Spa er - av mange grunner - bra

Ikke at det forekommer så ofte, men jeg elsker å gå på spa.

Jo hardere massasje jeg får, desto bedre. Det skal gjøre litt vondt. Ingenting gjør meg mer frustrert enn det jeg kaller "kosemassasje" – det er seriøst ikke det jeg betaler for og jeg er aldri redd for å si: "deeper, please!" 

Og så gjerne enda litt dypere, takk.

Dessverre er det ikke så ofte jeg unner meg sånne behandlinger, men på ferien til Japan ble det en "Tokyo massasje" - med oljer og stretching og det var skikkelig bra.

Nesten like bra var det å starte nesten hver morgen med litt tid i bassenget (i etasje 47, med denne utsikten):

 Lite er mer flatterende enn en sånn hette :) Og enda så dum jeg ser ut er jeg glad jeg tok dette bildet fordi jeg husker nøyaktig hva jeg tenkte da jeg tok det: "Om noen dager er jeg hjemme igjen og da vil dette føles så fjernt." Jeg hadde rett!

Lite er mer flatterende enn en sånn hette :) Og enda så dum jeg ser ut er jeg glad jeg tok dette bildet fordi jeg husker nøyaktig hva jeg tenkte da jeg tok det: "Om noen dager er jeg hjemme igjen og da vil dette føles så fjernt." Jeg hadde rett!

Fulgt av ganske lang tid i selve spaen. Jeg er ikke så glad i badstu, men elsker steamrom og iskaldt basseng/kulp fulgt av varm jacuzzi. Og så var det så deilig med fersk frukt, ulike juicer, nøtter og masse god te - kald og varm - før frokost. 

Dette innlegget har et poeng, og her kommer det:

Den aller første dagen ble jeg litt overrasket fordi ingen brukte badetøy eller badekåper i garderoben. Folk gikk uten håndkle/klær fra skapene sine til sminkebordene, børstet håret helt nakne. En eldre dame tøyet ut iført en – riktignok enorm – underbukse, og jeg kan sverge på at brystvortene sveipet over gulvet.

Og den eneste som var ukomfortabel uten klær var, i det minste tilsynelatende, jeg.

Jeg hadde med meg bikini, men etter å ha fått streng beskjed om at man måtte være naken i våtområdet måtte jeg la den ligge. Mens andre gikk nakne mellom ulike steamrom/kulper/basseng osv skjulte jeg meg bak et håndkle.

Jeg følte meg litt teit fordi alle andre gikk uten, samtidig litt ukomfortabel fordi jeg i det hele tatt var naken sammen med fremmede. Akkurat det skjer nemlig ikke så ofte. Jeg trener ikke på et treningssenter og kan ikke huske sist jeg var på badeferie eller i en svømmehall.

Men, så, på dag nummer to bestemte jeg meg for å kaste håndkleet. Og det var… befriende.

Etter den femte morgenen i spaen tok jeg meg i å traske rundt HELT komfortabel, HELT naken og mens jeg skriver dette savner jeg å flyte rundt i jacuzzien uten å tenke på hvordan jeg eventuelt tok meg ut eller at det var andre til stede eller... noe annet relatert til utseendet.

Det er lett å glemme hvordan en ekte kvinnekropp ser ut – og med ekte mener jeg ikke at slanke eller muskuløse eller magre kvinner som ligner enten catwalk- eller fitnessmodeller ikke er ekte. Det jeg mener er at vi altfor sjelden ser mager og lår og rumper som ikke er flatterende belyst, sminket, dehydrerte og/eller retusjert.

Antall kropper vi eksponeres for i virkeligheten er, for de aller fleste av oss, ubetydelig sammenlignet med antallet vi ser i magasiner/blogger/aviser/sosiale medier. Med unntak av våre egne utsettes vi sjelden for cellulitter, strekkmerker, kviser, hårvekst eller rynker – alt det vi ser på som ”feil” til tross for at det finnes på samtlige kropper.

Det har stått en del i media de siste par årene om ungdoms dusjvaner etter gymtimen. Og visstnok er det sånn at de elevene som i det hele tatt dusjer – mange tar til takke med en kattevask – ofte gjør det med klær/badetøy/undertøy.

– Forskning viser at barn og unges kropp blir preget av mediebildet om hvordan en kropp ideelt skal se ut. Det ser ut som at kroppsfokus dessverre blitt viktigere enn hygiene for mange elever.
— Juni Hausken - i mastergradsoppgaven sin undersøkte hun hvordan elever og lærere opplever dusj- og garderobepraksisen i skolen.

Les resten av artikkelen fra forskning.no - "Derfor vil likke ungdom dusje etter gymtimen" - her.

Min sjenanse har kommet med årene.

Da jeg gikk på skolen dusjet jeg uten å tenke over at kroppen min var noe andre ”vurderte” eller dømte. Jeg syklet til stranda for å bade – ikke skjule meg, ikke vise meg frem. Jeg gikk på stupekurs i svømmehallen som tolvåring for å… bli flink til å stupe.

