Jeg blir så sykt deppa og får så sykt angst

Det har vært utrolig mye fokus på psykiske lidelser i media i det siste.

Enkelte mener kanskje det blir for mye, at all oppmerksomheten kan gjøre at sykdom romantiseres. Om det er tilfelle tror jeg fordelene veier langt tyngre. Vi trenger mer åpenhet, mindre skam og en lavere terskel for å søke hjelp.

En av de som setter fokus på mental helse på en original og morsom måte er Tegnehanne.

For et par dager siden kom jeg over denne artikkelen i Aftenposten med tilhørende helt geniale tegninger. (Du har sikkert sett den allerede, men, men...)

Hanne fokuserer på hvor vanlig det har blitt å si at man er deprimert og at man får angst av... tja, små nedturer.

Og at det kan virke støtende mot de som virkelig sliter og bidra til ytterligere stigmatisering.

Andre spilleregler gjelder for somatiske lidelser, disse to situasjonene er jo ikke like vanlige:

På kornet, som alltid.

Andre favoritter fra Hanne er, ikke overraskende, om kroppspress og et fokus hun (og jeg) håper vi kan le av en dag:

Alle bilder er lånt fra Aftenposten.

Og alt Hanne tegner er skarpt og morsomt og viktig.

Der var du, ja?

Hei, der var du igjen, ja?

Og jeg er så klart like overrasket som jeg alltid er. I det minste er jeg det når det første panikkanfallet rammer.

Men så minner jeg meg på at angsten alltid vil være en del av meg, at den dukker opp når jeg minst trenger det og minst venter det, og at den ikke gjør meg svak.

For meg er det siste veldig viktig.

At man har en utfordring man prøver å takle og leve med har nemlig ingenting med svakhet å gjøre. Det føles så absolutt ikke sånn akkurat nå, her jeg sitter med en klump i halsen som ikke vil svelges vekk og ikke klarer å trekke pusten skikkelig, men jeg velger å tro at de av oss som prøver å gjøre det beste ut av disse anfallene - i dette tilfellet ettervirkningene av ett - på sett og vis blir litt sterkere.

Jeg har så liten lyst til å trykke på "publish" nå. Ikke fordi jeg skammer meg eller fordi dette vil ødelegge et ellers rosenrødt bilde av mitt liv (ha!), men fordi jeg ikke orker å lure på om noen tenker at dette er sutrete. (Har forresten skrevet om det samme tidligere.)

Og nettopp derfor skal jeg publisere.

For jeg har kun én kur som fungerer mot angst: Å utfordre den. Ikke miste meg selv i den. (Tidligere: lettere sagt enn gjort. Nå: litt enklere.)

Så, ja: Publish.

Og forhåpentligvis kan jeg snart si:

På gjensyn!

Og være litt mindre sjokkert når den dukker opp igjen på nytt.

 

Mikkel Rev

I dag har jeg fått akupunktur fordi nakken min krangler med meg. Jeg har gått med konstant kink i nesten tre uker - heldigvis litt on and off, men i perioder har den vært helt låst.

Og så, mens jeg lå der som en nålpute og hørte på bølgeskvulp tenkte jeg:

"Apropos nåler..."

... og da jeg kom hjem bestilte jeg time hos tatovøren min.

Det var så absolutt ingen impulshandling, tatovering #2 har vært planlagt siden jeg tok den første i fjor, men nå føler jeg virkelig at tiden er inne.

Reven på underarmen minner meg daglig på hva som er det aller-aller viktigste i livet mitt: Familie.

Min fantastiske pappa heter Michael, men kalles av enkelte for Mikkel Rev. Ikke bare ligner jeg ham i utseendet, men stadig mer i oppførsel og personlighet (vi er sære på de samme områdene og irriterer oss over nøyaktig de samme tingene. Og jeg liker å tro at jeg også er like snill som ham, i det minste nesten.)

I tillegg hører vi på mange av de samme podkastene (pappa anbefalte meg Dan Carlin sine, jeg anbefalte ham Tusvik og Tønne) og vi har veldig lik musikksmak. (Kanskje med unntak av K- og J-pop, tror jeg.)

 Pappa er mer fotogen enn meg. Her på Death Cab for Cutie-konsert i fjor.

Pappa er mer fotogen enn meg. Her på Death Cab for Cutie-konsert i fjor.

Jeg er utrolig glad i pappa og takknemlig for alt han gjør for meg.

