Grått, men godt

Denne uken reiser Tias og jeg til Hong Kong.

Vi flyr via LA og Tokyo og har, bevisst, tid til en middag der på det som ble favorittrestauranten sist:

Jeg tror aldri jeg har vært så klar for en ferie. Det skal bli så deilig å la alt ligge - glemme rutiner og oversettelser og manus og ta hver dag som den kommer. Vi har bestilt en del restauranter, men har ellers ingen andre planer enn å titte.

Farfaren min vokste opp i Shanghai, pappa har reist en del i Kina, inkludert Hong Kong, men jeg har aldri vært andre steder i Asia enn Tokyo, og er derfor innmari spent.

Fordi Drago lider av sterk separasjonsangst flytter en hundevakt inn i huset vårt og er her med hundene. Hun er helt fantastisk. Jeg kan ikke nevne navnet hennes uten at det klikker for begge to - og det gjør det jo litt hyggeligere å reise fra dem.

For å demonstrere hva som skjer når de ser bilen hennes:

Denne helgen har vi endelig hatt et vær jeg liker. Grått. Litt regn. Dessverre ingen frisk vind, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg.

Jeg har ikke sittet ute i sommer, fordi det er litt som å bli bakt og kvalt levende (opp mot 40 C hver eneste dag siden starten av juni, det er okay på ferie, men ikke okay i hverdagen, synes nå jeg), men da jeg våknet til denne himmelen og regn, tilbrakte jeg flere timer i hagen:

Ducky er redd for torden og ble stående paralysert i hundedøra:

Og så har jeg fått en helt fantastisk tilbakemelding på manus.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Ble bare skikkelig rørt og glad og lettet og stolt - og mindre redd.

Steinen jeg gjemte meg under er slengt til side, jeg har kastet fra meg dyna og krabbet frem fra bordet - klar for å fly av sted.

Så får vi se hvor lenge den følelsen varer når det nærmer seg utgivelse. Ha!

Uansett.

Det skal bli godt å røskes ut av hverdagen jeg har skrevet så mye om og få litt nye impulser. Mindre grå blogginnlegg kommer, for her så jo hverdagen nettopp skikkelig grå ut.

Og det er den jo ikke!

Som regel kler hundene seg i langt lystigere farger.

Og det er, som sagt, stort sett strålende sol.

Overdramatisering fra under en stein

Nærmer meg endelig mål.

Og da kommer selvfølgelig antiklimakset.

Det er veldig få som har lest manus og likevel føles det som om jeg har eksponert meg for hele verden. Fullstendig tullete og jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men akkurat nå vil jeg helst gjemme meg under noe (ikke egentlig en stein, men kanskje en dyne, kanskje et bord, aller helst bak en hund eller to) - og bare ta en liten pause.

Dette har vært et langt, langt, langt prosjekt som har tatt flere vendinger og jeg kjenner plutselig at jeg er skikkelig, skikkelig sliten.

Jeg prøver ikke å overtale noen til å tro at det å sitte foran en PC eller ligge på gulvet med en kladdebok i seg selv er spesielt utfordrende.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Men det å liksom ransake seg selv - vel vitende om at dette skal leses og kanskje dømmes av andre - er virkelig utmattende.

Å innrømme at man i perioder har vært både sjalu og misunnelig, bitter og smålig (og hvorfor, i detalj)?

Det koster.

Mulig jeg overdriver fordi jeg er litt stuck i dette mindsettet, men det er litt som å sitte i en sofa med en god venn og dele alt som ellers kan være vanskelig å snakke om. ("Jeg har vært sjalu. Og bitter. Og jeg kjenner fremdeles stikk av misunnelse!")

Og så, når man er ferdig og håper på et lite "jeg også", eller høre hvordan de har det, hva de tenker på om dagen,  så reiser vedkommende seg og forsvinner. Med steinansikt. Uten ett ord. 

Kjente hun seg igjen i det jeg sa på noen måte?

