Tenk hvis jeg var idealet?

Et morsomt tankeeksperiment inspirert av innlegget om et mer perfekt liv:

Vi vet alle at kroppsidealet er konstruert av en industri som vil tjene penger på usikkerheten vår, som vil påpeke alt som er galt med lepper og tenner og pupper og lår slik at vi takknemlig gir dem penger så de kan gi oss fyldig trutmunn og kritthvitt smil og store pupper og cellulittfri rumpe...

#lykke

#selvtillit

#lurttrillrundt?

"Tusen takk, skjønnhetsindustri - du reddet meg fra å bruke tiden og pengene mine på noe potensielt viktigere enn å forbedre meg selv! Ikke glem å si ifra når det lages en enda bedre rynkekrem så jeg kan kaste den jeg nettopp kjøpte og hoppe på det "siste" og mest revolusjonerende NOENSINNE!"

Vi vet også at dersom vi akkurat nå befant oss på 50-tallet eller 1800-tallet, så ville ”reglene” vært helt annerledes. Six-packs ville vært skjult av såkalte "rundere former" og rumper hadde ikke vært like spretne. Og det - at trendene stadig endrer seg - bekrefter at de er FIKTIVE.

Nettopp det at trendene når det kommer til hvordan vi skal se ut er KONSTRUERT leder meg til dagens tankeeksperiment.

Tenk hvis JEG var idealet???

Tenk hvis folk drømte om å være 162.5 cm (163 i passet, jeg valgte å runde opp, ikke ned)?

Tenk hvis alle prøvde å skyggelegge med sminke eller redigerte bilder av seg selv for å få HØYERE panne?

Og smilerynker?

Og litt rotete tenner?

Og en litt skjev nese (brakk den som barn, ble aldri helt rett igjen)?

Tenk hvis folk fikk trukket fett UT av leppene for å gjøre dem smalere, mer like mine?

Og at det var in med cellulitter og litt sånn ”dobbelbrett” på rumpa (nylig oppdaget, jeg speiler ikke baksiden så ofte)?

Hvordan ville det vært å gå forbi en bladhylle der alle modellene lignet meg?

Ville jeg tenkt:

Kråketær? Check!

Mangelen på overleppe? Check!

En rumpe som ikke er spretten? Sheeeeeck!

"Jeg kan vel ikke BLI stort mer perfekt???"

Nå er det ikke sånn at jeg lever i en illusjon om at dette skulle skjedd.

Men jeg tenker at det RENT TEORETISK er like idiotisk at folk skulle begynt å endre utseendet sitt for å ligne meg som det er at vi nå endrer utseendet for å ligne idealet - dritlange bein og sprettrume, fyldige lepper og en nese som ikke er skjev.

Vi har ETT utgangspunkt og vi har TO valg.

1)

Investere absurd mye tid og penger i å endre på hvordan vi ser ut for å ligne idealet (og med det mate industrien OG bidra til at presset blir større for andre, inkludert barna som vokser opp i dag.)

2)

Godta at vi ser ut som vi gjør og bruke tiden og pengene og energien vår på viktigere ting. Ikke fokusere på det vi uansett ikke får gjort noe med (som for eksempel å ØNSKE seg lange bein. Det får dem uansett ikke til å vokse.)

Dessverre kan det være vanskelig å sette pris på det man har fått tildelt, når man stadig minnes på at andre kvaliteter er mer tiltrekkende, mer ”riktig”. Men hva skal man liksom gjøre?

Jeg kan elske panna mi, jeg kan mislike panna mi – uansett hva jeg velger vil den verken bli kortere eller lengre.

Det jeg derimot kan gjøre er å smile med de forførende og sensuelle leppene mine foran speilet og si:

”Kul nese, Kristine!”

”Smilerynker arvet av farmor? Verdens nydeligste dame? Takk!”

”Visste du at høy panne = massevis av hjerneceller?” (FACT. Oppfunnet av meg.)


Til slutt:

Hva ville endret seg dersom DU var idealet?

Og tror du vi ville fokusert mer eller mindre på utseendet som konsekvens?

Mer tid til å tenke på andre ting - fordi alt liksom var "på plass"? Eller enda mer besatt av å vedlikeholde/bli enda mer perfekt?