Statusstress

Hvorfor er det så stas å være busy-busy-busy?

Hvorfor ligger det en form for status i å kunne svare:

"Joda, her går det i ett!" dersom noen spør:

"Hvordan har du det?"

I forbindelse med det forrige innlegget mitt forvillet jeg meg inn på en av de aller største bloggene - en av de jeg pleide å følge fast - og brukte noen minutter på å lese om et liv som er veldig fjernt fra mitt.

Det jeg plukket opp på var at hun stadig snakket om at hun hadde så liten TID.

Hun ønsket seg flere timer i døgnet så hun kunne rekke alt det hun ville, men ikke kunne, gjøre.

Overalt står det om tidsklemma, om at dagene og livet er et eneste stort regnestykke som må gå opp.

Jeg har ikke barn og kan ikke forestille meg hvordan det er å sjonglere alt som følger med. Men dersom vi sier at småbarnstilværelsen er et unntakstilfelle:

Handler det ikke egentlig bare om prioriteringer?

Må man trene flere ganger i uken? Og lage mat fra bunnen? Og være kjempesosial? Og oppdatere seg på alt som går på TV? Og være aktiv på Twitter og Instagram og Facebook? Og følge med på siste trender innen mote?

OG pynte til Halloween?

Ducky freaker ut av all pynten, spesielt en enorm katt som beveger hodet sitt hver gang noen går forbi.

Ducky freaker ut av all pynten, spesielt en enorm katt som beveger hodet sitt hver gang noen går forbi.

Eller kan man innimellom droppe treningen for å lese en bok - dersom det er det man ikke føler man har tid til?

Glemme at søndag er husvaksdag og gå seg en tur med podcast på øret?

Og nøye seg med å klistre et par øyne på noen gresskar fremfor å dekke hele huset i spindelvev og feste edderkopper på taket (med mindre det er noe man liker, så klart, noe jeg tipper de med små barn gjør)?

Her er min pynt.

Her er min pynt.

Jeg tror ikke døgnet trenger flere timer. Derimot tror jeg vi skal tenke litt mer over hvordan vi velger å prioritere alle de minuttene vi har til rådighet. Ingen har tid til alt, ingen kan henge med overalt.

Hvorfor er det ikke mer stas å si: "Jeg har lagt opp livet mitt slik at jeg får tid til alt jeg føler at jeg trenger" enn: "jeg har ikke tid til NOENTING fordi jeg har så mye å gjøre?" Ikke misforstå, innimellom er det jo sånn at alt baller på seg og man ikke rekker alt man skal rekke. Men i det store og det hele synes jeg det er trist at det ligger en form for prestisje i å stresse rundt med høy puls og frykt for ikke å komme gjennom dagens livsviktige gjøremål så man kan krysse av alt på en liste. Og så stå opp og gjøre det samme en gang til.


Til slutt:

Er du et offer for tidsklemma? Hva prioriterer du bort for å få alt til å gå rundt?

Hvorfor er det så stas å være busy-busy-busy? Fremstår man mer "viktig" når man har tusen jern i ilden og null sekunder til å puste?