Tenkte han: "så utrolig uinteressant? Hvorfor skal noen orke å høre på dette?"

Who knows?

Jeg aner jo ikke hvem som på sikt kommer til å lese eller hva de kommer til å tenke. Ja, det er en del av greia. Og ja, jeg må slutte å være så ekstremt dramatisk. 

Egentlig bør jeg stanse meg selv her, for dette gjør det jo bare verre, men jeg må bare si at jeg nå fikk dette til å høres ut som en negativ og sutrete bok med masse "problemer" og "mørke hemmeligheter" - men den er ikke det!

Faktisk det motsatte.

Og det får meg jo til å lure på om jeg kanskje fremstiller meg selv i et provoserende godt lys? Kanskje jeg rett og slett skryter av det fine livet mitt? 

OMG. Jeg må bare avslutte. 

Kanskje vil fornuften finne meg under den steinen. Eller bak en av hundene. Selv dette tullet føles som en form for overeksponering akkurat nå. 

Okay, siste ting.

Etter å ha lest gjennom dette rabalderet kan jeg konkludere med at boken ikke bare handler om det som er vanskelig å dele, men også det jeg er stolt av å dele.

Vi kan kalle det balanse.

Eller vi kan kalle det nøyaktig hva det er: LIVET.

Ambisiøs - men uten forventninger

Jeg titter gjennom mange hundre sider med notater. Noe å spare på?

Snart må jeg bare kaste og komme videre. Men disse definisjonene fikk meg til å tenke (vet dessverre ikke hvor jeg har det fra, fant det på en post-it-lapp jeg ikke kan huske å ha skrevet):

Ambisjon:

La meg prøve å gjøre noe skikkelig bra.

Forventning:

Jeg må gjøre noe bra. Hvis ikke er jeg INGENTING.

IMG_7546.JPG

Basert på dette håper jeg at jeg klarer å være ambisiøs - men uten forventninger.

Nummer to

Bok nummer to.

Manus er komplett. Altså, det blir nok redigering og sletting igjen, men det er så komplett som jeg får det på egenhånd.

Og vet du hva som foregår nå? AKKURAT nå? To jeg virkelig respekterer leser. Nå. 

Jeg er spent og nervøs. 

Regnskogen er trist og sint. Med god grunn. Jeg skammer meg:

Handlingen er nær (altfor nær?) Og veldig personlig.

Jeg plukker egentlig opp tråden der jeg la den fra meg i 2012, beskriver bokutgivelsen og tilbakemeldingene på "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" og snakker mye om flyttingen til USA. I starten litt tøft, men etterhvert et sted jeg føler jeg har funnet ro og trygghet.

Dette skulle ikke være en bok om spiseforstyrrelser (og er heller ikke det), men etterhvert som de mer langvarige konsekvensene av anoreksien innhenter meg dukker den jo opp likevel som en irriterende skygge fra fortiden - og kludrer liksom til det jeg håpet at skulle være en helt ny start.

Livet fungerer jo ikke på den måten. Man kan ikke bare sette en strek over det som har vært.

"Ikke som planlagt" handler egentlig om identitet. Om å frigjøre seg fra de forventningene man pleide å ha til hvordan tilværelsen liksom "måtte" være. Om å bli kjent med seg selv. Og om å skape et liv man liker.

Nå, mens folk (og det inkluderer en konsulent) leser, skal vi jobbe med baksidetekst og omslag.

Og så venter det sikkert en grundig redigeringsrunde før alt sendes til språkvask.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Dette har vært en langt vanskeligere prosess enn boken om anoreksi. Kanskje fordi jeg har stått mer i det jeg skriver om. Tidligere kunne jeg jo se tilbake og beskrive en person jeg delvis ikke kjente meg igjen i. Jeg kunne separere meg fra hvem jeg var og beskrive med en avstand jeg nå ikke har hatt. Kanskje føles dette derfor mer personlig?

Uansett. Jeg er spent på hva som skjer videre. Det eneste jeg vet er at boken er skrevet ærlig og med de beste intensjoner. Og den vissheten gjør alt litt tryggere. 