At jenter på 10 år ikke vil gå på stranda fordi de føler at er for mye av noe eller for lite av noe annet er forferdelig trist. Kanskje var jeg heldig, kanskje opplevde andre det mer traumatisk, men ingen kan påstå at det presset vi eventuelt var utsatt for på 80- og 90-tallet kan sammenlignes med dagens.

Det er naturlig å sammenligne seg, og akkurat som jeg har fått et litt bredere grunnlag tenker jeg at ungdom – som er veldig eksponert for bloggperfeksjon – trenger å eksponeres for andre kropper for å kunne bli komfortabel i egen. Jeg har ingen løsning på hvordan, men det som burde være det mest naturlige i verden er for mange knyttet til skam og usikkerhet og frykt.

Virkeligheten er bredere – og ikke alltid bokstavelig talt – enn det bildet vi ellers presenteres for i media.

Konklusjonen er at min kropp, akkurat som ”alle andre” kropper, passet inn i spagarderoben på en måte den ikke gjøre det blant modeller i blader.


Til slutt:

Dusjer du på treningssenter? Er du komfortabel med å være naken sammen med andre?

Hva tenker du om at ungdom ikke vil dusje etter gymtimen? Enda så trist jeg synes det er kan jeg likevel forstå det. Dessverre bidrar det til at nakenhet blir mindre naturlig og at de kroppene man faktisk eksponeres for - modeller og bloggere flatterende fotografert, gjerne retusjert - skaper et urealistisk sammenligningsgrunnlag og bidrar til mer misnøye, usikkerhet og skam.

Har du noen forslag til "løsninger"? Avlukkede dusjer? Gymtimen på slutten av dagen? Satse på at man ser et bredt spekter av kropper andre steder, som på stranda? Er det et overtramp å tvinge folk til å kle seg av foran hverandre? Er det for sent å gjøre en innsats for at det skal "bli" naturlig?

Helse i alle størrelser

Dersom jeg ber deg lukke øynene og forestille deg en SUNN kropp - hvilke bilder dukker opp?

Typisk veltrent? Definerte muskler, relativt lav (eller kanskje vi skal droppe relativt og bare si lav) fettprosent, gjerne også solbrun hud og fyldige lepper?

Hvorfor?

Fordi det er det imaget vi blir solgt.

Fordi det er sånne bilder som akkompagnerer artikler og bloggposter med fokus på en "sunn" kropp.

Og fordi det derfor er sånn mange ønsker å se ut.

Men helse er ikke alltid fysisk synlig.

En person som ser typisk "perfekt" ut kan selvfølgelig være sunn både fysisk og mentalt. Hun kan ha sterk selvtillit og selvfølelse, leve et balansert liv med rom for å kose seg, hun kan sove godt om nettene og trene hardt fordi hun synes det er gøy og fordi det gir overskudd.

Men hun kan også ha en kropp som egentlig trives best med litt (eller mye) mer fett. Hun kan stresse med å få trent nok (og freake ut dersom hun går glipp av en økt), hun kan stresse med å spise "riktig", hun kan stresse med tanken på at hun en dag vil "miste" den fysikken hun investerer alt i å opprettholde.

Kanskje lider hun til og med av en mild depresjon som følge av for lite fett i kosten, kanskje har hun vitaminmangler, kanskje er hormonene hennes i ubalanse som konsekvens av både det fysiske og mentale stresset, kanskje har hun mistet mensen. Og kanskje føler hun seg "hot" - men bare akkurat nå, for legger hun på seg et par kilo eller mister muligheten til å trene vil hun være alt annet enn fornøyd med kroppen sin - og fordi selvverdet kanskje ligger i six-packen, også seg selv.

Kanskje et ekstremt tilfelle. Og kanskje ikke. Men er det helse? Er det sunt?


Etter at jeg flyttet til USA har jeg blitt introdusert for et movement som heter "Health at Every Size."

Veldig kort oppsummert (jeg kunne skrevet (og har skrevet) omtrent hundre sider om temaet og kommer tilbake til det, egentlig vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne), men jo, veldig-veldig kort oppsummert fokuseres det på at helse ikke nødvendigvis er synlig.

At en per definisjon overvektig kropp kan være vel så sunn som en normalvektig/slank/veltrent kropp og at en normalvektig/slank/veltrent kropp ikke nødvendigvis er bildet på helse.

Mange slanke mennesker behandler kroppen sin forferdelig dårlig. Og mange behandler den bra. 

Mange per definisjon overvekitge mennesker spiser sunt, beveger seg og mediterer. Og mange gjør ikke det.

Ingen kan egentlig si noe om en annen persons helse utelukkende ved å se på kroppen eller vekten.

Og hva vil det egentlig si å være sunn?

For enkelte er det kanskje et strengt treningsregime og telling av antall gram sukker i en banan (ikke skrevet sarkastisk), mens for andre er det kanskje å overse alle artiklene/bloggpostene om hva man "skal"/"ikke skal" spise og kjenne mer etter hva som føles riktig både hva bevegelse og kosthold gjelder - fremfor å drukne i et kaos av motstridende og ekstreme råd.

