(Kr)oppgitt

Jeg lovet meg selv at jeg skulle holde kjeft - først og fremst fordi jeg ikke har noe med hva andre velger å legge ut på Instagram.

Men også fordi det ikke gagner noen at jeg bidrar til å hause opp noe som burde dysses veldig ned. Jeg er feig og sier at min minimale blogg uansett ikke vil utgjøre en forskjell - og så får jeg ut litt frustrasjon her. Eller, frustrasjon er faktisk for sterkt. Jeg er verken sint eller frustrert. Kanskje litt irritert, men aller mest er jeg vel bare oppgitt. 

Litt sånn: Jaja, det måtte vel skje. Eller: Here we go again. 

Snakker selvfølgelig om undertøysbilder tatt fire dager etter fødsel - av en person som gjorde nøyaktig det samme for to eller tre år siden og da angret veldig.

Det handler ikke om at bloggeren ikke er fin, vakker, fit, whatever.

Eller at jeg hadde hyllet henne om hun hadde strekkmerker og hengemage og cellulitter i panna.

Eller at hun ikke har rett til å være stolt av hva kroppen har prestert - eller, for den saks skyld, hvordan den ser ut. 

Det som plager meg er fokuset på kropp. Hvorfor er det så viktig å kle av seg rett etter fødsel - helt uavhengig av form og størrelse? 

Alle har rett til å være stolte av kroppen sin - magre og mindre magre, veltrente og mindre veltrente - men kan vi ikke fokusere på helt andre ting? (Og jeg vet at det jeg skriver her bidrar til nøyaktig det samme og tar kritikk for det.)

Teksten på Instagram er grei nok, den, men den korresponderer jo på ingen måte til bildet. Det er fullstendig selvmotsigende. Du kan ikke slå et slag for at man ikke skal sammenligne egen kropp med andres ved å vise frem kroppen din - og det er uavhengig av hvorvidt den ligner et ideal eller ei.

Hadde den enda stått alene?

Og, i fare for å høres sarkastisk ut - er det virkelig sånn at noen endelig må bygge opp motet til å snakke "de perfektes" sak? 

En paneldebatt med bloggeren, eksperter og andre med ulikt syn på hva et sånt bilde bidrar til ville vært på sin plass. Kanskje ville noen forklart på hvilken måte dette er modig og inspirerende. Og samtidig ville kanskje andre kommet med en begrunnelse for hvorfor fokuset blir feil - og oppklart at det ikke trenger å handle om misunnelse? 

For det blir litt feigt, synes jeg, å overkjøre eksperters advarsler, for så å gjemme seg bort og ikke kommentere årsaken til at hun føler det er riktig og viktig. 

Dette vil jeg faktisk ikke publisere. Jeg vil ikke sitte med en pekefinger og tro at jeg vet best. Men... Jeg er bare så forbanna (kr)oppgitt!

Den lille elefanten i rommet - her skal man trå varsomt

Jeg angrer litt på bildevalget.

Det er ikke slik jeg ser ut nå. Dette er tatt for et par år siden, på et tidspunkt da jeg var tynnere enn jeg er i dag.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det likevel på sin plass.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det ikevel på sin plass.

De siste par årene har jeg hatt et par helseutfordringer som konsekvens av alle årene med overtrening og underernæring.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt hvorfor jeg en periode var tynnere eller hvorfor jeg ønsker å gå mer opp i vekt – men i samsvar med lege får jeg hjelp til å balansere hormoner som lenge var all over the place (ikke hormonbehandling) og regulere forbrenningen på en måte som gjør det enklere enn det lenge var å legge på seg.

Da dette bildet ble tatt spiste jeg nemlig som jeg gjør i dag. Og jeg trente ikke mer (det vil si, fremdeles veldig lite.) Det var, med andre ord, ikke snakk om et tilbakefall.

Det siste jeg vil er at min kropp skal være et bilde på hvordan det er å være frisk – verken som den var, som den er eller som den ender opp med å bli.

Vi er tross alt individer som går gjennom ulike faser, det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut – verken som syk eller såkalt ”normal”.  

Min kropp er egentlig min business, men vit at jeg lenge har hatt godt og sunt forhold til både mat og trening.

Med behandlingen jeg får, kommer jeg til å gå mer opp i vekt – men jeg vil nok ikke skrive mer om det.

