mene noe om noe utenfor min egen hverdag. Til tross for at det er en del som opptar meg i media - og på sosiale medier, for den saks skyld - henger ikke hodet med i det hele tatt og jeg vet jeg kommer til å skrive noe ureflektert dersom jeg prøver.

Derfor velger jeg heller uinteressant. 

Lenge siden sist jeg var skikkelig dårlig på den måten at jeg liksom ikke kan velge om jeg vil fungere normalt eller ikke.

Én hund har sosiale antenner og følger farge når jeg sier at det er tid for å slappe av fra og med klokken to på formiddagen:

Den andre gjør ikke det og dytter ting opp i ansiktet mitt i håp om at det skal motivere til å løpe rundt og rope og tulle som jeg pleier. 

(Kan man bli litt smårar av å ha to hunder som næreste kolleger? Nei? Lettelse.)

Se på de søte tennene... 

Se på de søte tennene... 

Ett viktig spørsmål er jeg kapabel til å svare på: 

Beste måten å lese krim på?

Med en fornærma og sta boxer sittende på magen.

Tungt og lenge.

Med et intenst og oppgitt blikk. Uten de nevnte sosiale antennene. 

Tame Impala og tamme hunder

Etter tre konserter denne uken har jeg mistet stemmen fullstendig. I hele to dager tenkte jeg at det gjør det umulig å blogge.  

Bør kanskje legge til at hjernen delvis har smeltet som konsekvens av noe høyere temperatur enn vanlig. 

Men nok om det. Musikk!

Vi så Mac Demarco varme opp for Tame Impala på Red Rocks onsdag kveld. Det var mer fantastisk enn jeg hadde forestilt meg at det kunne bli. 

Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

En ting som fascinerer meg er hvor glad jeg er i musikk til tross for at jeg har null rytme. Og når jeg sier null så mener jeg ikke egentlig null, jeg mener bare at jeg har en helt annen enn absolutt alle andre. Selv det å klappe i takt er utrolig vanskelig for meg.

Men det ække så farlig, har jeg endelig innsett.

I det minste på konsert kun omgitt av folk jeg ikke kjenner. Eller foran Tias med persiennene helt nede. Bryllup og lignende er fremdeles litt utfordrende for meg - jeg tror jeg er den eneste som tenker at det fint kunne vært et par taler til når de fleste andre bare må danse. Da håper jeg at en litt beruset tante skal fortelle om barndommen til brudgommen. I detalj. 

Torsdag dro Tias og jeg til Boulder for å se et intervju med Mac Demarco med en radiokanal (utrolig kult, han er en fascinerende person og de fremførte flere sanger):

Så gikk turen videre til en konsert som var helt fantastisk. Delvis fordi vi faktisk sto ved siden av vokalisten i Tame Impala (som vi så kvelden før på Red Rocks) nesten hele kvelden. 

Men avslutningen på alt var kanskje likevel den aller beste, for utenfor konsertlokalene satt en gjeng med folk og hunder som ikke hadde et sted å bo.

Først så vi bare to - Duchess og Katie - og jeg skvatt da det jeg trodde var en jakke beveget seg og nok en nydelig hund, Casanova, sjarmerte meg. Og Tias. Han gikk og tok ut penger så alle skulle få i seg noe mat (Menneskene også, altså, ikke bare dyrene.) 

Det var en så fin gjeng med folk og jeg tror at hundene - med ett unntak, og det var at de ikke hadde mye penger til mat - har et fint liv. De får masse oppmerksomhet, sover med eierne og er en del av en "pack", de var så vennlige, kosete og trygge - jeg fikk kyss og Duchess satte seg på fanget mitt, akkurat som Ducky og Drago gjør. 

Vi var på vei inn i en Uber da Tias oppdaget at vi hadde oversett en katt som satt inni eierens jakke. Og da ble det nok en tur til minibanken, for, som han sa, vi diskriminerer ikke :) 

I går klarte ingen av oss å tenke, så vi bygde en borg av dyner, puter og tepper i kjelleren og så på TV ni timer i strekk. Mens vi innimellom kommuniserte via SMS (Tias har heller ikke stemme.) 

Anbefaler The Path:

I dag er formen litt bedre og jeg bygger opp mot til å skrive meg gjennom uken. 

Kommer til å leve lenge på Tame Impala live midt i fjellet, altså.

Og gleder meg til Mac Demarco kan fylle Red Rocks helt alene. 

God mandag til deg. God bedring til meg. 

Full pupp og grus i knærne

Akkurat nå er jeg keen på å "gi alt" i forbindelse med et nytt prosjekt. Kjøre på, liksom. Isteden gir jeg "bare" veldig mye.

Fordi jeg lærer av mine feil. 

Selvfølgelig er det mer spennende å gi jernet, å kjøre på med full pupp (enten det gjelder dette prosjektet, karakterer på universitetet, trening, et ”perfekt” kosthold, å være hjelpsom, omsorgsfull eller snill-snill-snill), men dersom puppen blir altfor full? 

Vel, da stuper man rett i bakken. (Med mindre det er snakk om silikon. Da blir man bare dritsexy.)

Og mens man stirrer ned i asfalten og plukker grus ut av knærne vil man angre på at man ikke prioriterte ”godt er godt nok” likevel.

Hadde jeg for noen år siden satset litt mindre på ”høye karakterer” og litt mer på hvile, sosialt påfyll, søvn, næring hadde jeg mest sannsynlig fullført arkitekturstudiet.

Mer balanse ville, med andre ord, gitt meg en universitetsgrad og flere gode minner, dypere vennskap og mer glede.

Men balanse var demotiverende.

Balanse var ”halvveis”.

Balanse var uaktuelt.

Jeg skulle jo i mål.

Men hva betyr karakterene i dag?

Ingenting.

Hva fikk jeg ut av å pushe meg for hardt?

Grus i knærne.

Og denne gangen skal jeg hoppe over akkurat det. Ikke ved å gi en halvveis innsats (å nei, jeg er motivert som bare det), men ved ikke å ta på meg skylapper og glemme at det er noe som heter hunder, et sosialt liv og hvile. 

For sånn kommer man seg faktisk i mål. Har jeg erfart.