Bære vekt og bære liv

Tusen takk for fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg var veldig i tvil om det var riktig å dele eller ei - men det traff enkelte på den måten jeg håpet, og det er jo bra :)

Det er aller siste innspurt med manus - i denne omgang. Jeg venter på svar på et par ting og så skal alt sendes vekk. Ut av mine hender for en stund. 

Er veldig nervøs og skal skrive mer om hva boken egentlig handler om. Og dele litt tekst som ble slettet.

Er glad jeg skiftet vinkling, for når jeg leser det "gamle" mot det "nye" er det en enorm forskjell. Det er som om jeg endelig klarte å ta et skritt til siden og se meg selv utenfra, å virkelig dykke dypt, som det så klisjéfylt - men fint! - heter.

Ellers så har jeg lastet ned Pia og psyken etter anbefaling her - og takk, for en bra podkast!

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Jeg leste nettopp Martine Lunders artikkel i VG om flate mager og små babyer - blant annet inspirert av Finn Skårderuds "Det skjer noe med gravide om dagen" (en del av hans viktige og fine artikkelserie for Aftenposten) - og jeg synes det er så bra at man fokuserer på dette:

Det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut som gravid, og det kan være mange grunner til at man er slank eller har liten mage gjennom et helt svangerskap.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det som er skremmende er hvis vi har en trend hvor utseendehysteriet før og etter en graviditet skal overskygge alt det som tross alt er mye viktigere.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp. Klarer ikke dy meg. Trenger ikke dy meg. Vil heller ikke dy meg.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp.

Klarer ikke dy meg.

Trenger ikke dy meg.

Vil heller ikke dy meg.

De siste årene har jeg jo blitt kjent med en del leger og har hørt det jeg betegner som skrekkhistorier. Blant annet om de som ber om keisersnitt en måned før termin - for å slippe vektøkning på tampen. (Noe de selvsagt ikke får innvilget, jeg tipper/håper de heller henvises til psykolog.)

Jeg forstår heller ikke begrepet om å "få tilbake kroppen sin" - som om den er noe man mistet på veien. (Og jeg skjønner at det også kan handle om å få være alene i seg selv, men jeg referer til muligheten til å stramme opp og fikse på alle "skader".)

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

En venninne fikk høre at hun var så flott FORDI man bakfra ikke engang kunne se at hun var gravid! Hun bar jo vekten "kun" på magen. Ingenting galt i det, men hvorfor er det en større prestasjon eller flottere enn noe annet? Som hun selv sa var det ikke akkurat en bragd fra hennes side, ei heller noe å være stolt av sammenlignet med at hun faktisk bar frem et liv. 

Nå venter manus. Der skriver jeg også litt om babyer. Om enn ikke mine egne.

Den lille elefanten i rommet - her skal man trå varsomt

Jeg angrer litt på bildevalget.

Det er ikke slik jeg ser ut nå. Dette er tatt for et par år siden, på et tidspunkt da jeg var tynnere enn jeg er i dag.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det likevel på sin plass.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det ikevel på sin plass.

De siste par årene har jeg hatt et par helseutfordringer som konsekvens av alle årene med overtrening og underernæring.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt hvorfor jeg en periode var tynnere eller hvorfor jeg ønsker å gå mer opp i vekt – men i samsvar med lege får jeg hjelp til å balansere hormoner som lenge var all over the place (ikke hormonbehandling) og regulere forbrenningen på en måte som gjør det enklere enn det lenge var å legge på seg.

Da dette bildet ble tatt spiste jeg nemlig som jeg gjør i dag. Og jeg trente ikke mer (det vil si, fremdeles veldig lite.) Det var, med andre ord, ikke snakk om et tilbakefall.

Det siste jeg vil er at min kropp skal være et bilde på hvordan det er å være frisk – verken som den var, som den er eller som den ender opp med å bli.