Et eksempel?

I fjor befant vår lille familie (altså Tias, jeg og hundene) oss plutselig i en krise og i løpet av noen timer sto pappa på døra i Denver - han hadde tatt fri fra jobb, flydd i nesten 12 timer, leid en bil - og ja, der var han som selve definisjonen på reddende engel....

I tillegg elsker Ducky og Drago ham. Virkelig.

Pappa - som vokste opp med to boxere - er like glad i dyr som jeg, og nylig brøt han inn i et hundeslagsmål på gaten i Spania for å redde en boxer som ble angrepet. Den overlevde.

Og jeg synes han er ganske god som kjører rundt med denne magneten på bilen sin:

Reven minner meg også om en liten gutt som betyr uendelig mye for meg og som jeg skal beskytte for internett, men du kan jo gjette hva han heter?

Det begynner på M og slutter på ...ikkel.

Dessuten ligner vel tatoveringen også litt på mammas nydelige hund, Frida?

Den siste grunnen til at jeg tok denne tatoveringen er litt ekstra personlig. Men uansett:

Ett blikk på underarmen når jeg føler meg ensom eller lost og jeg minnes på at jeg hører til og har mange som er veldig glad i meg.

Med unntak av en periode da jeg ønsket meg en delfin over navlen (femten år, okay?) trodde jeg ikke at jeg skulle bli så glad i tatoveringer. Men jeg elsker, virkelig elsker, reven min. Både fordi den er så fin og fordi jeg føler meg sterk og trygg.

Det nye motivet har jeg tenkt på siden jeg tok den forrige og jeg gleder meg skikkelig til å se resultatet.

Jeg tror det blir med denne. Tror.

K-pop og J-pop (og N-pop?)

I de første episodene av Girls sesong 5 bor Shoshanna i Tokyo:

Og fordi Tias og jeg skal tilbake i januar (denne gangen med gode venner) gleder jeg meg litt ekstra når jeg ser på:

Etter turen til Tokyo i januar har jeg fått dilla på en (for meg) ny musikksjanger: J- og K-POP.

Jeg vet ikke hvor utbredt japansk og koreansk pop er i Norge, men det er superhot i Asia og begynner å bli det her, i USA også.

I utgangspunktet er det en sør-Koreansk sjanger (K-pop) og består stort sett av rene gutte- og jentegrupper. Visstnok er det ikke akseptert å være fan av mer enn én – en regel jeg bryte ved å høre på et ganske bredt spekter.

Favorittsangene mine heter Loser av en gruppe som (av alle ting) heter Bingbang:

Liker også I'm young av Winner: 

Og I Am You, You Are Me av ZICO:

Når det gjelder J-pop (altså, japansk) er favoritten min Pick me Up av Perfume:

Dette er en HELT annen musikksjanger enn jeg ellers hører på, skjønner ingenting av hva de sier - og likevel er det så catchy :)

Babymetal er helt absurd populære, fascinerende, absolutt, men ikke min greie (kanskje Japans svar på Marcus og Martinus? N-pop?):

Hør på de tre første (aller helst Loser) fremfor den siste (slitsom, men morsomt å se) - og etter et par ganger får du kanskje - som jeg - litt dilla?

Skriver fra arkiver

God natt til deg, god ettermiddag til meg!

I forbindelse med en artikkel har jeg i dag rotet rundt i mitt eget gamle bloggarkiv - med litt blandede følelser.

Først ble jeg flau, nesten stressa, over alt jeg har delt, måten jeg formidlet det på. Naivt, har jeg tenkt og rødmet ved tanken på at andre muligens har lest med samme oppfatning.

Men så er jeg jo også stolt.

Delvis fordi jeg har utviklet meg de siste årene, delvis fordi jeg faktisk turte å dele. Igjen og igjen. Ofte med støttende tilbakemeldinger, ofte uten noen reaksjon. En sjelden gang med negativ respons.

Kritikk er alltid viktig, synes jeg, så lenge den er nokså konstruktiv, og det har den stort sett vært - likevel kan det føles sårt når man deler noe veldig personlig og tillater andre å mene noe basert på et lite utdrag tekst.

Jeg fant det jeg trengte, lukket bloggen, prøvde å skrive artikkelen. Men fant ikke roen.

