Det går bra!

Når jeg skriver om meg selv er det ofte fristende å hoppe tilbake i tid og bombardere meg med utrolig gode råd.

Tidligere handlet det mest om å gjøre ting helt annerledes.

Skulle jeg nå sagt noe til meg selv i fortid ville det vært dette:

Det går bra.

Du kommer til å bruke en stor hund som hodepute.

Du kommer til å bruke en stor hund som hodepute.

Om noen år vil du - akkurat som alle andre - fremdeles ha tyngre dager. Men du vil også oppleve å legge deg og håpe at natten går fort slik at du kan starte morgendagen. Ofte.

Alt det du er så redd for - å miste kontroll, å være nær andre mennesker, å føle intenst gode og intenst vonde følelser - vil ikke lenger skremme deg fra å delta i livet.

Likevel VIL du drite deg ut.

Du VIL være redd.

Du VIL oppleve sorg.

Du VIL måtte takle konsekvensene av langvarig anoreksi - også etter at du så på deg selv som frisk.

Men dette skyldes ikke at du gir slipp på kontroll og at alt har gått rett til helvete som konsekvens.

Dette skyldes at du er et menneske. Og at mennesker ikke kan beskytte seg mot nederlag ved å gjøre "alt riktig" og på "sin måte".

Det går ikke bra på den måten du tror:

At du på mirakuløst vis kan beholde full kontroll og naziregimet ditt og fremdeles være frisk og lykkelig. Det går bra på den måten at du gir slipp på begge deler og nyter tilværelsen som litt mer fleksibel og mye mer trygg på deg selv.

Om noen år lever du et godt liv:

Du har en hund som elsker deg...

Du har en hund som elsker deg...

... og en annen hund som også elsker deg - det synes bare ikke så godt på dette bildet.

... og en annen hund som også elsker deg - det synes bare ikke så godt på dette bildet.

Og til tross for at ingen av oss vet hva som skjer i morgen eller neste år (selv ikke de med "full kontroll") - så vet du i det minste at du utnytter livet ditt og dagene dine i større grad enn tidligere. Og at du koser deg og utvikler deg.

Det går bra.


Til slutt:

Hva ville du sagt til deg selv i fortid?