Vi er tross alt individer som går gjennom ulike faser, det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut – verken som syk eller såkalt ”normal”.  

Min kropp er egentlig min business, men vit at jeg lenge har hatt godt og sunt forhold til både mat og trening.

Med behandlingen jeg får, kommer jeg til å gå mer opp i vekt – men jeg vil nok ikke skrive mer om det.

Jeg håper at dette enten var oppklarende, fullstendig uvesentlig – og ikke triggende.

Og helt til slutt, grunnen til at jeg valgte dette bildet da jeg sendte innlegget til Aftenposten er at det er de siste jeg fikk tatt profesjonelt.

Med unntak av at det hadde gjort seg med litt… mer av meg er de jo egentlig skikkelig fine (og det er ikke ment som ”thin-shaming”, det har seg bare sånn at jeg synes at jeg ser bedre ut når jeg ikke er fullt så tynn.)

Spesielt fint ble det også etter at hundene joina.

Om å gjøre og kjøre og høre - mens man lar seg berøre

Det beste med august er at verden våkner fra en dvale. Endelig starter alle podkaster opp igjen!

Bra damer er fremdeles en av mine favoritter. Spesielt episoden med veldig kloke og engasjerte Ingeborg Senneset og den siste, med Christine Dancke - også en skikkelig spennende person. Jeg blir så glad av å høre reflekterte og interessante folk snakke sammen.

Ingeborg anbefaler blant annet en bok som heter: "Bli sint" av Stéphane Hessel. Den skal jeg lese.

IMG_7271.PNG

Ellers er vel Tusvik og Tønne snart ferdig med sommerspesialene sine, og Radioresepsjonen kommer vel tilbake? Og Lørdagsrådet?

Jeg hører også på Harm og Hegseth og Krisemøte og Venninna di og Apropos. Og til tross for at jeg så absolutt ikke er i målgruppen er jeg så begeistret for Ulrikke Falck at jeg også er Friår-fan.

Jaja.

At jeg hører på flest amerikanske podkaster avslører jo at jeg tilbringer mer enn bare et par timer om dagen på å lytte til andres samtaler. Det skal sies at jeg gjør det mens jeg kjører bil, går med hundene, støvsuger, bretter tøy, klipper gress og lager mat, altså.

Tror jeg hadde klikka om jeg for eksempel skulle begynt å vaske huset eller luke i stillhet. Det er kanskje ikke et veldig godt tegn. Men man lærer jo litt, da.

Har du noen flere norske å anbefale?

Så jeg får litt renere gulv, mener jeg?

Rumpe mot rumpe - og hår (som i frisyre)

I dag har jeg skrevet om det å uttrykke hvem man er gjennom klær - delvis i sammenheng med at jeg jobber hjemmefra med to hunder som nærmeste kolleger.

Da passet det jo fint at den ene presset rumpa si tett inntil min mens jeg skrev, og at jeg fikk dette bildet:

Som du ser var jeg sminket pent og nøye og hadde brukt lang tid på frisyren. Zoomer du inn på panna mi (noe jeg anbefaler deg å gjøre) ser du også litt ekstra pels fra en av hundene.

Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

For et par år siden hadde jeg en fin samtale med en som sjelden eller aldri sminket seg. Hun fortalte at mange trodde hun hadde sterk selvtillit, at hun var så trygg på seg selv at det ikke var nødvendig. Sannheten var egentlig det motsatte.

Akkurat som jeg pleide hun å føle at hun liksom ikke var pen nok. Eller god nok. At det liksom ikke var noen vits. 

En periode var jeg redd for å gjøre en effort fordi jeg trodde folk ville le og tenke: "stakkars henne, hun prøver så hardt, men får det ikke til."

Da var det bedre å gi F***, tenkte jeg.

Men ved å gjøre det fortalte jeg meg selv at jeg ikke fortjente å se fint ut - og det gjør jeg jo.