Jeg håper at dette enten var oppklarende, fullstendig uvesentlig – og ikke triggende.

Og helt til slutt, grunnen til at jeg valgte dette bildet da jeg sendte innlegget til Aftenposten er at det er de siste jeg fikk tatt profesjonelt.

Med unntak av at det hadde gjort seg med litt… mer av meg er de jo egentlig skikkelig fine (og det er ikke ment som ”thin-shaming”, det har seg bare sånn at jeg synes at jeg ser bedre ut når jeg ikke er fullt så tynn.)

Spesielt fint ble det også etter at hundene joina.

Det er da ikke så vanskelig?

Dette innlegget er nå publisert i Aftenposten :)

Inspirert av Linnéa Myhres flotte innlegg i Aftenposten/på egen blogg vil jeg komme med en liten oppfordring til de bloggerne som enda ikke har signert Sunn Fornuft-plakaten.

1)

Du trenger ikke forstå hvorfor enkelte detaljer kan være triggende for lesere. Derimot kan du akseptere at det er sånn. Jeg har, akkurat som Linnéa, en innboks som renner over av bevis.

Og når eksperter har uttalt at fokus på detaljer tilknyttet kropp, mat og trening kan være skadelig - holder ikke det? Kan vi ikke bare stole på at de vet hva de snakker om?

2)

At du deler disse detaljene med gode intensjoner betyr ikke at budskapet ditt mottas som "god" inspirasjon. Dessverre, kan vi jo si, for hadde det vært tilfelle ville vi ikke hatt et problem.

3)

I mine øyne har vi alle to valg: Vi kan holde fast i at ansvaret utelukkende ligger hos leseren.

Eller vi kan bidra til at flere løfter blikket. Ved å følge veldig enkle og konkrete veiledninger kan vi se lenger enn kroppens og matens detaljer.

Igjen – det er ikke nødvendig å forstå nøyaktig hvorfor enkelte detaljer trigger, men det er viktig å akseptere at det dessverre er tilfellet.

 Ubeskrivelig glad for at jeg vokste opp uten dette presset.

Ubeskrivelig glad for at jeg vokste opp uten dette presset.

Personlig har jeg problemer med å forstå at de som selv tilsynelatende har opplevd å ha et anstrengt forhold til egen kropp - ref. bilderedigering eller kirurgiske inngrep - velger (for med så mye informasjon som vi har i dag er dette et aktivt valg) å bidra til ytterligere press.

Sunn Fornuft-plakaten er nemlig verken komplisert eller begrensende.

Du kan fint spre treningsglede uten å illustrere med pulsklokker.

Og du kan fint dele kostholdsinspirasjon uten å snakke om hvor mange gram karbohydrater du tillater deg hver dag. Eller påta deg rollen som ernæringsekspert og si at sukker er gift for kroppen.

Det handler jo ikke om å frata noen ytringsfriheten, men om å fjerne de totalt unødvendige detaljene som gjør det veldig enkelt å sammenligne seg. Det bør ikke være så vanskelig å ta litt ansvar.

Som Linnéa Myhre så fint sier det:

Flere av Norges største bloggere tjener millioner på blogg, og da hadde det vært så fint om de orket å i alle fall lytte til noen velmente råd, og kanskje gi noe noe tilbake. Annet enn kalorioversikter og oppskrift til hvordan operere seg i utlandet.

Vi har vel mer å tilby enn dét?

Lever vi i en ideell verden?

Da jeg var syk fulgte jeg en del blogger.

Blant annet var det noen som spiste X gram (og X var lik et bittelite tall) cottage cheese. Etter en lang løpetur.

I utgangspunktet var jeg selv ansvarlig for å lese denne inofrmasjonen. Jeg oppsøkte den. Daglig. Og den gjorde det forferdelig vanskelig å bli frisk.

Var dette bloggerens ansvar? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at det var forferdelig unødvendig informasjon å dele. For hva var poenget?

Hvem ville hun inspirere ved å innta så lite mat?

Og til hva?

Jeg er ikke lenger "der". Heldigvis for meg.

Fordi jeg vet hvor skadelig denne informasjonen kan være føler jeg et visst ansvar for å dele min erfaring.

Av samme grunn er jeg en stor fan av denne plakaten.

Jeg skulle ønske vi levde i en ideell verden der ingen lot seg påvirke av andre og aldri glemte at helse for deg ikke nødvendigvis er helse for meg.

