Baghdad, Beirut, Paris

I kjølevannet av alt som har skjedd i Baghdad, Beirut og Paris er det vanskelig å skrive noe av verdi.

Jeg tenker at uansett hva jeg nå deler vil det på en eller annen måte være feil.

Men jeg prøver meg.

Angrepene vekker sterke følelser i oss: sjokk og raseri og frykt.

Men det får meg også til å tenke på hvor skjørt livet er, hvordan det plutselig kan være over og hvor viktig det derfor er å fylle dagene jeg har med det som gir meg mening og glede.

Hvor viktig det er å være mer kritisk til hvordan jeg velger å investere tiden og energien min - IKKE i å fremstå perfekt eller oppnå en viss sosial status - men i å gjøre noe jeg føler er viktig.

I denne sammenhengen føles det rart å snakke om perfeksjons- og kroppspresset.

Hvem bryr seg vel om noe så overfladisk når verden er full av ondskap?
Jeg gjør det. For vissheten om at livene våre er så skjøre og potensielt så korte gjør meg enda mer motivert for å fylle mitt med alt annet enn dyre vesker og magemuskler og sosial status.

Dette presset og jaget frastjeler altfor mange liv verdi og mening.

Jeg kan ikke bekjempe meningsløs og ondskapsfull terror. Men jeg kan prøve å leve med respekt for livet og med takknemlighet for de dagene jeg får.

Og jeg kan prøve å gjøre mitt for at verden blir et litt bedre sted - ved å være snill mot andre og engasjere meg i viktigere ting enn MIN kropp og MIN frykt for hvordan andre oppfatter meg.

Mange tanker går til ofrene i Baghdad, i Beirut og i Paris.