Rumpe mot rumpe - og hår (som i frisyre)

I dag har jeg skrevet om det å uttrykke hvem man er gjennom klær - delvis i sammenheng med at jeg jobber hjemmefra med to hunder som nærmeste kolleger.

Da passet det jo fint at den ene presset rumpa si tett inntil min mens jeg skrev, og at jeg fikk dette bildet:

Som du ser var jeg sminket pent og nøye og hadde brukt lang tid på frisyren. Zoomer du inn på panna mi (noe jeg anbefaler deg å gjøre) ser du også litt ekstra pels fra en av hundene.

Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

For et par år siden hadde jeg en fin samtale med en som sjelden eller aldri sminket seg. Hun fortalte at mange trodde hun hadde sterk selvtillit, at hun var så trygg på seg selv at det ikke var nødvendig. Sannheten var egentlig det motsatte.

Akkurat som jeg pleide hun å føle at hun liksom ikke var pen nok. Eller god nok. At det liksom ikke var noen vits. 

En periode var jeg redd for å gjøre en effort fordi jeg trodde folk ville le og tenke: "stakkars henne, hun prøver så hardt, men får det ikke til."

Da var det bedre å gi F***, tenkte jeg.

Men ved å gjøre det fortalte jeg meg selv at jeg ikke fortjente å se fint ut - og det gjør jeg jo.

Jeg kommer aldri til å bli en fashionista eller bruke mange minutter (eller timer?) på badet, jeg bruker sjelden sminke til hverdags og legger ikke identiteten min i hvordan jeg ser ut - MEN jeg synes det er gøy å kunne kle meg akkurat som jeg føler for uten å tenke at jeg er for gammel. Eller for ung. Eller for kort. 

Jeg synes det er gøy med svarte linser jeg kjøpte i Tokyo. Og tatoveringer. Og jeg elsker å farge og klippe håret mitt.

Rødt og kort og peach og langt.

IMG_6482.JPG

Dessuten, når jeg er så vant til å se meg selv uten sminke er det ekstra gøy de gangene jeg går bananas med mascaraen.

Konklusjonen på teksten var egentlig at det er fint å uttrykke hvem man er gjennom hvordan man kler seg. Ikke nødvendigvis hele tiden, men sånn stort sett.

(Stort sett, ja. for hva dagens antrekk med et touch av hundehår og sikkel sier om meg vil jeg nemlig helst ikke tenke på.)

Meningen med livet - illustrert av smultringer

Et lite tekstutdrag fra boken. Som jeg har fjernet fordi den har blitt langt mer personlig og er skrevet med en annen vinkling. 

Uten kontekst faller det litt flatt. 

Og fordi jeg ikke har bilder av verken levende lopper eller antikviteter, hjemmebakte brød eller meningen med livet fanget i ett øyeblikk blir det et par smultringer som i teorien kunne vært solgt på en kafé. 

Er forventningene dine nå så høye at du bare må lese videre?

(Ikke? Merkelig.) 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

En jeg kjenner godt har i mange år drømt om å åpne en kombinert kafé og brukthandel. Hun vil selge egne malerier, hjemmebakte brød, oppussede antikviteter og syltetøy laget av epler fra egen hage:

”Gjestene kan jo bare reise seg etter en god lunsj og kjøpe med seg stolen de har sittet på!” har hun sagt flere ganger. Ofte med viftende armer. 

En gang jeg var med henne på et loppemarked fant hun titalls gjenstander hun visste nøyaktig hvordan hun ville behandle – pusse ned, male om, sette sammen på en ny måte. Men hva gjorde hun med stolene og klesstativene og trauene og hyllene?

Hun satte dem tilbake på plass. Med et sukk. For hun var allerede fast bestemt på at det hun kaller ”Krimskramseriet” aldri vil bli realitet.

Jeg er ikke en av de som mener at alle med en lignende drøm skal si opp jobben de mistrives i for å finne sin helt unike mening, følge hjertet og leve opp til potensialet sitt. Uten sikkerhetsnett. Ikke bare kan det være uheldig, et sånt fokus blir slitsomt. Og er meningen med livet at vi skal jage etter noe stort og skinnende? En overordnet oppgave vi fullt og helt skal dedikere oss til?

Noen har alltid visst at de skal bli lege eller politiker eller kunstner eller hjelpearbeider – og resten av oss prøver og feiler og prøver igjen og leter etter oss selv i ulike jobber og studieretninger i håp om at alt skal klaffe, at det plutselig skal bli klinkende klart at det selvfølgelig er dette vi skal dedikere oss til.