Heller enn å jobbe leste jeg flere av innleggene på nytt. Heldigvis. For det dukket opp en forståelse og omsorg for hun (altså meg selv i fortid) som faktisk turte å være sårbar, holdt ut angsten denne eksponeringen ofte førte til og prøvde å bruke litt humor (på en måte jeg har lagt fra meg, og kanskje bør jeg legge til et "heldigvis" her. Men kanskje var det også en viktig del av min prosess? En litt tryggere måte å åpne seg på?) 

Jeg tok meg til og med i å smile av ganske teite spøker. "FInt for deg (altså meg i fortid) at du tør", tenkte jeg.

Kanskje vil jeg om noen år lese dette og rødme og tenke at det er teit. Og naivt.

Men er ikke det egentlig positivt? Betyr ikke det at jeg i så fall har fortsatt å utfordre meg selv og utvikle meg? (Det er jo fint at jeg for eksempel ikke kjenner meg hundre prosent igjen i noe jeg skrev for ti år siden, mener jeg?)

Bare noen tanker om gamle arkiver.

Tilbake til artikkelen.

Og god natt/eventuelt morgen til deg.

Plastisk kirurgi - har vi råd?

I TV2-serien, ”Sykt perfekt”, blir vi kjent med jenter som lider under kropps- og perfeksjonspresset på en måte som burde tilhøre sjeldenhetene, men som dessverre begynner å bli en variant av normalen.

Vi leser om elever som ”møter veggen” før de avslutter videregående skole, barnehagebarn som uttaler at man blir ”feit” av karbohydrater (på en måte som indikerer at ”feit” er det aller verste et menneske kan være) og ”flink pike” (en trang og hemmende rolle) har blitt en standard mange aktivt strekker seg mot.

Inspirert av Kristin Gjelsviks vlog (det begynner å bli noen uker siden hun publiserte den) har jeg skrevet en kronikk:

Plastiske operasjoner – har vi råd?

(Og jeg sikter ikke til det økonomiske aspektet.)

Den ble trykket i Aftenposten i dag, men kan også leses her.

Intensjonen min er selvsagt ikke å dømme de som har tatt andre valg enn jeg - på grunnlag jeg ikke kjenner. Men jeg synes det er trist at det som ærlig talt ER ekstremt normaliseres og jeg tror at dette overdrevne fokuset på utseendet bidrar til mer usikkerhet og stjeler tid/energi/penger fra ting vi kanskje ville hatt større utbytte av å investere i.

Og så tenker jeg på barna...

Som Kristin Gjelsvik også nevner, kanskje er noen timer hos en psykolog en bedre investering enn et kosmetisk inngrep når det kommer til å styrke selvtilliten?


Til slutt:

Har du noen tanker rundt dette?

 

 

Gratulerer med dagen!

I dag dukket det opp en merkelig statusoppdatering i Facebook-feeden min. Noe i denne duren:

"Hvorfor feire Kvinnedagen? Synes vi har det godt her i Norge, jeg. Ingenting å klage på."

Jeg kunne skrevet noe om ignoranse (vi nyter godt av likestillingen og ville ikke vært "her" uten feminismen), jeg kunne skrevet mye om hvorfor det fremdeles er viktig å fokusere på feminisme (kvinner og menn tjener ikke like mye, man hører fremdeles folk si: "hun er flink i matte, til å være JENTE, det er langt flere menn i maktposisjoner enn det er kvinner osv), men det jeg synes er verst med kommentarer som dette er (innlysende):

Det FINNES kvinner utenfor Norge. Det finnes kvinner som ikke bestemmer over egen kropp, som giftes bort, som ikke har mulighet til å utdanne seg, som mangler den luksusen det er å kunne fortelle Facebook at man ikke egentlig har noe å klage på.

For meg handler feminisme om solidaritet og like rettigheter og like muligheter for begge kjønn. Over hele verden.

Derfor er jeg nysgjerrig på hva de som IKKE identifiserer seg som feminister egentlig legger i begrepet?

Uansett. Gratulerer med Kvinnedagen!


Til slutt:

Hva er din definisjon på feminisme? Og identifiserer du deg som feminist?

Kjærlig støvsughet

I anledning Valentine's Day vil jeg anbefale deg en liten test - bare for gøy.

Den er basert på en bok som heter "The 5 Love Languages" med en veldig flott undertittel: "The Secret to Love that Lasts", skrevet av Dr. Gary Chapman.

Jeg har ikke lest boken, men det gjør ingenting, det er testen jeg vil fortelle om.

