Om å tråkke på tær...

Hvorfor tør jeg ikke mene mer?

Eller - mer korrekt - hvorfor tør jeg ikke YTRE mer?

Da jeg var syk hadde jeg ingen sterke meninger (utover diskusjoner som omhandlet kcal-innholdet i mat osv), men med tiden har jeg endelig begynt å engasjere meg i litt viktigere ting. Og jeg har sterke meninger om mye.

Men jeg er fremdeles veldig redd for ENTEN å fremstå som dum ELLER for å tråkke folk på tærne. Den eneste jeg diskuterer helt usensurert med er meg selv og Tias (fordi han kjenner meg, vet at jeg vil vel og ikke dømmer meg dersom jeg kanskje er litt harsh eller politisk ukorrekt? Inkorrekt?)

Jeg mener jo noe på denne bloggen, men jeg har kanskje jobbet hardere for å komme over selfiefobien min enn ytringsfobien...

Feilprioritering???

Jeg ser at jeg er utrolig UNNSKYLDENDE når jeg skriver. Det er så mange paranteser som forklarer hvorfor jeg muligens tar feil eller hvorfor jeg ikke egentlig har rett til å uttale meg at poengene mine stort sett drukner. 

Når jeg snakker om kropp for eks, tør jeg ikke si direkte at jeg mener at enkelte bloggere skaper et helt vanvittig press og at de bør tenke seg om før de kler seg halvnakne og viser frem pulsklokker og nevner ordene "dårlig samvittighet" i samme setning som "for lite trening" eller "kjeks med VANLIG sukker". (Uten å legge til en parantes der jeg i det vide og brede undertrykker at jeg selvsagt vet at ingen bloggere har onde intensjoner eller at vi ikke selv har ansvar for hva vi velger å lese.)

Men stryk den parantesen:

Helt uavhengig av intensjoner og helt uavhengig av at det er frivillig å klikke seg inn:

Enkelte bloggere bidrar faktisk til at det blir "normalt" å måtte trene X ganger i uken og aldri spise Y og kategorisere Z som en såkalt "utskeielse" man på en eller annen måte må gjøre opp for.

Dette er ikke greit. Og kanskje er det sånn at mange lar seg inspirere til et bedre liv, men mailboksen min er vitne til at dette så absolutt ikke gjelder alle. Altfor mange lider veldig under dette presset.

Jeg synes det er forbanna unødvendig. Og kanskje tar jeg feil, men de som omtales som sunne forbilder fordi de er komfortable i egen veltrent kropp - hvor komfortabel er man dersom alt må redigeres?????

Dersom man må "korrigere" kroppen før man deler et bilde - er man ikke da selv et offer for presset? Vet man ikke da hvordan det føles å ikke måle opp? Slitsomt? Vondt? Frustrerende?

Ja? Jo?

Hvorfor velger man da likevel å bidra til at presset opprettholdes? 

(INGEN PARANTES.)

Og et annet eksempel.

Denne uken har vi hatt besøk fra Norge. Og med besøket kom ukeblader og en artikkel med en tittel og et bilde som fikk det til å KLIKKE for meg.

Hjertet SPRAKK fordi datteren DREPTE et uskyldig dyr?

Sin FØRSTE hjort? Av hvor mange?

(Her vil jeg lage en parantes fordi jeg kjenner mange som jakter, og jeg vil jo ikke såre dem... Likevel kan jeg bare ikke forstå at noen klarer å skyte OG DREPE et uskyldig dyr. Eller kle seg i pels. WTF????)

Dette var to bittesmå eksempler. Likevel kjenner jeg allerede på uroen ved å publisere dette.

Men hva er det verste som kan skje?

Dersom noen synes det er (mentalt) helsebringende at bloggere uten faglig kompetanse oppfordrer lesere til å kutte hele næringsgrupper fordi de har lest/blitt fortalt/erfart at SUKKER ER GIFT FOR KROPPEN? For alle?

Dersom noen synes at jakt er dritgøy og sosialt på en måte som ikke kan oppnås ved å legge igjen våpen og gå en tur eller skyte på leirduer fremfor elg? Og hjort?

Eller at det er helt okay å kle seg i mink eller kanin eller andre levende dyr fordi...???? Man ellers ville fryst i hjel? Nei?

Det verste som kan skje er at vi er uenige.

Jeg har rett til å både mene og ytre. Det har også alle andre.

Antall paranteser på denne bloggen må reduseres.


Til slutt:

Er du redd for å tråkke folk på tærne? Eller er du en av de som tør å ytre og mene og aksepterer at andre er uenige?