Vi er rollemodeller

Dersom du ikke allerede har sett disse fantastiske filmsnuttene - et samarbeid mellom Mills og Villa Sult - anbefaler jeg deg å gjøre nettopp det.

Første gangen jeg så denne begynte jeg å gråte fordi det er så forkastelig, så trist at det skal være/har vært sånn for så mange av oss:

Nylig så jeg også denne:

Ikke alle spiser med ubekymret glede. 2 av 3 mødre uroer seg for at barna skal utvikle et usunt eller anstrengt forhold til mat og kropp. Over halvparten av fedre gjør det samme.

Jeg tenker på alt jeg leser og hører om de som takker nei til lørdagsgodt eller snakker om "bikinikropp" allerede før de har fullført barnehagen.

Det høres ekstremt ut, ikke sant? For ekstremt? Mailboksen min sier seg uenig. Jeg har hørt om femåringer som "vet" at fruktsukker er det samme som vanlig sukker (og derfor noe man må holde seg unna) og om barnehagebarn som sier at "brød blir man feit av" (men "lavkarbo" er okay.)

Til tross for at de ikke nødvendigvis skjønner hva de sier er dette forferdelig skremmende - av mange grunner, men hvorfor er "feit" noe vi frykter mer enn for eksempel ondskapsfull?

Da jeg var liten elsket jeg mat.

Jeg snakket om og gledet meg til morgendagens middag mens jeg spiste spaghetti og jeg ante ikke at mammas rosinboller inneholdt giftige ting som mettet fett, gluten og sukker.

Selv da jeg var syk og all mat - også den såkalt "sunne" - skremte vettet av meg, hadde jeg dette referansepunktet. Jeg har opplevd å ha et HELT fritt forhold til hva jeg får i meg og hvordan jeg ser ut, jeg har opplevd å spise hva det måtte være uten å tenke over det eller analysere det eller kjenne på "dårlig samvittighet".

Og derfor vet jeg at det er mulig å finne tilbake.

Hva skulle jeg gjort uten dette referansepunktet?

Hvordan vil det bli for de nevnte barnehagebarna?

Vil de kunne tenke tilbake på barndommens iskrem og bursdagskaker og sukkertøy uten en bitteliten bismak av "dette er egentlig NEI-mat"?

Hva skjer når "samvittighet" og "dette er feil" kobles inn lenge før tenårene? (Og etter, for den saks skyld, selv er jeg så heldig at jeg hadde et fantastisk forhold til mat inntil jeg var søtten, kanskje til og med atten år.)

Vi lever i en verden med så mye usikkerhet og så mange reelle farer - at man i tillegg skal frykte den maten man i utgangsunktet er så ubeskrivelig heldig å ha tilgang til er... trist. Forferdelig trist.

Og unødvendig. Jeg er så DRITTLEI all skremselspropaganda som liksom skal gjøre oss sunnere - og som heller ender opp med å fucke opp hodene våre.

Du kan lese mer om samarbeidet mellom Villa Sult og Mills her.

Og igjen: se de to videoene. Helt uavhengig av om du har et anstrengt forhold til mat eller om du har små barn som observerer deg når du spiser og ser deg i speilet - SE. De er sterke og informative og viktige.


Til slutt:

Har du opplevd å spise uten snev av dårlig samvittighet? Og tror du det er mulig å finne tilbake til?

Ser du barn som spiser helt fritt, uten å snakke om bollemager og sukker?