Jeg kommer aldri til å bli en fashionista eller bruke mange minutter (eller timer?) på badet, jeg bruker sjelden sminke til hverdags og legger ikke identiteten min i hvordan jeg ser ut - MEN jeg synes det er gøy å kunne kle meg akkurat som jeg føler for uten å tenke at jeg er for gammel. Eller for ung. Eller for kort. 

Jeg synes det er gøy med svarte linser jeg kjøpte i Tokyo. Og tatoveringer. Og jeg elsker å farge og klippe håret mitt.

Rødt og kort og peach og langt.

IMG_6482.JPG

Dessuten, når jeg er så vant til å se meg selv uten sminke er det ekstra gøy de gangene jeg går bananas med mascaraen.

Konklusjonen på teksten var egentlig at det er fint å uttrykke hvem man er gjennom hvordan man kler seg. Ikke nødvendigvis hele tiden, men sånn stort sett.

(Stort sett, ja. for hva dagens antrekk med et touch av hundehår og sikkel sier om meg vil jeg nemlig helst ikke tenke på.)

Meningen med livet - illustrert av smultringer

Et lite tekstutdrag fra boken. Som jeg har fjernet fordi den har blitt langt mer personlig og er skrevet med en annen vinkling. 

Uten kontekst faller det litt flatt. 

Og fordi jeg ikke har bilder av verken levende lopper eller antikviteter, hjemmebakte brød eller meningen med livet fanget i ett øyeblikk blir det et par smultringer som i teorien kunne vært solgt på en kafé. 

Er forventningene dine nå så høye at du bare må lese videre?

(Ikke? Merkelig.) 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

En jeg kjenner godt har i mange år drømt om å åpne en kombinert kafé og brukthandel. Hun vil selge egne malerier, hjemmebakte brød, oppussede antikviteter og syltetøy laget av epler fra egen hage:

”Gjestene kan jo bare reise seg etter en god lunsj og kjøpe med seg stolen de har sittet på!” har hun sagt flere ganger. Ofte med viftende armer. 

En gang jeg var med henne på et loppemarked fant hun titalls gjenstander hun visste nøyaktig hvordan hun ville behandle – pusse ned, male om, sette sammen på en ny måte. Men hva gjorde hun med stolene og klesstativene og trauene og hyllene?

Hun satte dem tilbake på plass. Med et sukk. For hun var allerede fast bestemt på at det hun kaller ”Krimskramseriet” aldri vil bli realitet.

Jeg er ikke en av de som mener at alle med en lignende drøm skal si opp jobben de mistrives i for å finne sin helt unike mening, følge hjertet og leve opp til potensialet sitt. Uten sikkerhetsnett. Ikke bare kan det være uheldig, et sånt fokus blir slitsomt. Og er meningen med livet at vi skal jage etter noe stort og skinnende? En overordnet oppgave vi fullt og helt skal dedikere oss til?

Noen har alltid visst at de skal bli lege eller politiker eller kunstner eller hjelpearbeider – og resten av oss prøver og feiler og prøver igjen og leter etter oss selv i ulike jobber og studieretninger i håp om at alt skal klaffe, at det plutselig skal bli klinkende klart at det selvfølgelig er dette vi skal dedikere oss til.

Men må vi elske jobben vår? Må vi utrette noe konkret og aller helst ekstraordinært? Må vi brenne for en hobby vi potensielt også skal kunne leve av – og dermed leve opp til klisjéen om å slippe følelsen av å jobbe resten av livet?

Jeg tror ikke det.

Men vi vet hva som engasjerer oss og hva er vi nysgjerrige på. Hva som gjør oss forbanna og gira. Hva tenker vi på når vi soner ut på bussen eller halvsover på en lang flytur? Hvilken fantasi flykter vi til når hverdagen føles overveldende? Hva enn som får oss til å vifte med armene trenger ikke være noe stort og altoppslukende. Det trenger heller ikke være et yrke – men noe som gjør at morgendagen føles viktig. Ikke at den bare er en tilfeldig dag i en lang rekke dager som ikke skiller seg fra hverandre.