Vi ville sett andres magemuskler og tenkt at sånn er de, jaja, men sånn er ikke min kropp skapt til å være.

Vi ville sett bilder av en bitteliten frokost og ledd, haha, det der ville ikke holdt meg mett i mer enn ti minutter, men, men, vi er vel forskjellige da?

Vi ville sett folk løpe milevis på møller og flashet pulsklokker etterpå og tenkt, wow, så kult at hun gjorde det mens jeg satt på rævva fordi det er hva min kropp trenger akkurat nå.

Eller vi ville bare holdt oss helt unna disse bloggene.

Men lever vi i en ideell verden? I en sånn verden?

Det er lett å si:

"Du må ikke sammenligne deg med andre!"

Eller:

"Vær stolt av deg selv, du er perfekt som du er."

Men disse tallene (hentet fra sidene til Sunn Fornuft) viser at det faktisk ikke alltid er så lett. Og at hva som deles faktisk har konsekvenser:

  • En undersøkelse fra SIFO av elever i videregående skole opplyser 85 prosent av jentene og 30 prosent av guttene at de opplever kroppspress
  • 50 prosent av jenter sier at bloggere er den faktoren som sterkest påvirker kroppspresset de opplever
  • Blant informanter i alderen 13-23 år opplyser 87 prosent av det kommer kropps- og utseendepress fra blogger. 45 prosent av informatene oppgir at de sammenlikner seg med bloggerne
  • I den samme undersøkelsen sier halvparten av informantene at de synes det er viktig å være «veldig sunn» og trene mye som en følge av blogglesing. 33 % av har prøvd ulike typer dietter eller kosthold funnet på blogger, 40 % av har slanket seg og 17 % sier de ønsker seg kosmetisk kirurgi som en følge av blogglesing
  • 74 prosent av forbrukere sier at de blir påvirket av sosiale medier når de tar beslutninger.

Trist.

Skremmende.

Unødvendig?

Ingen skriver om hvor mange gram cottage cheese de spiser til frokost for å gjøre en spiseforstyrret person usikker på kostlisten som inneholder titalls ganger mer mat.

Og ingen deler bilder av seg selv i undertøy eller bikini med intensjoner om at andre skal føle at de ikke strekker til.

Det er trist, men dessverre er resultatet likevel nettopp det.

Med denne informasjonen innabords er det opp til hver blogger om det er en pris som er verdt å betale.

Vil man stå fast på at alle de som klikker seg inn selv er ansvarlig for hvordan innholdet tolkes?

Eller vil man vise hensyn og følge noen veldig greie, veldig konkrete retningslinjer som ivaretar de som akkurat nå ikke er i stand til å ta vare på seg selv? Uten at det - i mine øyne - egentlig går på bekostning av budskapet?

For man kan vel inspirere til trening uten å vise pulsklokker med forbrente kcal?

Og man kan vel dele matglede uten å oppgi hvor mange kilokalorier eller gram karbohydrater ett måltid inneholder?

Eller?

Denne er fin. Se den.

Skam og stivelse

De snakker så fint om den i Skam.

Poteten.

Neida. De snakker så fint om spiseforstyrrelser.

I første sesong forklarer Noora (som tidligere har vært syk) Vilde (som på det tidspunktet ser ut til å ha et vanskelig forhold til mat/kropp) viktigheten av å spise nok.

Mens de sammen lager middag på hyttetur sier hun:

"Det som er så bra med tortillas, er at det er laget av potet. Kroppen din trenger potet."

Og så ramser hun opp alt den gir kroppen av næring: vitamin C og stivelse og antioksidanter.

Dette - i kombinasjon med andre hendelser - ser ut til å ha en effekt på Vilde. Tilsynelatende får hun et mindre anstrengt forhold til mat.   

Men så, i nest siste episode av sesong 2, er det Noora som går gjennom en vanskelig, stressende, overveldende periode og prøver å gjenvinne en form for kontroll ved å redusere matinntaket. (Min tolkning.) 

Og jeg synes det er fint, til og med rørende, når det skjer et rolleskifte, når Vilde spø Noorar:

"Er du sulten?"
"Jeg har allerede spist". 

