Full pupp og grus i knærne

Akkurat nå er jeg keen på å "gi alt" i forbindelse med et nytt prosjekt. Kjøre på, liksom. Isteden gir jeg "bare" veldig mye.

Fordi jeg lærer av mine feil. 

Selvfølgelig er det mer spennende å gi jernet, å kjøre på med full pupp (enten det gjelder dette prosjektet, karakterer på universitetet, trening, et ”perfekt” kosthold, å være hjelpsom, omsorgsfull eller snill-snill-snill), men dersom puppen blir altfor full? 

Vel, da stuper man rett i bakken. (Med mindre det er snakk om silikon. Da blir man bare dritsexy.)

Og mens man stirrer ned i asfalten og plukker grus ut av knærne vil man angre på at man ikke prioriterte ”godt er godt nok” likevel.

Hadde jeg for noen år siden satset litt mindre på ”høye karakterer” og litt mer på hvile, sosialt påfyll, søvn, næring hadde jeg mest sannsynlig fullført arkitekturstudiet.

Mer balanse ville, med andre ord, gitt meg en universitetsgrad og flere gode minner, dypere vennskap og mer glede.

Men balanse var demotiverende.

Balanse var ”halvveis”.

Balanse var uaktuelt.

Jeg skulle jo i mål.

Men hva betyr karakterene i dag?

Ingenting.

Hva fikk jeg ut av å pushe meg for hardt?

Grus i knærne.

Og denne gangen skal jeg hoppe over akkurat det. Ikke ved å gi en halvveis innsats (å nei, jeg er motivert som bare det), men ved ikke å ta på meg skylapper og glemme at det er noe som heter hunder, et sosialt liv og hvile. 

For sånn kommer man seg faktisk i mål. Har jeg erfart. 

Ødemark og storbyer

Denne helgen har vi kjørt langt-langt-langt oppi Rocky Mountains for å spise brunch hos en kollega av Tias.

Jeg har ikke ord for hvor vakkert det var med en bekk som rant forbi en enorm terrasse, masse fugler og mini-chipmunks som løp rundt på gresset.

Da jeg i tillegg fikk vite at det bor en revefamilie på fem rett ved, at de hadde besøk av en elg i forrige uke og at det hender de ser bjørn tenkte jeg:

Her kan jeg bo.

Det samme tenkte jeg da jeg var i Tokyo.

(Hong Kong var også fantastisk, men jeg kunne ikke tenke meg å bo der. Likevel, noen bilder fordi hundene er lei av å klines utover internett):

Det er mange steder jeg gjerne skulle tilbrakt noen måneder. Inkludert Dublin, som jeg stadig tar meg i å savne når solen steker her (fremdeles over tretti grader hver dag, men det kommer seg.)

Den første delen av studietiden bodde vi rett ved stranda (Sandymount Beach, for de som har lest noe av James Joyce - jeg ga opp Ulysses etter under førti sider kan jeg stolt meddele), siden ved Phoenix Park - det blåste friskt og det lå liksom alltid litt regn i lufta.

Et sjeldent solglimt måtte avbildes.

Et sjeldent solglimt måtte avbildes.

Ellers frister flere steder i USA. Som Seattle. Men kanskje spesielt California.

San Diego? San Francisco? Ja takk.

Og apropos - dersom du fulgte den fantastiske serien Looking har de laget en avsluttende film (den ble kansellert etter bare én sesong og jeg kan ikke begripe hvorfor.) 

Uansett, vi så filmen i går mens vi spiste en spicy pizza med tre typer chilli - og det var jo litt morsom at han nettopp hadde flyttet fra Colorado til California. (Anbefales forsåvidt ikke dersom du ikke har sett serien først, Noe du bør.)

Nok om fiktiv flytting til ødemark og storby.

Akkurat nå er Denver, litt utenfor sentrum, men likevel nærme fjellene, best.