Gjennom noen korte spørsmål/påstander blir det tydelig hvilket "kjærlighetsspråk" (det finnes fem) du foretrekker, og dersom en du er glad i (partner/venn/barn/familiemedlem) også tar testen kan dere kommunisere bedre og vise at dere er glad i hverandre på en måte som ”går hjem”.

 Et vått kyss?

Et vått kyss?

For meg er det for eksempel viktig å uttrykke at jeg setter pris på Tias/venner/familie med ord - men for alt jeg vet kan de sette større pris på at jeg gir dem en klem, tilbringer tid med dem, lager middag eller kjøper en diamant?

Dersom partneren din føler seg aller mest elsket når du støvsuger fordi han er utslitt etter en lang uke på jobb eller viser en genuin interesse i et prosjekt han jobber med på jobben, er det greit å vite, fremfor å – for eksempel – insistere på å leie ham rundt på et kjøpesenter for å spandere et nytt antrekk (fordi det er noe DU ville foretrukket.)

De fleste av oss setter vel pris på alle former for positiv oppmerksomhet (en liten jente som elsker at du fletter håret hennes om morgenen kan jo også like å få en ny leke eller høre at hun er flink på skolen/fin i ny kjole osv), men noen er viktigere for oss enn andre.

Her er de fem kjærlighetsspråkene:

"Quality time" – du føler deg elsket når noen gir deg sin fulle oppmerksomhet. Ingen TV i bakgrunnen, ingen fikling med telefonen. Når partneren din viser en genuin interesse i noe du er opptatt av, eller når en venninne er nysgjerrig på hvordan du egentlig har det føler du deg verdsatt. Når noen derimot sjekker Facebook mens du forteller noe viktig føler du deg oversett og blir lei deg.

"Acts of service" – du føler deg elsket når en partner/venninne ser at du er sliten og sier: “Legg deg, jeg tar barna”. Eller, når du har en deadline på et prosjekt og er litt på gråten, og noen setter seg ned og sier: “Dette fikser vi sammen!” Men når noen har lovet å støvsuge og ikke gjør det eller generelt ikke bidrar til fellesskapet blir du såret og frustrert.

"Words of affirmation" – du føler deg elsket når en du er glad i forteller deg hvorfor hun setter pris på deg og at verden er et bedre sted fordi du eksisterer. Eller noe oppmuntrende: ”Jeg tror på deg!” Men ”stygge” ord glemmes ikke så lett og du tar deg veldig nær av fornærmelser.  

 "Ducky, du er nydelig..."

"Ducky, du er nydelig..."

"Physical touch" – du føler deg elsket og trygg når noen gir deg en klem, klapper deg på skulderen, insisterer på å leie, masserer deg, stryker deg over håret. Fysisk avstand eller at noen trekker seg unna deg er veldig sårende.

”Receiving gifts” – du føler deg elsket når noen bruker tid på å finne noe spesielt, kjøper noe som ”roper” navnet ditt på impuls eller overrasker deg med noe du har ønsket deg lenge. Det handler ikke om materialisme, men følelsen av å bli satt pris på. At noen glemmer en bursdag eller kjøper noe uten baktanke er sårende.

 Ny leke. Den er helt ENORM og har "MOM" tatovert på overarmen.

Ny leke. Den er helt ENORM og har "MOM" tatovert på overarmen.

Så, hvilken kategori tilhører du? (Resultatet er - naturlig nok - en blanding):

Ta testen her.

Jeg scoret aller høyest på ”Words of affirmation” - og det hadde jeg nesten regnet med – for lite gjør meg mer glad og rørt enn at noen forteller hvorfor de setter pris på meg :)

Litt overraskende fikk jeg aller lavest på gifts. Jeg er ingen fan av typiske romantiske gester - som roser, men enkelte presanger/gjenstander betyr mye for meg og føles som uttrykk for nettopp kjærlighet. Jaja, akkurat hva det er kan jeg lage et eget innlegg om.

Poenget er vel at det skal gjøre oss alle godt å kjenne partners/venners/barns kjærlighetsspråk for – på best mulig måte – vise at vi setter pris på hverandre.

Og med DET ønsker jeg deg en veldig glad Valentine’s Day.

Min skal – tydelig – tilbringes med så mange lovord at jeg kommer til å bli høy på pæra.

Neida.

Tias er på vakt og hundene viser stort sett kjærlighet ved å dytte meg overende og slikke meg i ørene.