Og så kommer tortillaene opp på nytt. Og denne gangen er det Vilde som har laget dem. Og denne gangen er det hun som sier: 

 Bildet er lånt fra nrk.no

Bildet er lånt fra nrk.no

"Det som er så bra med tortilla, er at det er laget av potet. Og kroppen din trenger potet."

Noora får sin egen tale om vitamin C og stivelse og antioksidanter fra hytteturen servert i retur. 

De vet, begge to, men ingenting sies direkte. Ordet spiseforstyrrelse nevnes ikke.

De (gjennomskuer) og ser hverandre.

De støtter hverandre.

Og så spiser de tortillas.

Igjen.  

World Eating Disorder Action Day og Villa Sult

I går, 2. juni, var den aller første World Eating Disorder Action Day.

Fordi den handler om å spre informasjon om spiseforstyrrelser og behandling er det en fin anledning å dele denne fine presentasjonsvideoen av Villa Sult:

Jeg synes også du skal laste ned Appen.

Her kan du finne informasjon om spiseforstyrrelser og behandlingsmuligheter - for deg som selv er syk eller deg som har en pårørende som sliter.

Det er spesielt fokus på årsaker til at man utvikler en spiseforstyrrelse, risikofaktorer, forebygging av tilbakefall, motiverende oppgaver, loggføring av måltider og øking av energiinntak. 

Jeg har vært med på å utvikle deler av selvhjelpsdelen - og håper du finner motivasjon til enten å ta grep eller fortsette å jobbe for å bli frisk: 

Dette er første versjon av Appen og det jobbes fremdeles med innholdet.

Jeg er veldig stolt av at jeg har fått bidra :)

Hengepupper er bedre enn en ensom Thanksgiving

To favoritter kolliderte for meg i dag.

Jeg er veldig glad i serien Togetherness. Der spiller, blant annet, Amanda Peet.

 Kilde: imdb

Kilde: imdb

Men enda mer begeistret er jeg for Lena Dunham og absolutt alt hun produserer (sesongfinalen av Girls? So good!)

Inkludert magasinet LENNY (sammen med Jenny Konner.)

 Kilde: Lenny.com

Kilde: Lenny.com

Tilbake til den såkalte kollisjonen. Jeg har ikke lest LENNY på en stund fordi jeg prøver å begrense meg for inntrykk i denne fasen av skriveprosessen (hver gang jeg leser noe genialt blir jeg usikker på egen tekst, eller jeg føler at jeg også burde dedikert noen sider til, for eksempel likestilling, og alt blir bare surr.)

Uansett! I dag glemte jeg mine egne regler og forvillet meg inn på LENNY og fant en artikkel skrevet av Amanda Peet om plastisk kirurgi og hvorfor hun har valgt å ikke gjøre inngrep:

Never crossing the botox rubicon.

Dersom du liker disse utdragene synes jeg du bør lese den i sin helhet: 

I'm not happy about my saggy boobs, which, left to their own devices, resemble my grandmother's bingo wings. But I'm afraid that if I got a surgical lift, there would be some complication from the procedure, like septic shock. I'd be punished for being an ingrate about having made it this far in one (wrinkly) piece.

My daughters would someday learn that the real reason I died was because I voluntarily checked myself into a hospital to get an elective operation that I didn't need so that I could look slightly more attractive to the three people who were paying close enough attention to notice (my husband, my gay agent, and the nice man who sends me notes from prison).

 Kilde: imdb

Kilde: imdb

Videre skriver Amanda Peet at dersom hun faktsik hadde fylt kroppen med silikon etc samtidig som døtrene gikk i hennes fotspor (hun studerte feministisk teori på college) - ville jentene mistet all respekt for henne:

Hun ser for seg at hun selv ville grått:

Why aren't you coming home for Thanksgiving?

Hvorpå døtrene vil svart:

You're nothing but a foot soldier for the beauty industrial complex.

Les artikkelen her.

Og - seriøst - les Lenny generelt. (Feminisme, politikk, vennskap og livsstil.)

For å kjøpe må du også løpe

Jeg har studert klinisk ernæringsfysiologi i to år.

Dette innlegget skal ikke handle om hvor glad jeg er for at jeg ikke avsluttet (for det er jeg), men om en diskusjon vi hadde på et seminar tidlig i studiet.

Vi snakket om hvordan merking av mat, blant annet med trafikklys - rødt, gult og grønt - kan være…

… positivt:

Enkelt å forholde seg til for dem uten interesse for/kunnskap om kosthold.