 Enkelte er aktive i snøen...

Enkelte er aktive i snøen...

 ... mens andre trenger litt ro og varme.

... mens andre trenger litt ro og varme.

Kroppene våre er skapt forskjellig. Og enda så viktig det er med bevegelse og riktig næring for optimal helse handler det ikke om å se "sunn" ut.

Spesielt ikke basert på et ideal skapt av en industri som er avhengige av at vi bruker tid og energi og penger på å "presse" oss inn i dette helt fiktive bildet.

Helse kommer i alle størrelser. Punktum.


Til slutt:

Hva tenker du om at helse ikke nødvendigvis er synlig?

Mens jeg fremdeles var syk fikk ofte komplimenter for at jeg så "bra" ut. "Hva spiser du? Hvordan trener du?", lurte de som ikke visste at jeg var like benskjør som en 90-åring mens jeg enda var under 30, at jeg ikke hadde mensen eller at jeg var så deprimert at jeg så vidt klarte å stå opp (langt mindre trene.)

En av de som introduserte meg for HAES er selv per definisjon (BMI-skalaen og hvorfor den oppsto vil jeg skrive mer om) overvektig og opplever stigma knyttet til vekten sin. Når hun kjøper gulrøtter på butikken himler folk med øynene - "som om DU skal spise de?" - og kjøper hun en sjokoladeplate har hun fått kommentarer på at hun burde holde seg unna. Dette er en person som jobber som yogainstruktør, løper halvmaraton, tar godt vare på seg selv og er veldig interessert i kosthold.

At ikke alle kropper fungerer optimalt når de ligner idealet (og at de færreste har mulighet til å pushe seg dit) er et tema som virkelig opptar meg (og burde vært et av punktene på denne listen min.)

Jeg synes det er trist at det fokuseres så mye på å endre noe som ikke alltid bør eller kan endres når det finnes så utrolig mange viktigere ting å bruke tiden og energien sin på.

Men tilbake til deg: Er du enig i at vi ofte assosierer helse med størrelse/vekt? Og hva tenker du om at helse ikke nødvendigvis trenger å være synlig?

Sannheten bak perfekte bilder

Sophie Elise viser oss sannheten bak sine perfekte bilder.

Og jeg elsker det og hyller henne for at hun deler noe hun selv er ukomfortabel med for at ANDRE skal føle seg mer komfortable med seg selv.

 Magen mens hun ligger...

Magen mens hun ligger...

 ... og magen mens hun står.

... og magen mens hun står.

Som hun selv er inne på i innlegget: vi vet alle at det tas hundrevis av selfies før man velger ut det ene perfekte, at mager holdes inn og rumper dyttes ut, i enkelte tilfeller blir vel også bilder redigert (om Sophie Elise har gjort det eller ikke har jeg ingen anelse om, dette innlegget dukket opp i feeden min på Facebook og jeg leser vanligvis ikke bloggen hennes - men jeg tror vi har veldige like meninger hva dyrevelferd og pels angår.)

Uansett:

Vi vet at perfekte bilder ikke egentlig er ekte.

Og likevel vil jeg tro at veldig mange har veldig godt av å se en form for bevis.

 Med rumpa ut...

Med rumpa ut...

 ... og helt avslappet.

... og helt avslappet.

Sophie Elise skriver:

"Alt for mange går inn på en blogg eller en instagram og føler seg for dårlig etterpå, meg selv innkludert. Jeg kommer til å fortsette å poste oppstilte bilder, hvor jeg har valgt min beste vinkel og har på meg mye sminke, for da føler jeg meg komfortabel. Jeg synes ikke det er noe feil å poste fine bilder av seg selv, likt som at man legger de fineste bildene i familiealbumet. Men jeg vil gjerne vise dere at det finnes flere sider av det også, i tilfelle dere skulle glemme det."

Dette må ha krevd mye mot, men jeg er sikker på at det når veldig mange som virkelig trenger en påminnelse om det vi selvfølgelig vet.... men likevel har en tendens til å glemme når for eksempel selfiene ligner aliens (bare meg?)

Jeg applauderer Sophie Elise for at hun trosset ubehaget og minner oss på det vi selvfølgelig vet - det ligger arbeid bak de perfekte bildene - men likevel kanskje glemmer. 

Dette innlegget vil garantert treffe mange som trenger nettopp den påminnelsen.

Alle bilder er hentet fra sophieelise.blogg.no.


Til slutt:

Hva synes du om innlegget?

Bananer og julegraner

Dersom du ikke allerede har sett intervjuet med Linnéa Myhre, Helle Bornstein og Tine Mjelbo Sundfør på God Morgen Norge - ta en titt her.

Banandebatten (eller, HB) gjorde meg så frustrert at jeg måtte reise meg og gå rundt i rommet de minuttene det varte.  