Denne uken har jeg tre høydepunkter å se frem til: vi skal på to konserter og ut og spise med venner. Ellers blir det sene kvelder med jobbing. Og så lenge jeg får sosialt påfyll innimellom er det lite jeg liker bedre enn det.

God uke!

Szechuan pepper

Én natt i Tokyo, fulgt av tre i Hong Kong - og vi er tilbake i Denver.

Oppsummert med ett ord: FANTASTISK.

Snakk om å dytte max med gøy og spenning inn på en nokså kort sommerferie :)

Var skikkelig tøff i trynet i morges og påsto at jetlag ikke ville bli noe problem. Der tok jeg selvfølgelig feil. Verst blir det nok i morgen, men allerede nå er hjernen fylt av bomull, det prikker i hendene og armene og synet henger liksom litt igjen når jeg snur for raskt på hodet.

Tretten timers flytur og fjorten timers tidsforskjell = perfekt utgangspunkt for å hente seg inn igjen med arbeid.

Tenk på alt jeg kunne blogget om?

Og så blir det med dette. En skam.

Jeg kommer sterkere tilbake.

Dersom du ikke tok den elleville og meget spicy spøken betyr det at du er ved dine fulle fem og har en humor som fungerer utmerket.

Og dersom du fniste litt håper jeg du tar deg en liten høneblund.

Grått, men godt

Denne uken reiser Tias og jeg til Hong Kong.

Vi flyr via LA og Tokyo og har, bevisst, tid til en middag der på det som ble favorittrestauranten sist:

Jeg tror aldri jeg har vært så klar for en ferie. Det skal bli så deilig å la alt ligge - glemme rutiner og oversettelser og manus og ta hver dag som den kommer. Vi har bestilt en del restauranter, men har ellers ingen andre planer enn å titte.

Farfaren min vokste opp i Shanghai, pappa har reist en del i Kina, inkludert Hong Kong, men jeg har aldri vært andre steder i Asia enn Tokyo, og er derfor innmari spent.

Fordi Drago lider av sterk separasjonsangst flytter en hundevakt inn i huset vårt og er her med hundene. Hun er helt fantastisk. Jeg kan ikke nevne navnet hennes uten at det klikker for begge to - og det gjør det jo litt hyggeligere å reise fra dem.

For å demonstrere hva som skjer når de ser bilen hennes:

Denne helgen har vi endelig hatt et vær jeg liker. Grått. Litt regn. Dessverre ingen frisk vind, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg.

Jeg har ikke sittet ute i sommer, fordi det er litt som å bli bakt og kvalt levende (opp mot 40 C hver eneste dag siden starten av juni, det er okay på ferie, men ikke okay i hverdagen, synes nå jeg), men da jeg våknet til denne himmelen og regn, tilbrakte jeg flere timer i hagen:

Ducky er redd for torden og ble stående paralysert i hundedøra:

Og så har jeg fått en helt fantastisk tilbakemelding på manus.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Ble bare skikkelig rørt og glad og lettet og stolt - og mindre redd.

Steinen jeg gjemte meg under er slengt til side, jeg har kastet fra meg dyna og krabbet frem fra bordet - klar for å fly av sted.

Så får vi se hvor lenge den følelsen varer når det nærmer seg utgivelse. Ha!

Uansett.

Det skal bli godt å røskes ut av hverdagen jeg har skrevet så mye om og få litt nye impulser. Mindre grå blogginnlegg kommer, for her så jo hverdagen nettopp skikkelig grå ut.

Og det er den jo ikke!

Som regel kler hundene seg i langt lystigere farger.

Og det er, som sagt, stort sett strålende sol.

Overdramatisering fra under en stein

Nærmer meg endelig mål.

Og da kommer selvfølgelig antiklimakset.

Det er veldig få som har lest manus og likevel føles det som om jeg har eksponert meg for hele verden. Fullstendig tullete og jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men akkurat nå vil jeg helst gjemme meg under noe (ikke egentlig en stein, men kanskje en dyne, kanskje et bord, aller helst bak en hund eller to) - og bare ta en liten pause.

