Hvorfor kjenner vi ikke oss selv?

Jeg har skrevet om dette tidligere, men håper veldig på litt respons på spørsmålene på slutten - og forteller derfor litt om bokprosjektet mitt (med fare for gjentakelser) igjen. Dersom du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver setter jeg stor pris på noen ord (det er selvsagt helt greit å være anonym!)

På forhånd: tusen takk :)

Jeg er en person som alltid har lagt selvverdet mitt i hva jeg gjør – i å være snill og flink, i å prestere på skolen og universitetet. Gjennom årene har jeg gitt meg selv mange merkelapper jeg siden har mistet. Og fordi jeg aldri egentlig har hatt en kjerne, aldri egentlig visst hvem jeg er, har jeg gått gjennom flere identitetskriser. Til og med ”anorektiker” var en vanskelig merkelapp å gi slipp da jeg endelig aksepterte diagnosen. For hvem var jeg uten en sykdom?

De siste par årene har jeg måttet skape en identitet som ”bare meg”. Uten titler og roller og merkelapper. Og det er denne prosessen jeg skriver om for tiden.

Jeg forteller mye om utfordringene jeg har møtt etter at jeg flyttet til USA (enkelte som konsekvens av anoreksi, men det er ikke poenget, fokus er ikke på spiseforstyrrelser), men prosjektet er også en respons på tilbakemeldingene jeg har fått på boken min.

Det er nemlig tydelig at veldig mange føler at de ikke egentlig kjenner seg selv. Enten har de alltid tatt valg som ligner "alle andres" (altså fulgt en oppskrift uten egentlig å tenke over at det finnes alternative måter å leve på.)

Eller de har, som jeg, vært syke og mistet seg selv i en diagnose eller forsøket på å opprettholde "full kontroll" (overkjørt egne behov og ønsker såpass lenge at intuisjonen og følelsen av å være et "jeg" forsvant.)

Mange - også de som tilsynelatende har oppnådd typisk suksess og føler at de ikke egentlig har grunn til å føle at noe "mangler" - beskriver en tomhet. Og (kanskje med unntak av det med en typisk suksess) kjenner jeg meg godt igjen i. Men tomrommet fylles nå i takt med at jeg blir såpass godt kjent med meg selv at jeg kan gi meg det jeg faktisk trenger (for meg inkluderer ikke det å være supersosial, ha en trendy garderobe, imponerende karriere, veltrent kropp eller alt det jeg pleide å jage etter.)

Da jeg først begynte å skrive tenkte jeg at det egentlig er absurd at dette i det hele tatt er et problem. Jeg mener, vi tilbringer hvert sekund av livet i eget selskap, og likevel er det så mange av oss som føler at vi ikke egentlig vet hvem vi er? Hva vi vil?

Burde det ikke ligge en automatikk i det?

Til en viss grad gjør det vel det. Jeg føler at veldig mye falt på plass da jeg passerte 30. Men jeg vet at mange av oss raser gjennom hverdagen uten å stanse lenge nok til å sjekke hvordan vi egentlig har det eller sette spørsmålstegn ved hvor vi er på vei.

For hvem har tid? Og hvem orker konsekvensene dersom man tør å være helt ærlig med seg selv?

Store klisjéspørsmål kan nemlig avsløre at man kanskje ikke er "der" man innerst inne ønsker man var og det kan være vanskelig å face.

Og jeg tror at grunnen til at så mange føler en avstand til seg selv og den nevnte tomheten er at de er for "busy" med å henge med i livets svinger og krysse av på lange to-do-lister og oppdatere sosiale medier/sammenligne seg med andre på some - og at det å være "alene med seg selv" føles overveldende og skummelt. 

Men når man vet hva man vil - noe jeg endelig gjør fordi jeg kjenner verdiene mine og har satt helt andre mål basert på dem - får man mer kontroll over sitt eget liv fordi man tar valg som faktisk leder i GODE retninger (tidligere var jeg mer opptatt av hva som ville gi meg sosial status enn hva som faktisk føltes meningsfylt.)

Dersom man tviler på evnene sine eller mangler den indre styrken er det lett å bli overveldet, føle seg stuck, velge ”feil”, eller sette seg på gjerdet i situasjoner som krever at man tar aksjon. (Snakker av erfaring!)

Men jeg har altså funnet en trygghet i meg selv. