Heller en uperfekt original enn en DRIT kjedelig kopi

Det er mye fokus på perfeksjonspress i media, og de som fremstiller livet nettopp plettfritt forsvarer seg ofte med at de som kritiserer bare er misunnelige.

Er vi det?

Jeg har kjent masse på både misunnelse og sjalusi, men ikke ovenfor de som lever av å fremstille seg selv perfekt. Så slitsomt! Så trist! Så selvhøytidelig! Så... kjedelig?

Det siste jeg kunne tenkt meg er å bruke et par timer på badet hver dag, bidra til at unge jenter vokser opp med et anstrengt forhold til mat og kropp, fylle klesskapet mitt til døra ikke kan lukkes eller eie så mye sminke at ikke alt får plass i en toalettmappe - og indirekte sette et likhetstegn mellom lykke og konsumerisme, materialisme, veltrent kropp og utseendet helt generelt. (Her er det fristende med en parantes. Men nei.)

Jeg er ikke misunnelig.

At perfeksjon - å late som om man er noe ingen av oss kan være - er et IDEAL er jo egentlig absurd. Men sånn har det vel blitt. I det minste vært, for som selvutnevnt trendekspert spår jeg herved at ting er i ferd med å snu. Og jeg mener det. Jeg tror nemlig vi er DRITT lei. 

Finnes det egentlig noe fascinerende ved plettfrihet? Noe ingen av oss kan relatere til? Noe vi alle vet er konstruert og falskt? Noe som skaper avstand mer enn tilhørighet? Noe som bidrar til følelsen av ikke å strekke til - og potensielt skam?

Jeg tror vi er dritt lei av å føle at vi bør henge med overalt hele tiden, at andre vet bedre enn oss hva som er riktig eller at verden går under om man ikke henger med på "pho"-suppe og acai-bowl og de siste treningstrendene.

Lei av at alt handler om ytre bekreftelse - "flinka" og "jeg skulle ønske jeg var deg" og "vakreste vakre vakra" - og like-like-like-like-like.

Og det handler ikke om at jeg vil se hybelkaniner på sosiale medier eller at jeg synes det er morro at folk har kviser eller at alle bør skrive masse om blåmandager og bare DRITE i å vise at de har vært på skogstur fordi det gir resten av befolkningen dårlig samvittighet osv - men det handler om å være litt mer autentisk, litt mer sårbar.

Egentlig litt mer modig.

Det handler om å fjerne stigma og om å føle at man hører til i verden og er verdifull til tross for at man ikke beundres, til tross for at man ikke er så smellvakker at internett craver minst 20 bilder per dag. MINST.

Jeg er lei av å bli fortalt at jeg (kroppen min og livet mitt generelt) er et prosjekt som må forbedres. IKKE på grunnlag av egne mål og drømmer (det er en helt annen historie), men etter en standard satt av folk som vil tjene penger på at jeg forblir usikker og forvirra og kjøper ditt og datt for å reddes fra min egen uperfekskjon.

For å reddes fra... å være hva? Et menneske?

For er ikke det egentlig det motsatte av å være perfekt? Menneskelig?

Og er ikke det j***** skummelt at det er nettopp dette mange har som mål?

Det krever selvsagt disiplin og selvkontroll og planlegging (og lyssetting og redigering) å gjøre alt "riktig" hele tiden.

Men krever det mot? Og er det egentlig noe å beundre?

Er det ikke mer fascinerende med mennesker som tør å være seg selv?

Veltrent kropp, alltid blid, busy-busy ("herlighet, jeg har ikke tid til å PUSTE!"), hvitt smil, perfekt stylet?

Sett det før!

Ser det hele tiden!

Gi meg noe nytt!

Noe mindre forutsigbart, mindre overfladisk, mindre kjedelig.

Gi meg noe interessant og annerledes og... EKTE.

De som inspirerer meg er de som tror på noe, brenner for noe og prøver å endre annet enn sin egen kropp.

De som ikke er avhengig av å få masse "likes" fordi de er flinke til å trene og pynte og fremstå perfekt.

De som rett og slett - og her kommer en klisjé - lever autentisk.

Hva er egentlig poenget, tenker jeg, med å jobbe med å bli mindre seg selv og mer lik idealet?

Mer lik en kjendis eller blogger eller venninne?

Mer lik et annet menneske?

En kjedelig kopi fremfor en mer spennende (for som oss selv er vi alle interessante) original?

(INGEN PARANTES!)


Til slutt:

Hvilke tegn ser du på at vi er i ferd med å bli DRITT lei det såkalt "perfekte livet"?