Hold dritten din for deg selv! Hvem bryr seg?

Hvem bryr seg om at du har hatt det vanskelig?

Hva er poenget med å brette ut privatlivet sitt på nettet?

Hvorfor kan man ikke holde dritten sin for seg selv?

Vi - og med vi mener jeg ikke meg selv, men folk som liker å legge igjen kommentarer på nettaviser - er lei av å lese om spiseforstyrrelser og depresjoner og ME og angst og mobbing!

Dette er ikke direkte hentet fra et kommentarfelt. Men kunne vært det.

Når noen forteller om sykdom eller andre utfordringer - i et debattinnlegg, en kronikk eller i et intervju - stemples de som oppmerksomhetssyke, klagete og selvmedlidende av enkelte tøffinger i kommentarfeltet. 

Jeg skal dele min oppfatning:

Hva er poenget med å brette seg ut på nettet? Ikke holde dritten sin for seg selv? Hvem bryr seg om andres vanskeligheter?

De som skammer seg bryr seg.

De som tror de er helt alene om noe som er vondt og vanskelig bryr seg.

De som leser ord skrevet av en vilt fremmed og tenker: “Dette handler om meg” bryr seg.

Så enkelt er det.

Med så mye fokus på å være plettfri trenger vi at noen snakker om det som ikke er så sjarmerende og vakkert og rent+pent.  

Vi trenger en motvekt til det perfekte.

Og hva er det?

Hva er motvekten til idealet så mange strekker seg etter?

Å være et menneske.

Og er ikke det litt skremmende?


Til slutt:

Jeg gjentar bare det siste spørsmålet: Er det ikke litt skremmende at "det perfekte idealet" oppfordrer oss til å ta avstand fra det som gjør oss til mennesker?

Noen tanker?