Men må vi elske jobben vår? Må vi utrette noe konkret og aller helst ekstraordinært? Må vi brenne for en hobby vi potensielt også skal kunne leve av – og dermed leve opp til klisjéen om å slippe følelsen av å jobbe resten av livet?

Jeg tror ikke det.

Men vi vet hva som engasjerer oss og hva er vi nysgjerrige på. Hva som gjør oss forbanna og gira. Hva tenker vi på når vi soner ut på bussen eller halvsover på en lang flytur? Hvilken fantasi flykter vi til når hverdagen føles overveldende? Hva enn som får oss til å vifte med armene trenger ikke være noe stort og altoppslukende. Det trenger heller ikke være et yrke – men noe som gjør at morgendagen føles viktig. Ikke at den bare er en tilfeldig dag i en lang rekke dager som ikke skiller seg fra hverandre.

For det handler ikke nødvendigvis om å bli millionær eller vinne en fredspris eller ha eget talkshow eller styre et land. Men om å føle at vi gjøre noe som er viktig. Det kan være å oppdra et barn, dyrke egne grønnsaker, være en god sjef – eventuelt å stå på en scene eller dele et budskap. Jeg tror at livet føles meningsfylt når vi kjenner oss selv såpass godt at vi vet hva som gir glede og påfyll, og at vi bevisst prioriterer dette fremfor hva vi må eller bør.

Etter så mange år med nettopp den innstillingen fulgt av sykdom og en følelse av at livet var meningsløst er jeg redd for å forlate verden full av ”hvis jeg bare…”-tanker. Håpløsheten er nå erstattet av en tro på at det er en grunn til at jeg, som alle andre, lever. Og at den er langt større enn å krympe personligheten og intellektet og potensialet mitt i takt med kroppen. Innenfor fornuftens grenser skal ikke frykten for å ta for mye plass eller mislykkes hindre meg i å utforske ideer og gripe muligheter. For det aller meste kan på et eller annet vis og på et eller annet tidspunkt fungere. Vi kan pusse opp ”lopper” i helgene og vi kan ta et kveldskurs i coaching og vi kan skrive hver morgen før jobb og vi kan undervise bekjente i yoga på lørdager – inntil vi enten bestemmer seg for at dette må forbli en hobby.

Eller til vi føler oss klare til å satse litt mer.

Og litt mer.

Og mer.

Og til slutt kanskje – men ikke nødvendigvis – alt. 

Stranger things og kinesisk visdom

Det er alltid litt trist når hyggelig besøk reiser hjem igjen.

Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

Veldig glad i bjørnen.

Veldig glad i bjørnen.

Heldigvis har jeg mye å catche up på, og dermed ikke tid til å se ut av vinduet og gråte så høyt at det kan høres helt til Norge i håp om at pappa kommer tilbake:

Jeg jobber fremdeles med tre, kanskje fire, nye kapitler og diskuterer ideer til bokomslaget. Det betyr jo at det nærmer seg og vi har en del alternativer. Jeg tror også at arbeidstittelen ikke byttes ut:

Ikke som planlagt. (Hva tenker du om den?)

Fordi jeg nylig har slettet mye tenkte jeg kanskje å dele litt tekst her - fremfor å la det råtne i en mappe som heter "utkast 789 av manus".

Ellers (i sterk kontrast til alt jeg hittil har skrevet) er det ikke så mye interessant å fortelle.

Vi har jobbet mye i hagen (og med vi mener jeg primært pappa), drukket vin og hørt på musikk, og sett store deler av den demokratiske national convention. Det var mange gode taler som tjente Hillary (spesielt Khizr Khan, Bill Clinton, Michelle Obama, president Obama og Chelsea Clinton), men jeg synes oppriktig synd på Bernie som smilte tappert (og på ett tidspunkt skar en grimase.)

Jeg håper hun vinner (så klart.) Men om fire år ville det vært fantastisk om jeg faktisk har fått stemmerett og at Bernie er kandidat. 

Som oppladning til Hong Kong (bare to uker!) og fordi det er pappas favoritt har vi stort sett spist kinesisk:

Du MÅ se en Netflix-serie som heter:

Stranger things.

Det er det mest spennende (og litt skumle) jeg har sett på lenge. Jeg er kjempeglad i sci-fi, men det er så absolutt ikke et must. Den har fått 9.2 på imdb og 94% på Rotten tomatoes og dersom Winona Ryder ikke vinner en pris på sin rolle som moren til en gutt som forsvinner skjønner jeg ingenting.

Heller enn en klumsete recap fra meg kan du se trailer her:

Og ellers må jeg anbefale "The night of". Igjen. Og igjen.