Dette har vært et langt, langt, langt prosjekt som har tatt flere vendinger og jeg kjenner plutselig at jeg er skikkelig, skikkelig sliten.

Jeg prøver ikke å overtale noen til å tro at det å sitte foran en PC eller ligge på gulvet med en kladdebok i seg selv er spesielt utfordrende.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Men det å liksom ransake seg selv - vel vitende om at dette skal leses og kanskje dømmes av andre - er virkelig utmattende.

Å innrømme at man i perioder har vært både sjalu og misunnelig, bitter og smålig (og hvorfor, i detalj)?

Det koster.

Mulig jeg overdriver fordi jeg er litt stuck i dette mindsettet, men det er litt som å sitte i en sofa med en god venn og dele alt som ellers kan være vanskelig å snakke om. ("Jeg har vært sjalu. Og bitter. Og jeg kjenner fremdeles stikk av misunnelse!")

Og så, når man er ferdig og håper på et lite "jeg også", eller høre hvordan de har det, hva de tenker på om dagen,  så reiser vedkommende seg og forsvinner. Med steinansikt. Uten ett ord. 

Kjente hun seg igjen i det jeg sa på noen måte?

Tenkte han: "så utrolig uinteressant? Hvorfor skal noen orke å høre på dette?"

Who knows?

Jeg aner jo ikke hvem som på sikt kommer til å lese eller hva de kommer til å tenke. Ja, det er en del av greia. Og ja, jeg må slutte å være så ekstremt dramatisk. 

Egentlig bør jeg stanse meg selv her, for dette gjør det jo bare verre, men jeg må bare si at jeg nå fikk dette til å høres ut som en negativ og sutrete bok med masse "problemer" og "mørke hemmeligheter" - men den er ikke det!

Faktisk det motsatte.

Og det får meg jo til å lure på om jeg kanskje fremstiller meg selv i et provoserende godt lys? Kanskje jeg rett og slett skryter av det fine livet mitt? 

OMG. Jeg må bare avslutte. 

Kanskje vil fornuften finne meg under den steinen. Eller bak en av hundene. Selv dette tullet føles som en form for overeksponering akkurat nå. 

Okay, siste ting.

Etter å ha lest gjennom dette rabalderet kan jeg konkludere med at boken ikke bare handler om det som er vanskelig å dele, men også det jeg er stolt av å dele.

Vi kan kalle det balanse.

Eller vi kan kalle det nøyaktig hva det er: LIVET.

Ambisiøs - men uten forventninger

Jeg titter gjennom mange hundre sider med notater. Noe å spare på?

Snart må jeg bare kaste og komme videre. Men disse definisjonene fikk meg til å tenke (vet dessverre ikke hvor jeg har det fra, fant det på en post-it-lapp jeg ikke kan huske å ha skrevet):

Ambisjon:

La meg prøve å gjøre noe skikkelig bra.

Forventning:

Jeg må gjøre noe bra. Hvis ikke er jeg INGENTING.

IMG_7546.JPG

Basert på dette håper jeg at jeg klarer å være ambisiøs - men uten forventninger.

Nummer to

Bok nummer to.

Manus er komplett. Altså, det blir nok redigering og sletting igjen, men det er så komplett som jeg får det på egenhånd.

Og vet du hva som foregår nå? AKKURAT nå? To jeg virkelig respekterer leser. Nå. 

Jeg er spent og nervøs. 

Regnskogen er trist og sint. Med god grunn. Jeg skammer meg:

Handlingen er nær (altfor nær?) Og veldig personlig.

Jeg plukker egentlig opp tråden der jeg la den fra meg i 2012, beskriver bokutgivelsen og tilbakemeldingene på "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" og snakker mye om flyttingen til USA. I starten litt tøft, men etterhvert et sted jeg føler jeg har funnet ro og trygghet.

