Et mer perfekt liv? Nei takk!

Jeg pleide å streve etter å fremstå bedre enn jeg er.

Og jeg pleide å tro at et liv - per den generelle definisjonen på perfekt - var eneste vei til lykke.

En interessant tanke:

Dersom jeg NÅ - etter å ha beveget meg i helt andre retninger - skulle gått inn for å leve et såkalt mer perfekt liv, hva ville det egentlig innebære?

For å gjenvinne følelsen av å ha kontroll over livet (jeg forbinder behovet for kontroll med perfeksjon - man må liksom ha "alt på stell") hadde jeg måttet finne tilbake til rigide rutiner og prioritert lange to-do-lister over en litt mer fleksibel innstilling og nok hvile.

På bekostning av tid med Tias, venner og skriving hadde jeg måttet investere mer i kropp og utseendet - brukt både tid, energi og penger på klær, sminke, treningsutstyr osv.

Og for å skjule alt som ikke kan kategoriseres som plettfritt – mindre sjarmerende følelser og alt annet som gjør meg til et menneske – hadde jeg måttet ta på meg den gamle masken. Jeg hadde måttet si: ”alt er alltid bra med meg, takk!” og distansert meg fra de som snakker om skam og ensomhet og misunnelse mens jeg smilte og latet som om ingenting av dette angikk meg.

Noe det gjør.

For å bli mer perfekt hadde jeg, kort sagt, måttet bli mindre meg.

Og det ville vært å gå baklengs.