Bør jeg bli mer forfengelig?

I dag freaket jeg ut.

Og før jeg forklarer hvorfor trenger du litt interessant bakgrunnsinformasjon.

Før jeg begynte å blogge hadde jeg aldri tatt en selfie.

De siste ukene har jeg derimot tatt kvalmende mange. Hundene blir tvunget til å være med fordi jeg føler at det er mindre påtatt da, at det liksom blir litt sånn: "hei, hei, her er VI" fremfor: "se på MEG, da, her jeg ligger på gulvet for meg selv! Se-se-se!!"

Det er en form for dyreplageri, kan man si (dere SKAL være med og dere SKAL se søte ut, IKKE VENDE DERE FRA KAMERA):

Grunnen til at jeg i det hele tatt tar disse uinteressante bildene med tunger i ørene og i trynet eller hunder som gir F er at jeg selv synes det er fint å se personen bak en blogg - om enn bare innimellom.

Det er ikke nødvendigvis interessant, men... så er det liksom det likevel.

I tillegg er det fint å utfordre meg selv, å liksom strekke den berømte komfortsonen og oppleve at jeg overlever at det ligger ufattelig teite bilder av meg på internett (som jeg i tillegg har tatt på eget initiativ og lagt ut helt frivillig.)

Til poenget:

I dag gjorde jeg det jeg avskyr mer enn å ta selfies.

SE dem. BLA gjennom en hel haug med blikket hit og blikket dit og hodet lent på armen og armene awkward rundt hundehalser osv osv osv.

Finnes det noe mer flaut, lurer jeg, enn å se seg selv liksom "pose" mens man tydelig ukomfortabelt stirrer ned i tastaturet?

Og i ett lite øyeblikk tydelig innbiller seg at man ser bedre ut om man suger inn de smale leppene sine så de ser enda smalere ut?

Photo on 16-10-2015 at 14.01 #2.jpg

Nei.

Men til tross for at jeg fikk grøsninger av dette bildet var det derimot DETTE som freaket meg ut:

Ser du hvorfor?

Først tenkte jeg:

"Ojojoj! Er vikene mine virkelig (tusen takk, pappa!) SÅ synlige?"

Fulgt av:

"Interessant at jeg er skalla på siden av hodet... DET har jeg ikke lagt merke til før!"

Og:

"Jeg burde kanskje slutte å gå med fancy hestehaler? Har jeg kanskje et hårbånd liggende?"

Men plutselig fikk jeg det for meg at dette var veldig milde reaksjoner. At det var FOR milde reaksjoner. Og det slo meg at jeg BURDE freake ut.

Og det - at jeg ikke freaket ut - fikk meg til å FREAKE FULLSTENDIG UT!

Ga det mening?

Nei?

Jeg freaket ut fordi jeg ikke freaket ut av at jeg plutselig oppdaget at jeg ikke har fyldig (og veldig nydelig) hår på HELE hodet. Sånne oppdagelser BØR medføre at man hyler og skriker og river seg i hestehalen.

Men det gjorde jeg altså ikke.

Derfor freaket jeg ut.

Er jeg for LITE forfengelig? Bør jeg være mer opptatt av utseendet enn det jeg er?

Nei.

Så lenge man tar vare på seg selv (noe jeg gjør) og er komfortabel/okay med hvordan man ser ut (noe jeg er) - tror jeg ikke det er noe alvorlig galt bare fordi jeg ikke blir hysterisk av synlig hodeskalle.


Til slutt:

Bør jeg investere i hairextensions? (Jeg har allerede svaret klart: NEI.)

Ville du freaket ut om du plutselig oppdaget noe sånt?