Dette skulle ikke være en bok om spiseforstyrrelser (og er heller ikke det), men etterhvert som de mer langvarige konsekvensene av anoreksien innhenter meg dukker den jo opp likevel som en irriterende skygge fra fortiden - og kludrer liksom til det jeg håpet at skulle være en helt ny start.

Livet fungerer jo ikke på den måten. Man kan ikke bare sette en strek over det som har vært.

"Ikke som planlagt" handler egentlig om identitet. Om å frigjøre seg fra de forventningene man pleide å ha til hvordan tilværelsen liksom "måtte" være. Om å bli kjent med seg selv. Og om å skape et liv man liker.

Nå, mens folk (og det inkluderer en konsulent) leser, skal vi jobbe med baksidetekst og omslag.

Og så venter det sikkert en grundig redigeringsrunde før alt sendes til språkvask.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Dette har vært en langt vanskeligere prosess enn boken om anoreksi. Kanskje fordi jeg har stått mer i det jeg skriver om. Tidligere kunne jeg jo se tilbake og beskrive en person jeg delvis ikke kjente meg igjen i. Jeg kunne separere meg fra hvem jeg var og beskrive med en avstand jeg nå ikke har hatt. Kanskje føles dette derfor mer personlig?

Uansett. Jeg er spent på hva som skjer videre. Det eneste jeg vet er at boken er skrevet ærlig og med de beste intensjoner. Og den vissheten gjør alt litt tryggere. 

Bære vekt og bære liv

Tusen takk for fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg var veldig i tvil om det var riktig å dele eller ei - men det traff enkelte på den måten jeg håpet, og det er jo bra :)

Det er aller siste innspurt med manus - i denne omgang. Jeg venter på svar på et par ting og så skal alt sendes vekk. Ut av mine hender for en stund. 

Er veldig nervøs og skal skrive mer om hva boken egentlig handler om. Og dele litt tekst som ble slettet.

Er glad jeg skiftet vinkling, for når jeg leser det "gamle" mot det "nye" er det en enorm forskjell. Det er som om jeg endelig klarte å ta et skritt til siden og se meg selv utenfra, å virkelig dykke dypt, som det så klisjéfylt - men fint! - heter.

Ellers så har jeg lastet ned Pia og psyken etter anbefaling her - og takk, for en bra podkast!

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Jeg leste nettopp Martine Lunders artikkel i VG om flate mager og små babyer - blant annet inspirert av Finn Skårderuds "Det skjer noe med gravide om dagen" (en del av hans viktige og fine artikkelserie for Aftenposten) - og jeg synes det er så bra at man fokuserer på dette:

Det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut som gravid, og det kan være mange grunner til at man er slank eller har liten mage gjennom et helt svangerskap.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det som er skremmende er hvis vi har en trend hvor utseendehysteriet før og etter en graviditet skal overskygge alt det som tross alt er mye viktigere.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp. Klarer ikke dy meg. Trenger ikke dy meg. Vil heller ikke dy meg.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp.

Klarer ikke dy meg.

Trenger ikke dy meg.

Vil heller ikke dy meg.

De siste årene har jeg jo blitt kjent med en del leger og har hørt det jeg betegner som skrekkhistorier. Blant annet om de som ber om keisersnitt en måned før termin - for å slippe vektøkning på tampen. (Noe de selvsagt ikke får innvilget, jeg tipper/håper de heller henvises til psykolog.)

Jeg forstår heller ikke begrepet om å "få tilbake kroppen sin" - som om den er noe man mistet på veien. (Og jeg skjønner at det også kan handle om å få være alene i seg selv, men jeg referer til muligheten til å stramme opp og fikse på alle "skader".)

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

En venninne fikk høre at hun var så flott FORDI man bakfra ikke engang kunne se at hun var gravid! Hun bar jo vekten "kun" på magen. Ingenting galt i det, men hvorfor er det en større prestasjon eller flottere enn noe annet? Som hun selv sa var det ikke akkurat en bragd fra hennes side, ei heller noe å være stolt av sammenlignet med at hun faktisk bar frem et liv. 