Vel, der fikk dette innlegget litt verdi også.

Stikk innom for tekstutdrag som egentlig var dømt til å råtne - det kan jo ikke bli annet enn bra.

Det er da ikke så vanskelig?

Dette innlegget er nå publisert i Aftenposten :)

Inspirert av Linnéa Myhres flotte innlegg i Aftenposten/på egen blogg vil jeg komme med en liten oppfordring til de bloggerne som enda ikke har signert Sunn Fornuft-plakaten.

1)

Du trenger ikke forstå hvorfor enkelte detaljer kan være triggende for lesere. Derimot kan du akseptere at det er sånn. Jeg har, akkurat som Linnéa, en innboks som renner over av bevis.

Og når eksperter har uttalt at fokus på detaljer tilknyttet kropp, mat og trening kan være skadelig - holder ikke det? Kan vi ikke bare stole på at de vet hva de snakker om?

2)

At du deler disse detaljene med gode intensjoner betyr ikke at budskapet ditt mottas som "god" inspirasjon. Dessverre, kan vi jo si, for hadde det vært tilfelle ville vi ikke hatt et problem.

3)

I mine øyne har vi alle to valg: Vi kan holde fast i at ansvaret utelukkende ligger hos leseren.

Eller vi kan bidra til at flere løfter blikket. Ved å følge veldig enkle og konkrete veiledninger kan vi se lenger enn kroppens og matens detaljer.

Igjen – det er ikke nødvendig å forstå nøyaktig hvorfor enkelte detaljer trigger, men det er viktig å akseptere at det dessverre er tilfellet.

Ubeskrivelig glad for at jeg vokste opp uten dette presset.

Ubeskrivelig glad for at jeg vokste opp uten dette presset.

Personlig har jeg problemer med å forstå at de som selv tilsynelatende har opplevd å ha et anstrengt forhold til egen kropp - ref. bilderedigering eller kirurgiske inngrep - velger (for med så mye informasjon som vi har i dag er dette et aktivt valg) å bidra til ytterligere press.

Sunn Fornuft-plakaten er nemlig verken komplisert eller begrensende.

Du kan fint spre treningsglede uten å illustrere med pulsklokker.

Og du kan fint dele kostholdsinspirasjon uten å snakke om hvor mange gram karbohydrater du tillater deg hver dag. Eller påta deg rollen som ernæringsekspert og si at sukker er gift for kroppen.

Det handler jo ikke om å frata noen ytringsfriheten, men om å fjerne de totalt unødvendige detaljene som gjør det veldig enkelt å sammenligne seg. Det bør ikke være så vanskelig å ta litt ansvar.

Som Linnéa Myhre så fint sier det:

Flere av Norges største bloggere tjener millioner på blogg, og da hadde det vært så fint om de orket å i alle fall lytte til noen velmente råd, og kanskje gi noe noe tilbake. Annet enn kalorioversikter og oppskrift til hvordan operere seg i utlandet.

Vi har vel mer å tilby enn dét?

Tatovering og polering

Akkurat nå er jeg spesielt glad for tre ting.

1)

Ny tatovering. Det er en bjørn som ligner på Drago, men som egentlig har en litt annen betydning.

2)

Besøk av pappa. Han ble satt i arbeid med en gang.

Som takk fikk han velge hvilken restaurant han ville bestille middag (les: spandere) fra. Og det ble kinesisk.

3)

En utrolig fin samtale med redaktøren min.

Konklusjonen vår: ENDELIG. Ikke bare er jeg inne på noe, men jeg tror jeg har løst koden på hva som ikke stemte. Nå gjelder det å skrive tre ekstra kapitler med tematikk vi mener vil passe inn, gjøre om på noe, og, det beste av alt, ikke slette mer. Jeg har klart å koke det ned til det mest essensielle.

Etter omskrivingen sendes manus til en konsulent og så får vi se hvordan vi ligger an. Jeg gleder meg til språkvask, for da vet jeg at det nærmer seg. Utgivelse er fremdeles satt til januar 2017 og jeg er så glad for at det nå føles mer enn overkommelig. Med unntak av de nye kapitlene jeg ikke har startet på er det snakk om polering. Digg.

Og dette sa min fortune cookie: Be definite now, worry about precision later. Jeg tolker det som at jeg aller først skal komme meg i mål med de gjenstående kapitlene og rekkefølgen - og SÅ ta finpussingen. (Man kan tyde som man vil, ikke sant?)