Og negativt:

Skal mat virkelig merkes som ”ja” og ”nei”? Skal vi snakke om dårlig samvittighet og skam, eller skal mat få  lov til å være bare mat?

Vi diskuterte også hvorvidt det vil være givende å inkludere informasjon om hvor langt man må løpe for å forbrenne en pose potetgull eller en plate sjokolade – i håp om at man enten velger å ikke innta matvaren, eventuelt at man gjør opp for “skaden” før eller etter.

Dette var et fiktivt forslag (jeg tror det må være snart syv år siden?) og noe vi utelukkende drøftet for å lære.

Diskusjonen som fulgte var selvfølgelig ikke svart-hvitt, men alt i alt konkluderte både professorer og studenter med at symbolene alt i alt var et lite heldig forslag av følgende grunner (etter hukommelsen):

Vil dette medføre ytterligere stigmatisering av overvektige? Og vil det for de som av helsemessige grunner trenger å gå ned i vekt virke motiverende? (Er skam en sunn motivasjonsfaktor?)

Hvordan få et sunt forhold til mat dersom det utelukkende blir til tall – kcal inn og kcal ut? Hva skjer da med matroen?

Forbrenningen er langt mer komplisert enn kcal inn og kcal ut (kjønn, vekt, hormonbalanse, stressnivåer, stoffskifte, for å nevne noe.) Ja, dette er veiledende ”tall”, men de vil ikke engang være reelle for de fleste.

Hvordan fremme treningsglede dersom det å bevege seg skal være en straff for noe man allerede har spist eller skal spise? Skal man utelukkende trene seg for å forbrenne noe konkret?

Forslaget kan fungere som en oppfordring til å velge kcal-fattige produkter (krever mindre løping eller sykling å forbrenne) – da ofte med mindre fett – et nødvendig næringsstoff.

Tidligere denne uken fikk jeg tilsendt en link fra en tidligere studievenninne som jobber som klinisk ernæringsfysiolog i Dublin (det var der jeg studerte.)

Og det fiktive forslaget vi diskuterte for flere år siden – altså symboler som forteller oss hva vi må gjøre for å forbrenne en matvare – skal muligens realiseres i UK.

Mange eksperter mener det er informativt og viktig og at det vil fremme folkehelsen. Andre er uenige.

Informasjonen finnes allerede, de fleste av oss vet at potetgull inneholder flere kcal og færre vitaminer enn en agurk, men forslaget gjør det jo mer konkret. Matvarer blir – i større grad enn de allerede er – et tall.

Mulig jeg er farget av et tidligere anstrengt forhold til mat – stress, straff, stress, kalkuleringer, stress – men er dette riktig fokus?

Jeg vet ikke.

For kanskje er det for enkelte nødvendig å få det presentert så direkte?

Kanskje kan det føre til at flere tar sunnere valg i hverdagen?

Og kanskje kan det motivere de som har godt av å bevege seg mer til å gjøre nettopp det?

Jeg skulle ønske vi ikke trengte å stemple mat som ”ja” og ”nei” og knytte inntak til dårlig samvittighet og skam og bare lytte til kroppens signaler fremfor å kalkulere og telle og dømme oss selv som flinke og mindre flinke.

Men med så mye fokus på fedmeepidemi og spiseforstyrrelser og så ufattelig mange og sprikende definisjoner på et sunt og riktig kosthold – er nok ikke det lenger et realistisk mål.

I det minste ikke for alle.

Dette forslaget er kanskje et nødvendig skritt, men det er et skritt i det jeg ser på som gal retning når det gjelder mental helse og matro.

La oss ikke sponse andres kroppsdeler!

Min favorittblogger heter Linnéa Myhre.

Akkurat nå har hun en pause fra bloggpausen og deler viktige tanker.

Du har sikkert allerede lest innlegget som heter Spons i ræva? Og hvis du ikke har det? Gjør det.

Jeg aksepterer at folk har forskjellige interesser og mål i livet, men når folk opererer seg offentlig med hundre tusen småjenter som ser på, så må vi innse at dette er i ferd med å gå til helvete. Vi er nødt til å skjerpe oss, tenke over hva vi fremmer, og ikke bare på hva vi kan tjene penger på.
 Bildet er stjålet fra Linnéas blogg.