Linnéa innledet med å si at dette ikke egentlig handler om BANANEN (noe alle som leste innlegget hun delte på Facebook/Aftenposten i går fikk med seg), men om påvirkningskraft.

Helle Bornstein var derimot mer opptatt av sukkerinnholdet i bananen og hvor mange bananer folk spiser uten å være klar over dette sukkerinnholdet og hvor viktig det er med måtehold når det kommer til bananer, som tross alt inneholder… sukker.

Dersom det fremmer noens helse å gjøre kostholdet til et regnestykke er det flott. Men hvorfor dele regnskapet sitt? Hvorfor snakke om det på TV? Hva godt skal det gjøre? Skal vi kurere fedmeepidemien med frykt og stress, kanskje til og med skam?

Det ekstreme fokuset på å alltid ta de såkalt ”riktige” valgene – å veie og måle og kalkulere og bli så detaljorientert at man regner på kcal og gram karbohydrater i en banan – leder, etter min mening, til alt annet enn helse.

Jeg synes også at det er en vesentlig forskjell mellom å skreddersy et program/en kostliste for en klient med konkrete behov og mål og å komme med ekstreme råd til en generell gruppe mennesker med vidt forskjellige behov. Og på hvilket grunnlag?

Jeg er sikker på at sikker på at det finnes det tusenvis av artikler som bekrefter at det er uheldig å spise bananer dersom man skal ned i vekt. Men det finnes sikkert vel så mange som forteller oss det motsatte. Det samme gjelder lavkarbo og periodisk faste og alle andre dietter - det finnes alltid fordeler og ulemper, og vi presenteres som regel kun med førstnevnte.

Det skremmer meg at mange som kanskje ikke har faglig kompetanse (hvorvidt dette gjelder HB vet jeg ikke) til å uttale seg gjør nettopp det. De gir inntrykk av at det faktisk finnes en gylden fasit på hvordan man spiser ”riktig” og overser at helse er individuelt (og ikke nødvendigvis relatert til vekt.) Jeg tenker også at det som ble sett på som sunt for ti år siden plutselig ikke er sunt i dag, og at denne utviklingen vil fortsette og fortsette. Og hvem vet, kanskje ser vi tilbake på denne lavkarbobølgen og ler på samme måten som vi rister på hodet av at vi for et par tiår siden fryktet fett?

De fleste eksperter, derimot, sitter på så mye kunnskap at de sjelden (med mindre de har et produkt/bok/diett/program å selge, selvfølgelig) uttaler seg like bastant som veldig mange bloggere (uten samme relevante utdannelse og erfaring) velger å gjøre.

Men sannheten er jo at det ikke finnes én sannhet. Og derfor kan det være skadelig å dele sin versjon som om den er mest riktig – for alle.

Ingen bloggere er ene og alene ansvarlig for lesernes helse eller selvtillit, og vi velger selv hva vi velger å klikke seg inn på og lese. Men når man for eksempel er på TV synes jeg det blir feil å indirekte oppfordre folk til å skrape vekk bananen de nettopp har most på brødskiven sin og bidra til at nok en matvare i manges hoder stemples som ”usunn”, kanskje til og med ”farlig.”

Denne debatten handler om langt viktigere ting enn sukkerinnholdet i bananer og at de med et problematisk forhold til mat (en gruppe som stadig vokser) er så skjøre/"såre" at de ikke takler å lese om næringsstoffer. Dette angår alle! Og dette handler om bloggeres påvirkningskraft og ansvar og (i enkelte tilfeller mangel på) ekspertise. Det handler om mental helse skal være en større del av definisjonen når vi snakker om hva som er sunt – og at vi ikke bare skal fokusere på vekt og utseendet. Og det handler om mangelen på matro.

Jeg håper at alle de barna som tilfeldigvis så på God Morgen Norge i dag har en mamma som doktorgradsstipendiat Tine Mjelbo Sundfør (som også stilte i intervjuet og hadde mye fornuftig å bidra med), som forsikret om at ”selvfølgelig er bananer sunt!”

For kanskje gjorde ikke alle det. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange som kommer til å utvikle ortoreksi i årene som kommer.

Takk, Linnéa, for at du du sier i fra og bryr deg om de som kanskje ikke har et filter når de hører dette og lignende budskap.

Du har satt i gang en viktig debatt, og de som ikke ser ”poenget” eller ikke mener dette er problematisk har med stor sannsynlighet ikke en tenåringsdatter som ”må” løpe en mil hver morgen for at ikke verden skal rakne eller et barnebarn som ikke vil ha lørdagsgodt fordi han er redd for å bli feit eller en niese som gruer seg til jul fordi frykten for ribbe og pepperkaker overskygger alt det som er fint.

 Som for eksempel naboens hus? Eller?

Som for eksempel naboens hus? Eller?

Eller, for den saks skyld, en som selv har talt kcal-innholdet i bananer så grundig og så lenge og så i lange baner at alt annet i livet, alt det viktige, en periode mistet sin betydning. 