Og dette sa min fortune cookie: Be definite now, worry about precision later. Jeg tolker det som at jeg aller først skal komme meg i mål med de gjenstående kapitlene og rekkefølgen - og SÅ ta finpussingen. (Man kan tyde som man vil, ikke sant?)

Etter mye frem og tilbake har jeg en god følelse. Endelig. Og det hjelper så klart at redaktøren min, som er klok og ærlig, føler det på samme måten.

De neste dagene blir det konserter og restauranter og andre utflukter - innimellom litt jobb og tekstpolering. 

Veldig fornøyd med bjørnen min. Som potensielt kunne blitt til en halvliter med brune øyne fordi jeg har litt aksent når jeg uttaler ordet "bear".

Pokémon og hundebånd og vaskeånd

Dette er en vaskedag - både hus og hjerne får gjennomgå.

Med hjelp.

Med hjelp.

De siste dagene, kanskje to ukene, har jeg ikke helt vært i slaget. Eller, sagt på en klisjéfylt måte: ikke meg selv. Jeg har kjent at noe ikke stemmer, men heller enn å ta et oppgjør har jeg overkjørt uroen og jobbet intenst. Ofte fra tidlig morgen til midnatt. 

Resultatet er at jeg har vært effektiv på et praktisk plan (med unntak av husvask, som jo skjer i dag) og fått unna en del jobb-jobb.

Problemet er at alt kreativt jeg har gjort er relativt rævva. Sånn er det for meg når jeg ikke produserer fra et godt sted. Jeg presser liksom ut ord og setter mål om å skrive så og så langt om alt annet enn det som egentlig opptar meg.

Det blir verken blogginnlegg, bokkapitler eller andre tekster av det. Faktisk er det bortkasta tid. Noe jeg til og med vet mens jeg holder på, men er for stressa til å ta hensyn til. Det er idiotisk, men jeg tenker liksom at alt vil ordne seg bare jeg produserer nok.

Noe det selvsagt ikke gjør.

Til sammenligning holdt jeg på sånn med trening tidligere. Når det var noe som plaget meg løp jeg fremfor å kjenne etter. Og ja, det føltes digg når jeg endelig var ferdig (jeg avskyr å løpe), men det løste jo ingenting. Akkurat som det å utføre lange to-do-lister de siste dagene var det bare en distraksjon. (Mulig en dårlig sammenligning, men jeg lar den stå.)

Enda viktigere enn at man ikke produserer noe av kvalitet - et sånt fokus gjør det umulig å sette pris på hveradgen. Når jeg er i det moduset jeg har vært kan jeg gjøre alt jeg pleier å gjøre - inkludert å kose og leke med hundene - men uten å være (igjen en klisjé) til stede.

Men SÅ, i går kveld, litt avbrutt av Pokémon Go (kombinert med to hunder i bånd), gikk Tias og jeg en tur og jeg klarte å se situasjonen min utenfra. Som alltid når jeg får et a-ha-øyeblikk fatter jeg ikke at jeg ikke bare stanset meg selv tidligere og bearbeidet det jeg trengte å bearbeide.

Uansett. Jeg har røsket meg opp fra det destruktive tankesettet - og allerede har jeg det bedre. Uten at noe utad egentlig har endret seg. 

Neste gang jeg faller ned i en (riktignok bitteliten) dump skal jeg være flinkere til ikke å distrahere meg fra hva som egentlig foregår og ta tak.

Nå fortsetter husvask og sortering av de få notatene det er verdt å spare på - med podkaster på øret og god hjelp av Ducky og Drago. Alt tar litt mer tid med to assistenter som skal delta i alt (inkludert sengetøyet), men det er også mye morsommere.

Håper du har en fin sommer fylt av Pokémon Go og det været du ønsker deg (jeg vil helst ha regn og vind nå, men tør sjelden si det høyt. Bare skrive det. Favorittårstid = høst. Vår er også nydelig. Vinter skulle jeg helst hoppet over og sommeren som den er her blir bare altfor intens. Så nå vet du det.)

Må se om det gjemmer seg en liten Pokémon creature i vaskebøtta. Du vet aldri.

Fortellinger om urolige ugler

Jeg har lest tre bøker den siste uken - og det var jammen meg på tide. To av dem var allerede påbegynt, men ble liggende fordi jeg ofte ender opp med å surre rundt på nettet den tiden jeg kunne - og ofte burde, fordi jeg elsker det - lese bøker.

Korte artikler her og blogginnlegg der føles liksom mer avslappende, men egentlig kobler jeg mer ut når jeg fokuserer på én historie fremfor å hoppe rundt. 

