Ting tar - altfor lang - tid

Tålmodighet, tålmodighet...

På enkelte områder er jeg veldig tålmodig.

Jeg kan skrive på gulvet med labber i magen og ryggen og siklende munner i fanget uten at jeg mister fokus. Når noen er forsinket til en avtale er jeg ikke en av dem som klikker. Jeg kan brette papirfigurer i timevis uten å merke at tiden går. Ducky kan mase og mase og mase og jeg setter henne på plass og på plass og på plass uten å bli irritert. Nesten.

PLAY. NOW.

PLAY. NOW.

Men akkurat NÅ er jeg ekstremt utålmodig. Jeg vil ett skritt, helst to skritt, videre.

Prosjektene mine føles overveldende store.

De blir aldri ferdige.

Når en del fungerer stemmer det plutselig ikke overens med de delene som ikke fungerer.

Jeg kan jobbe med tekst til midt på natta, legge meg og tenke: "YES, nå er jeg inne på noe, nå henger ting sammen" - for så å stå opp, lese gjennom og rope:

"NEI! Jeg var bare overtrøtt og desillusjonert!"

Og det eneste jeg vil er at alt skal stemme så jeg kan sende det fra meg og være ett skritt videre.

Jeg må finne tilbake til tålmodigheten. Ting tar tid. Veldig lang tid. Og det kommer i hvertfall INGENTING klokt eller fint eller kreativt ut av en hjerne som alltid befinner seg noen måneder frem i tid. Eller som stresser.

That being said.

Prosjektene går - alt i alt - fremover. Jeg har egentlig troen, og det virker som om jeg ikke er alene om det. 

Nettopp derfor, fordi dette kanskje-kanskje kan bli noe av, lar jeg meg stresse av at det går for treigt. Men visstnok skal det gå treigt.

En klok (og forsåvidt også tålmodig) dame fikk nylig en litt slitsom mail av meg. Hun svarte:

"Det skal være frustrerende å skrive, hvis ikke blir det ikke bra. Sånn er det visst bare."

I såfall blir dette DRITBRA. Det blir fantastisk!


Til slutt:

Noen tips mot utålmodighet? Annet enn å minne seg på at ting tar tid og at ting skal ta tid?