Bildet er stjålet fra Linnéas blogg.

I USA herjer et fenomen som heter "back-to-school-surgery". 

I følge American Society of Plastic Surgeons utførte nesten 64,000 unge (alder 13 (TRETTEN) til 19 år) kosmetiske inngrep i 2014. Man forventer at tallet skal øke. Noe det sikkert også gjør i Norge når ekstreme inngrep normaliseres via blogg.

Det vanligste i USA er å gjøre det over sommerferien. Så har man liksom tid til å hente seg inn etter inngrepet og kan møte skolehøsten med litt mer enn bare nye sko.

OMG.

Så, ja. La oss ikke være med å finansiere andres operasjoner og bidra til at det normaliseres ytterligere? For ved å klikke seg inn på en blogg eller følge adlinks er man faktisk med på å sponse nye kroppsdeler. Er det ikke sykt?

Linnéa skriver:

Jeg tenker at det er fint å inspirere og la seg inspirere. Men da må vi huske at dersom vi bruker direktelinken for å kjøpe Iselins kjoler og vesker – sponser du henne også i dette tilfellet indirekte med ny nese/rumpe. Og så kjøper hun seg faktisk ny nese/rumpe og skriver om det på bloggen. Og så skal plutselig ALLE ha ny nese/rumpe. Og slik bidrar vi alle til hverandres undergang.

Jeg håper at Linnéa tar seg mange pauser fra bloggpausen.

Hun er skarp og klok og når ut til veldig, veldig mange.

Dam-dam-di-dam... Dam-dam-di-dam... Dam-dam-di-dam-dam-dam-daaam-ned-i-kiloooograaaaammm...

I dag er jeg frustrert av to grunner.

1) Jeg har egentlig mye på hjertet og er veldig engasjert i mye for tiden - men alt jeg skriver om skal potensielt inn i boken min og derfor blir det til at bloggen ikke oppdateres. (Mulig den må bli en kjedelig hverdagsblogg med fokus på... hverdag i en periode. Enten det eller dvale.)

2) Jeg har en venninne som skal gifte seg til våren. Og neida, jeg er ikke frustrert fordi jeg er invitert i bryllup (faktisk gleder jeg meg), men fordi noe hun fortalte meg i går gjør meg forbanna.

Over helgen tittet hun på brudekjoler sammen med moren og en venninne. I to av tre ulike salonger fikk hun det samme spørsmålet:

"Sååå? Hvor mye planlegger du å gå ned i vekt før den store dagen?"

WTF?

Det er fristende å skrive at disse sjarmerende salgsassistentene i det minste kunne spurt OM hun hadde planer om å redusere kroppen sin, ikke bare antatt at alle ønsker det... men ville det vært noe særlig bedre?

NEI.

Jeg vet at mange trener ekstra/spiser sunnere/går på en ekstremdiett før de skal gifte seg fordi de tross alt skal være midtpunkt for en dag og foreviges av en fotograf osv osv osv. Og selvsagt er det opp til hver enkelt, men...

... hvorfor er det liksom allment akseptert at det å "look your best"/"jeg skal se så bra ut som OVERHODET mulig" - automatisk innebærer å være tynnere?

At en brud "selvsagt" har tenkt til å miste X antall kilo før hun sier ja til å fortsette å leve akkurat som før med mannen hun allerede har bodd sammen med i (dette tilfellet) åtte år?

Selvfølgelig må de som skal gifte seg få lov til å gi en ekstra effort for å ta seg ekstra godt ut på dagen sin - også om det innebærer å gå ned i vekt, det er ikke det jeg reagerer på - det jeg synes er helt SYKT er at det tilsynelatende er helt okay å anta at "alle" nok må sy inn kjolen når det nærmer seg bryllupet fordi kroppen da vil være en helt annen?

Venninnen min ble lei seg, men sa ingenting.

Og det kan jeg godt forstå. Likevel, hadde nok bruder sagt: "gå ned i vekt? WTF?" og slått disse søte brudekjolebutikkmedarbeiderne rett i bakken med de enorme diamantforlovelsesringene sine ville de vel sluttet for lenge siden?


Til slutt:

Har du hørt om lignende tilfeller?

Kanskje har mange et ønske om å være så fit som mulig før bryllupet sitt, men er det okay å anta at det gjelder alle? Tanker?