Nå venter manus. Der skriver jeg også litt om babyer. Om enn ikke mine egne.

Den lille elefanten i rommet - her skal man trå varsomt

Jeg angrer litt på bildevalget.

Det er ikke slik jeg ser ut nå. Dette er tatt for et par år siden, på et tidspunkt da jeg var tynnere enn jeg er i dag.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det likevel på sin plass.

Vekt er vanskelig å skrive om. På mange måter er det heller ikke vesentlig, men fordi jeg snakker mye om det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er det ikevel på sin plass.

De siste par årene har jeg hatt et par helseutfordringer som konsekvens av alle årene med overtrening og underernæring.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt hvorfor jeg en periode var tynnere eller hvorfor jeg ønsker å gå mer opp i vekt – men i samsvar med lege får jeg hjelp til å balansere hormoner som lenge var all over the place (ikke hormonbehandling) og regulere forbrenningen på en måte som gjør det enklere enn det lenge var å legge på seg.

Da dette bildet ble tatt spiste jeg nemlig som jeg gjør i dag. Og jeg trente ikke mer (det vil si, fremdeles veldig lite.) Det var, med andre ord, ikke snakk om et tilbakefall.

Det siste jeg vil er at min kropp skal være et bilde på hvordan det er å være frisk – verken som den var, som den er eller som den ender opp med å bli.

Vi er tross alt individer som går gjennom ulike faser, det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut – verken som syk eller såkalt ”normal”.  

Min kropp er egentlig min business, men vit at jeg lenge har hatt godt og sunt forhold til både mat og trening.

Med behandlingen jeg får, kommer jeg til å gå mer opp i vekt – men jeg vil nok ikke skrive mer om det.

Jeg håper at dette enten var oppklarende, fullstendig uvesentlig – og ikke triggende.

Og helt til slutt, grunnen til at jeg valgte dette bildet da jeg sendte innlegget til Aftenposten er at det er de siste jeg fikk tatt profesjonelt.

Med unntak av at det hadde gjort seg med litt… mer av meg er de jo egentlig skikkelig fine (og det er ikke ment som ”thin-shaming”, det har seg bare sånn at jeg synes at jeg ser bedre ut når jeg ikke er fullt så tynn.)

Spesielt fint ble det også etter at hundene joina.

Om å gjøre og kjøre og høre - mens man lar seg berøre

Det beste med august er at verden våkner fra en dvale. Endelig starter alle podkaster opp igjen!

Bra damer er fremdeles en av mine favoritter. Spesielt episoden med veldig kloke og engasjerte Ingeborg Senneset og den siste, med Christine Dancke - også en skikkelig spennende person. Jeg blir så glad av å høre reflekterte og interessante folk snakke sammen.

Ingeborg anbefaler blant annet en bok som heter: "Bli sint" av Stéphane Hessel. Den skal jeg lese.

IMG_7271.PNG

Ellers er vel Tusvik og Tønne snart ferdig med sommerspesialene sine, og Radioresepsjonen kommer vel tilbake? Og Lørdagsrådet?

Jeg hører også på Harm og Hegseth og Krisemøte og Venninna di og Apropos. Og til tross for at jeg så absolutt ikke er i målgruppen er jeg så begeistret for Ulrikke Falck at jeg også er Friår-fan.

Jaja.

At jeg hører på flest amerikanske podkaster avslører jo at jeg tilbringer mer enn bare et par timer om dagen på å lytte til andres samtaler. Det skal sies at jeg gjør det mens jeg kjører bil, går med hundene, støvsuger, bretter tøy, klipper gress og lager mat, altså.

Tror jeg hadde klikka om jeg for eksempel skulle begynt å vaske huset eller luke i stillhet. Det er kanskje ikke et veldig godt tegn. Men man lærer jo litt, da.

Har du noen flere norske å anbefale?

Så jeg får litt renere gulv, mener jeg?