 Klar for jul i favorittgenseren min.

Klar for jul i favorittgenseren min.


Til slutt:

Hva tenker du om banandebatten?

Og mener du at bloggere bør ta større ansvar for hva de velger å uttale seg om?


Se også dette intervjuet med Ingrid Kristiansen.

Speilbilder og forbilder

Jeg kutter tekst fra boken min.

Lange passasjer jeg for ett år siden følte var veldig viktige passer ikke lenger inn. Jeg må innrømme at det er litt kjipt, spesielt når jeg føler at enkelte deler flyter godt, samtidig er jeg glad for at prosjektet har utviklet seg og har et litt annet fokus enn tidligere.

Innimellom tenker jeg at det kanskje var meningen? At alt måtte ta litt lenger tid enn jeg hadde tenkt (og kanskje foretrukket, skal jeg være ærlig) fordi jeg trengte å vokse litt på disse månedene?

Jeg tenkte jeg kunne legge ut noen teksturdrag her?

Boken handler ikke om spiseforstyrrelser, men tematisk dukker det nokså naturlig nok opp likevel. For kanskje kan dette utdraget - i forbindelse med en tidligere fitnessutøver og blogger, Anne - være av interesse.

(Du kan lese mer om Anne her. Og her.)

Hopper rett i det, uten kontekst:

”Når livet kun består av trening og formsjekk og torskefileter vil du mest sannsynlig fremdeles mislike kroppen din. Du vil bekymre deg for vedlikeholdet. For hva som skjer dersom du blir gravid? Dersom du plutselig skulle finne på å leve mer normalt (for du skal vel det, på sikt? Eller?) Du vil også bekymre deg for om du i det hele tatt har et liv å returnere til. For når engasjerte du deg sist i noe(n) utenfor gymmen?”

Anne oppfordrer de som føler seg fanget i et regime de ikke elsker om å tenke fremover i tid:

"Hvor lenge, hvor mange år, vil du veie og kalkulere og måle?

Ved å prioritere kroppen din foran venner, familie, andre interesser, investerer du i det livet du på sikt ønsker deg?"

Hun avslutter det vi har referert til som en skriftlig tale med disse ordene:

”Å fokusere mye på egen kropp og utseende er narsissistisk. Vi har alle en mulighet til å bidra til samfunnet, være et medmenneske, engasjere oss. Da jeg blogget omtalte mange meg som et ideal.

Men, herregud, det eneste jeg brydde meg om var mitt eget speilbilde.

Er det et godt forbilde?”

Selv har jeg ingen erfaring med fitness, men jeg har mer enn nok erfaring med overtrening og de utrolig kjipe og delvis alvorlige og langvarige konsekvensene.

Dersom du har et anstrengt forhold til trening (dårlig samvittighet dersom du går glipp av en økt?)

Dersom du utelukkende fokuserer på tall (minutter løpt, kilometer igjen til målet, forbrente kcal, hastighet i forhold til dama på tredemølla ved siden av din?)

Dersom du får angst ved tanken på å ta en hel uke (av et langt liv) fri fra et strengt ”fitnessregime” (kanskje for å feire jul eller reise til Ibiza), trygler jeg deg om å tenke mer langsiktig, om å ta en pause og spørre deg selv:

Hva vil jeg med treningen?

Og hva gir den meg?


Til slutt:

Hva motiverer deg til å trene?

Kanskje løper du fordi det gir deg overskudd, kanskje løfter du vekter fordi det føles BRA? (Og jeg håper de fleste kjenner seg igjen her.)

Men kanskje er det mer tvagsnpreget og stressende, kanskje er du redd for å miste kontrollen over vekt/kropp dersom du går glipp av en av ukens X planlagte økter?

Vi er rollemodeller

Dersom du ikke allerede har sett disse fantastiske filmsnuttene - et samarbeid mellom Mills og Villa Sult - anbefaler jeg deg å gjøre nettopp det.

Første gangen jeg så denne begynte jeg å gråte fordi det er så forkastelig, så trist at det skal være/har vært sånn for så mange av oss:

Nylig så jeg også denne:

Ikke alle spiser med ubekymret glede. 2 av 3 mødre uroer seg for at barna skal utvikle et usunt eller anstrengt forhold til mat og kropp. Over halvparten av fedre gjør det samme.

Jeg tenker på alt jeg leser og hører om de som takker nei til lørdagsgodt eller snakker om "bikinikropp" allerede før de har fullført barnehagen.

Det høres ekstremt ut, ikke sant? For ekstremt? Mailboksen min sier seg uenig. Jeg har hørt om femåringer som "vet" at fruktsukker er det samme som vanlig sukker (og derfor noe man må holde seg unna) og om barnehagebarn som sier at "brød blir man feit av" (men "lavkarbo" er okay.)

Til tross for at de ikke nødvendigvis skjønner hva de sier er dette forferdelig skremmende - av mange grunner, men hvorfor er "feit" noe vi frykter mer enn for eksempel ondskapsfull?