Den gjengis med at jeg stirrer Ducky dypt inn i øynene og sier: "Jeg setter pris på deg."

Og at jeg vasker gulvet når det egentlig er Dragos "tur":

IMG_3584.JPG

Kanskje jeg bør lære noe av denne testen og uttrykke meg litt annerledes?


Til slutt:

Tok du testen? Ble du overrasket over resultatet? Fortell, fortell!!

Feirer du Valentine's Day? I motsetning til resten av nabolaget - som har pyntet dørene sine med rosa og rød kranser og hengt store hjerter i alle vinduer - gjør vi ikke egentlig det.

Baghdad, Beirut, Paris

I kjølevannet av alt som har skjedd i Baghdad, Beirut og Paris er det vanskelig å skrive noe av verdi.

Jeg tenker at uansett hva jeg nå deler vil det på en eller annen måte være feil.

Men jeg prøver meg.

Angrepene vekker sterke følelser i oss: sjokk og raseri og frykt.

Men det får meg også til å tenke på hvor skjørt livet er, hvordan det plutselig kan være over og hvor viktig det derfor er å fylle dagene jeg har med det som gir meg mening og glede.

Hvor viktig det er å være mer kritisk til hvordan jeg velger å investere tiden og energien min - IKKE i å fremstå perfekt eller oppnå en viss sosial status - men i å gjøre noe jeg føler er viktig.

I denne sammenhengen føles det rart å snakke om perfeksjons- og kroppspresset.

Hvem bryr seg vel om noe så overfladisk når verden er full av ondskap?
Jeg gjør det. For vissheten om at livene våre er så skjøre og potensielt så korte gjør meg enda mer motivert for å fylle mitt med alt annet enn dyre vesker og magemuskler og sosial status.

Dette presset og jaget frastjeler altfor mange liv verdi og mening.

Jeg kan ikke bekjempe meningsløs og ondskapsfull terror. Men jeg kan prøve å leve med respekt for livet og med takknemlighet for de dagene jeg får.

Og jeg kan prøve å gjøre mitt for at verden blir et litt bedre sted - ved å være snill mot andre og engasjere meg i viktigere ting enn MIN kropp og MIN frykt for hvordan andre oppfatter meg.

Mange tanker går til ofrene i Baghdad, i Beirut og i Paris.

 

Full av...

Jeg har måttet lære meg å ta i mot komplimenter for det de faktisk er - gaver - fremfor å trampe dem ned i bakken eller dytte dem tilbake til de som overrekker noen fine ord:

"Ny genser? Den er faktisk schtøgg og gammal og ble kjøpt for femti øre på salg!"

"Bra foredrag? Hørte du ikke hvor mye jeg skalv? Og så du ikke at jeg klarte å hoppe over en slide?"

"Fin på håret? Nei-nei-nei. DU er fin på håret. JEG har ettervekst og flisete tupper..."

"Liker bloggen min? Det kan du ikke mene? Jeg finner jo ikke riktig tone og jeg har ingen konkret plan og..."

Etc og etc og etc og blah og blah og blah... blah.

Finnes det noe mer slitsomt enn sånn respons når man genuint vil gi noen en oppmuntring?

Jeg pleide å tro at dersom jeg sa:

"Takk!" betydde det at jeg indirekte skrøt meg selv opp i skyene for valg av antrekk, at jeg faktisk trodde jeg hadde holdt tidenes foredrag, at ingen har kledd hestehale bedre EVER eller at internett har hungret etter nok en blogg:

Kort sagt at jeg ble oppfattet som "høy på pæra" og/eller "full av meg selv."

Men er det tilfelle?

Hva er man egentlig full av dersom man klarer å ta til seg fine ord? Kanskje til og med si seg enig?

"Ja, denne genseren er jeg skikkelig glad i! Og jeg føler meg alltid fin i grått!"

"Jeg var skikkelig forberedt og følte egentlig at det gikk bra!"

"Faktisk føler jeg meg skikkelig fin på håret i dag!"

"Det er gøy å blogge igjen!"

Eller... hva med et enkelt: "TAKK!"

For hva er man egentlig full av dersom man kan nikke enig og føle seg glad og stolt når noen tar seg tid til å si noe fint?

Selvrespekt?

Integritet? 

Takknemlighet?

Er det så ille, da?


Til slutt:

Hvordan responderer du på en kompliment?

Og hvordan foretrekker du at andre reagerer når du sier noe fint?