Postkort mot surmuling?

Uffda.

En litt tøff start på dagen med en lite oppløftende nyhet som var kjip å svelge.

Jeg minner meg på at det meste - om enn ikke alt - skjer av en grunn, men det glipper annethvert minutt og jeg tar meg selv i å tenke at jeg driter i at dette kanskje er en nødvendig lekse.

For jeg VIL ha medgang! Jeg vil ha "JA" og "BRA" og en generell positiv flyt.

(Hvorvidt det finnes en "mening" med det meste som skjer er fullstendig uvesentlig, jeg finner trøst i å tro det er sånn verden fungerer.)

Men vi får jo ikke alltid det vi vil og mens jeg gir meg selv litt tid til å prosessere trosser jeg instinktet om å SURMULE.

Bildet er gammelt. Men fremdeles like vakkert, spør du meg.

Bildet er gammelt. Men fremdeles like vakkert, spør du meg.

For jeg har lært at når jeg er lei meg og har mest lyst til å dyrke irritasjonen og frustrasjonen (hvorfor er det sånn, egentlig, at man vil gjøre alt verre for seg selv før det kan bli bedre?), helst helt til kvelden slik at jeg kan satse på at en ny dag skal fikse alt - noe som ofte er tilfelle, jeg kan legge meg "lei" og våkne med en helt annen innstilling - er det for meg kun én ting som hjelper meg å snu FØR det blir morgen:

Være snill og tålmodig.

Mot meg selv og mot andre.

Når hundene er gira og jeg aller helst vil be dem om å TA LITT HENSYN akkurat nå fordi jeg har lyst til alt annet enn å lekeslåss og gjemme meg bak gardiner og under bord og løpe rundt bilen i garasjen og leke gjemsel og kaste baller i hagen så smiler jeg påtatt entusiastisk og leker helt til jeg ler og roper helt av meg selv.

Eller jeg svarer på en mail jeg vet vil ta lang tid. Og føler meg litt bedre.

Eller jeg masserer Tias fordi jeg vet at også han er sliten og fordi jeg vet det gjør ham glad.

Eller jeg skriver et postkort og sender til besteforeldrene mine - som setter stor pris på snailmail med bilder av Rocky Mountains og ekstremt kjedelig innhold om ting som været, MEN med masse hjerter og klemmer.

Terskelen for å gjøre noe litt ekstra for andre når man egentlig er litt sur/sutrete/irritert er MYE høyere enn om man er i superhumør etter en supereffektiv dag med masse supergode nyheter - men det hjelper.

Det hjelper VELDIG.

Nye leker!

Nye leker!

Så det er altså planen min. Jeg trenger ikke vente til i morgen for å snu det dårlige humøret mitt. Samtidig har jeg ingen forventninger om å smile og le, kanskje forblir jeg litt frustrert, men jeg trenger liksom ikke dyrke det.

Takk for at du hørte på meg. Å skrive det ned var heller ingen dum idé.

Hva gjør du for å snæppe ut av litt dårlig humør?