Og en ting jeg faktisk har tenkt litt på. Jeg liker at bøker ikke er så altfor lange og jeg liker at kapitlene er såpass korte at jeg hele tiden tenker: "Bare ett til!" - det er de jeg ofte kommer raskest gjennom.

Det kommer ingen anmeldelser, men jeg har alstå lest:

"De urolige" av Linn Ullmann.

"Fortellingen om øde" av Ida Hegazi Høyer.

Og "Uglen", oppfølgeren til "Det henger en engel alene i skogen" av Samuel Bjørk/Frode Sander Øien. (Nummer én var hakket bedre. Men jeg liker karakterene veldig godt og den gikk veldig raskt unna. Lenge siden jeg har lest krim og gleder meg til mer.)

Alle tre, på hver sin måte, utrolig gode. Virkelig gode.

Før jeg avslutter denne dype bokanmeldelsen med både terningkast og stjerner må jeg legge til at jeg også er godt i gang med Irené, første bok i trilogien til Pierre Lemaitre.

Ellers har jeg ingenting å dele. Les en bok? 

Nøtter, bjørner og tordenkatter

Etter en perfekt lørdag med mye tull og latter og nøtter (Tias hadde fri for første gang på altfor mange uker med sammenhengende arbeid) har jeg en skrivedag.

Ser mye ut. Hos oss varer det ikke så altfor lenge.

Ser mye ut. Hos oss varer det ikke så altfor lenge.

Jobber med mye spennende om dagen og synes det er gøy. Til uken får jeg også feedback på manus fra redaktøren min. Har en god følelse.

I tillegg skal jeg ta tatovering #2 denne uken.

Det blir en bjørn på motsatt underarm av reven. Samme tatovør som sist, og jeg har bedt om en blanding av Drago og en typisk brunbjørn. Venter spent på de siste sketchene :)

Akkurat som reven blir denne tatoveringen veldig personlig.

Og litt senere i uken får vi besøk fra Norge.

Noe som minner meg på at jeg må jobbe. Skriver videre til Thundercat. Blir aldri lei.

God søndag til deg :)

En liten superhero

Jeg synes det er vanskelig å blogge om noe som helst når det skjer så mye forferdelig i verden. Uansett hva jeg deler føler jeg at det blir feil. Og selvsentrert. Jeg har ingenting klokt å bidra med - jeg er, som alle andre, sjokkert og lei meg og føler med de som er direkte berørt. 

Men jeg vil dele et tips. Jeg nevnte en serie som heter "The Night of" - og har nå sett den første episoden. Noe av det bedre jeg har sett på lenge. Nummer to slippes i morgen. (96% på Rotten Tomatoes og 9.1 av 10 på imdb.) 

Se trailer her:

Og så må du se denne smarte jenta.

:) 

Alle snakker om tåneglene dine! Æsj!

Twitterbruker @crayonelyse lager fiktive forsider for det fiktive magasinet:

Anxiety: The Magazine. 

Målet er å vise hvordan det kan være å leve med angst.

Og, vel så viktig, hvor vanlig det faktisk er.

Personlig synes jeg det er befriende å kunne le av meg selv - og tror at det har vært avgjørende for at angsten min i dag er langt (langt) mildere enn hva den var.

Men mange av disse overskriftene var veldig treffende for bare et par år siden:

Literally EVERYTHING you said yesterday - lets go through it again.

Og denne:

Jessie from work: Friend, Confidante - but does she secretly hate you?

Og denne (erstatt advisor med hvem-som-helst):

How long until your advisor figures out you are a failure?

Heldigvis slipper jeg disse tankene i dag og overanalyserer som regel ikke hvordan jeg oppfattes av andre.

Fra å ha sterk sosial angst har jeg ingen problemer med å møte nye mennesker, delta i større arrangementer eller snakke foran forsamlinger (eller, "under fire øyne", for den saks skyld, som ofte kan være mer skremmende.)

Derimot sliter jeg innimellom med en generell uro og panikkanfall - trigget av lite søvn og/eller stress eller ingenting jeg kan sette fingeren på. Også det har jeg lært meg å leve med og er innstilt på at disse periodene kanskje aldri vil forsvinne. Kjipt, så klart, men ikke noe jeg kan gjøre noe med annet enn å akseptere (og minne meg på) at man ikke kan dø av angst (til tross for at det føles sånn) og at det alltid går over (for det gjør det.)

Morsomt prosjekt. Men er utrolig glad for at jeg slipper å lese disse artiklene:

Hot research tips:

Got a good idea?

Its been done.

You should just give up.

Angst ass. Ikke bra for kreativiteten. Eller livsgleden. Eller noe som helst.