Da jeg var liten elsket jeg mat.

Jeg snakket om og gledet meg til morgendagens middag mens jeg spiste spaghetti og jeg ante ikke at mammas rosinboller inneholdt giftige ting som mettet fett, gluten og sukker.

Selv da jeg var syk og all mat - også den såkalt "sunne" - skremte vettet av meg, hadde jeg dette referansepunktet. Jeg har opplevd å ha et HELT fritt forhold til hva jeg får i meg og hvordan jeg ser ut, jeg har opplevd å spise hva det måtte være uten å tenke over det eller analysere det eller kjenne på "dårlig samvittighet".

Og derfor vet jeg at det er mulig å finne tilbake.

Hva skulle jeg gjort uten dette referansepunktet?

Hvordan vil det bli for de nevnte barnehagebarna?

Vil de kunne tenke tilbake på barndommens iskrem og bursdagskaker og sukkertøy uten en bitteliten bismak av "dette er egentlig NEI-mat"?

Hva skjer når "samvittighet" og "dette er feil" kobles inn lenge før tenårene? (Og etter, for den saks skyld, selv er jeg så heldig at jeg hadde et fantastisk forhold til mat inntil jeg var søtten, kanskje til og med atten år.)

Vi lever i en verden med så mye usikkerhet og så mange reelle farer - at man i tillegg skal frykte den maten man i utgangsunktet er så ubeskrivelig heldig å ha tilgang til er... trist. Forferdelig trist.

Og unødvendig. Jeg er så DRITTLEI all skremselspropaganda som liksom skal gjøre oss sunnere - og som heller ender opp med å fucke opp hodene våre.

Du kan lese mer om samarbeidet mellom Villa Sult og Mills her.

Og igjen: se de to videoene. Helt uavhengig av om du har et anstrengt forhold til mat eller om du har små barn som observerer deg når du spiser og ser deg i speilet - SE. De er sterke og informative og viktige.


Til slutt:

Har du opplevd å spise uten snev av dårlig samvittighet? Og tror du det er mulig å finne tilbake til?

Ser du barn som spiser helt fritt, uten å snakke om bollemager og sukker?

 

Hva er DIN motivasjon?

Tankeeksperiment.

Fra nå av:

Uansett hva du spiser/hvor mye du spiser og uansett hvordan du trener/hvor ofte du trener vil det ha NULL påvirkning på hvordan kroppen din ser ut.

Muskelmassen forblir den samme.

Vekten forblir den samme.

Formen på rumpa di forblir den samme.

Fettprosenten forblir den samme.

Klesstørrelsen forblir den samme.

Hva ville du gjort annerledes?

Kanskje ville mange fortsatt som de gjør fordi de får påfyll av energi og glede av å spise og bevege seg akkurat som de gjør?

Men kanskje ville også mange sovet litt lenger om morgenen?

Ikke stresset livet av seg dersom de gikk glipp av en treningsøkt? Eller satt himmel og jord i bevegelse for å skvise inn "en mil på mølla" før jobb?

Droppet "dårlig samvittighet" etter å ha spist kanelboller? Eller et helt enormt sukkertøy?

For mange handler helse om nettopp helse.

Og for mange er "helse" et dekknavn for et regime som føles tvangspreget og stressende og altoppslukende og mentalt... forstyrrende.

Uansett tror jeg at man innimellom har godt av å tenke litt over motivasjonen bak måten man spiser og beveger seg på:

Gjør jeg dette fordi jeg er glad i kroppen min?

Eller fordi jeg vil straffe/endre den?

Fin? NEI! Det er DU som er fin!

Apropos komplimenter.

I morges hørte jeg et intervju med en mor som var opptatt av at datteren på tretten skal være stolt av hvem hun er - inkludert hvordan hun ser ut.

Hun fokuserte mye på at helse ikke nødvendigvis er synlig - at sunne kropper kommer i alle former og størrelser (en fitnessmodell er ikke nødvendigvis sunnere enn en såkalt plus-size modell) - at det ikke finnes en mal på hva som er riktig.

Moren fortalte at datteren tilsynelatende er komfortabel i sin egen kropp og utseende når hun er alene/hjemme med familien.

Men så snart hun er sammen med venner stemmer hun i når de klager over diverse kroppsdeler og snakker om dårlig samvittighet og hvem de ønsker de heller lignet på.

Og til tross for at det er viktigst at man SELV er fornøyd (noe moren mener jenta innerst inne er) bekymrer hun seg for at hun stemmer i et klagekor i fare for å falle utenfor/bli kalt høy på pæra/full av seg selv.

"Man SKAL liksom klage over magefettet sitt. Hvis man ikke gjør det har man jo ingenting til felles?"

WTF?

Hadde jenta sagt noe pent om egen kropp ville hun, i følge seg selv, kanskje mistet venner. 

"Rumpa mi er altfor flat..."

"Jeg ønsker meg DINE pupper..."

"Hvorfor forsvinner aldri fettet på overarmene mine?"