For det handler ikke nødvendigvis om å bli millionær eller vinne en fredspris eller ha eget talkshow eller styre et land. Men om å føle at vi gjøre noe som er viktig. Det kan være å oppdra et barn, dyrke egne grønnsaker, være en god sjef – eventuelt å stå på en scene eller dele et budskap. Jeg tror at livet føles meningsfylt når vi kjenner oss selv såpass godt at vi vet hva som gir glede og påfyll, og at vi bevisst prioriterer dette fremfor hva vi må eller bør.

Etter så mange år med nettopp den innstillingen fulgt av sykdom og en følelse av at livet var meningsløst er jeg redd for å forlate verden full av ”hvis jeg bare…”-tanker. Håpløsheten er nå erstattet av en tro på at det er en grunn til at jeg, som alle andre, lever. Og at den er langt større enn å krympe personligheten og intellektet og potensialet mitt i takt med kroppen. Innenfor fornuftens grenser skal ikke frykten for å ta for mye plass eller mislykkes hindre meg i å utforske ideer og gripe muligheter. For det aller meste kan på et eller annet vis og på et eller annet tidspunkt fungere. Vi kan pusse opp ”lopper” i helgene og vi kan ta et kveldskurs i coaching og vi kan skrive hver morgen før jobb og vi kan undervise bekjente i yoga på lørdager – inntil vi enten bestemmer seg for at dette må forbli en hobby.

Eller til vi føler oss klare til å satse litt mer.

Og litt mer.

Og mer.

Og til slutt kanskje – men ikke nødvendigvis – alt. 

Stranger things og kinesisk visdom

Det er alltid litt trist når hyggelig besøk reiser hjem igjen.

Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

Veldig glad i bjørnen.

Veldig glad i bjørnen.

Heldigvis har jeg mye å catche up på, og dermed ikke tid til å se ut av vinduet og gråte så høyt at det kan høres helt til Norge i håp om at pappa kommer tilbake:

Jeg jobber fremdeles med tre, kanskje fire, nye kapitler og diskuterer ideer til bokomslaget. Det betyr jo at det nærmer seg og vi har en del alternativer. Jeg tror også at arbeidstittelen ikke byttes ut:

Ikke som planlagt. (Hva tenker du om den?)

Fordi jeg nylig har slettet mye tenkte jeg kanskje å dele litt tekst her - fremfor å la det råtne i en mappe som heter "utkast 789 av manus".

Ellers (i sterk kontrast til alt jeg hittil har skrevet) er det ikke så mye interessant å fortelle.

Vi har jobbet mye i hagen (og med vi mener jeg primært pappa), drukket vin og hørt på musikk, og sett store deler av den demokratiske national convention. Det var mange gode taler som tjente Hillary (spesielt Khizr Khan, Bill Clinton, Michelle Obama, president Obama og Chelsea Clinton), men jeg synes oppriktig synd på Bernie som smilte tappert (og på ett tidspunkt skar en grimase.)

Jeg håper hun vinner (så klart.) Men om fire år ville det vært fantastisk om jeg faktisk har fått stemmerett og at Bernie er kandidat. 

Som oppladning til Hong Kong (bare to uker!) og fordi det er pappas favoritt har vi stort sett spist kinesisk:

Du MÅ se en Netflix-serie som heter:

Stranger things.

Det er det mest spennende (og litt skumle) jeg har sett på lenge. Jeg er kjempeglad i sci-fi, men det er så absolutt ikke et must. Den har fått 9.2 på imdb og 94% på Rotten tomatoes og dersom Winona Ryder ikke vinner en pris på sin rolle som moren til en gutt som forsvinner skjønner jeg ingenting.

Heller enn en klumsete recap fra meg kan du se trailer her:

Og ellers må jeg anbefale "The night of". Igjen. Og igjen.

Vel, der fikk dette innlegget litt verdi også.

Stikk innom for tekstutdrag som egentlig var dømt til å råtne - det kan jo ikke bli annet enn bra.