Moren forklarte at hun tror det er sånn jentene bonder med hverandre.

Jeg kjenner ingen som akkurat nå er omtrent tretten år, men har jo forstått at kropp stadig er viktigere og kan kjenne meg igjen i hvor lett det er å blåse vekk komplimenter eller til og med rakke ned på meg selv sammen med andre - dersom stemningen først er satt for det.

Heldigvis har jeg ikke opplevd at man bonder over å si stygge ting om kroppen sin...

Men jeg har heller ikke opplevd det motsatte?

Som jeg skrev tidligere sier jeg nå TAKK dersom noen gir meg en kompliment. Foreløpig har ingen hoder eksplodert som konsekvens:


Til slutt:

Min oppfordring: SI TAKK!

Har du opplevd å bonde over "jeg-hater-armene/lårene-mine" utsagn?

Eller kanskje (forhåpentligvis) det motsatte?

SPAR MEG... for disse fem utsagnene

FEM ting jeg er drittlei av å lese og høre om.

Illustrert av en (nesten) splitter naken Ducky fordi hun - i motsetning til meg - ikke har noe i mot å kle av seg offentlig. Og fordi dette stort sett handler om kropp og mat.


1)

"Dette kan du spise med GOD samvittighet!"

Hva i all verden betyr dette?

At jeg bør skamme meg dersom jeg spiser en pannekake uten proteinpulver eller en müsliblanding med tilsatt sukker?

Er ikke "dårlig samvittighet" i samme setning som en eller annen matvare litt vel UTRENDY?

God samvittighet? Dårlig samvittighet?

God samvittighet? Dårlig samvittighet?

God samvittighet? Dårlig samvittighet?

INGEN samvittighet.

Mat er mat og innimellom er det godt med grovbrød med avokado og babykale. Og blue corn chips. Og innimellom trenger sjela at man spiser en kake som ikke er "sunnifisert".


2)

"Gutter/menn foretrekker uansett... blah-blah..."

Sagt i forbindelse med kropp. Store pupper. "Mer å ta i". Skikkelig rumpe.

WHATEVER.

INGEN - ikke engang min egen smak - skal påvirke hvordan jeg ser ut. Min vekt og mine former skal styres av hva kroppen TRENGER, ikke av hva som er trendy (muskler og lav fettprosent) eller hva det mtosatte kjønn (evt samme kjønn) liksom liker (digge former!!!)

Utseendet mitt trenger ikke å godkjennes av andre. Aller minst en generell "smak"!!! Dette gjør meg så forbanna!!!!!!!! 

Og, som jeg nevnte, heller ikke jeg har noe jeg skulle sagt. Kanskje jeg skulle ønske jeg var mye høyere og at jeg hadde større pupper. Men det er faktisk begrenset hva man kan kontrollere uten plastisk kirurgi eller evt dietter og strenge treningsregimer - og hvor langt skal man gå? Hvor mye skal man investere i hvordan man SER ut?

Jeg er så mye mer! Det MINST spesielle og det minst interessante og morsomme med meg er utseendet mitt. Og derfor vil jeg heller bruke tid på interesser, utvikle evnene mine og være "meg" enn magemuskler og restylane og "IIFYM"

Vi skal selvsagt ta vare på kroppen - spise sunt (hvaenn det betyr) og bevege den - men den skal ikke TEMMES og den skal ikke presses inn i verken den ene eller den andre formen. 


3)

"Shit, nå har vi FRÅTSA. Ekstra løpeøkt i morgen!!!"

Ja. Når du koser deg må du STRAFFES! Har du spist kake med gode venner? Takket du ja til en bolle bakt av mormoren din? Klarte du ikke stoppe etter X antall peanøtter? 

Ditt ondskapsfulle menneske!

FY skamme seg!


4)

"Det sunneste du kan spise / det sunneste du kan gjøre er..."

Hvorfor må journalister/andre henvende seg til "du" som om vi alle er en person med samme utgangspunkt og samme behov?

Hva vet du om hva som er sunt for meg?

Ikke alle har gått av å være kjempekative og kutte ut ditt og datt - enkelte har godt av mye hvile og mye næring, og alle (tør jeg faktisk påstå) har godt av at vi SLUTTER å snakker så mye om disse trendene og reglene for hva som er "lov".

Ingen vet hva jeg trenger, ingen av oss trenger det samme.

Det finnes like mange definisjoner på "sunt" som det finnes mennesker. SÅ DRIT I Å SNAKKE TIL EN PERSON. 


5)

"Ekte kvinner har former."

Dette er den verste.

Kvinnekroppen kan være bitteliten eller den kan være supermuskuløs eller den kan være myk og stor.

EKTE KVINNER HAR EN KROPP. 

Punktum.


Til slutt:

Hva irriterer deg? Kjenner du deg igjen i noen av disse punktene? Noe å legge til?


Six-pack = seks ganger bedre liv?

Jeg får mange mailer med linker til "rosa" fitnessblogger.

Enkelte kommer fra jenter som sier de har blitt ”avhengige” og ikke klarer å la være å klikke seg inn for å sammenligne egen trening og matinntak.

Andre kommer fra mødre/ektefeller/fedre/søstre som bekymrer seg fordi noen som i utgangspunktet hadde mange interesser plutselig har kokt alt ned til én:

Sin egen kropp.

Når jeg følger disse linkene ser jeg bilder av bittesmå skåler med yoghurt og blåbær eller pulsklokker med dagens forbrente kcal eller poppende blodårer etter ukens ”cheat meal” eller en nyoperert nese.

I kommentarfeltene står det at jentene er ”inspirerende” og ”fantastiske”, det står: ”jeg vil bli som deg”.

Både jeg og de som skriver at de selv/noen de er glad i har et problematisk forhold til informasjonen som deles vet at det er frivillig å klikke seg inn på disse bloggene.

Vi vet også at jenta med proteinshake og rader med fargesorterte joggesko og fyldige lepper har interesser utover å ”gi jernet” og ”være perfekt”.

MEN de som kommenterer:

”Jeg vil ha din kropp og ditt liv!” idoliserer ikke bloggeren fordi hun er snill og omsorgsfull på ”privaten”. De idoliserer henne fordi hun har et enormt klesskap og mellomrom mellom lårene og restylane i leppene. 

Eller stålkontroll og six-pack og viljestyrke til å leve etter mottoet:

”En dag uten trening er en dag uten mening.”

Jeg mener at vi selv må ta ansvar for hva vi leser og følger med på.

Likevel blir jeg – fordi jeg ser konsekvensene av perfeksjons- og kroppspresset i innboksen – trist og frustrert når jeg hører at mennesker som i utgangspunktet er spennende, engasjerte og interessert i verden rundt seg liksom lokkes inn i et endimensjonalt og nokså selvsentrert univers der alt dreier seg om å telle karbohydrater og studere ansiktsprofilen sin og måle låromkretsen og fokusere på alt som er galt-galt-galt sammenlignet med et fiktivt og urealistisk ideal.

Ting som egentlig er EKSTREMT - som det å opprettholde en six-pack, kosmetiske "småinngrep", veie all maten man får i seg, unngå alle former for sukker ("fruktsukker er også sukker og sukker er GIFT") - fremstår "normalt".

Men det er ikke normalt. Det er ekstremt.

Det som skremmer meg mest er disse: "Jeg vil - jeg SKAL - bli som deg!"-kommentarene. Den tydelige overbevisningen om at lykken venter dersom man bare former kroppen sin til perfeksjon, dersom man bare investerer energien sin i å bli en kopi av et annet menneske fremfor å vokse inn i og utvikle seg selv.

Jeg tror ikke man blir lykkeligere av lavere fettprosent.

Jeg tror ikke man føler seg mer "perfekt" dersom man fikser på alt man ikke elsker ved eget utseendet.

Og jeg tror ikke man får sterkere selvtillit av å pumpe opp musklene. Kanskje kan det føles sånn når man er så fit at man ikke kan annet enn å smile til sitt eget speilbilde - men hva skjer om man blir syk?

Eller skadet?

Hva skjer om fettprosenten går opp og muskelmassen ned?

Vil man fremdeles strutte av selvtillit?

Ikke?

Dersom aksepten og selvtilliten er betinget - "så lenge jeg er ripped elsker jeg kroppen min og meg selv" - er den egentlig EKTE?

Jeg tror at dette perfeksjonsjaget bunner i usikkerhet. Og jeg tror at den eneste måten å leve uten frykt for ikke å være bra nok er å jobbe med å bli kjent med og akseptere seg selv. Kanskje la seg overraske over at man har mer å tilby verden enn imponerende magemuskler og "oppblåste" kroppsdeler av ulike slag.

For når selvverdet ligger DER - i hvem man er som person - vil det ikke forsvinne når kroppen eldes og blir slappere og mer rynkete.

Snill, morsom, interessert i andre mennesker og engasjert i annet enn sitt eget speilbilde kan man være så lenge man lever.

Ikke dumt å investere litt på den fronten også.


Til slutt:

Mitt favorittsitat fra Marta Breens bok: Født Feminist - Hele Norge baker ikke:

I blant kunne jeg ofra mye for å få lov til å drikke meg full på vond hjemmelagd rødvin med engasjerte venninner som vil forandre verden, framfor å drikke grønn te i yogaposisjon med jenter som bare vil forandre kroppen.
— Marta Breen

Og så en liten oppfordring til de som klikker seg ut av blogger med med annet enn positiv inspirasjon (for selvsagt finnes det de som elsker å løfte tungt/være kreative med sminke/teste ut nye juicer):

Invester tiden din og energien din på hvaenn som gir deg påfyll.

Når alt kommer til alt - hvor viktig er egentlig utseendet?

Hvorfor er du glad i vennene dine? Hvordan vil du leve? Og hva vil du huskes for? Hun med de tynne lårene? Eller noe litt større?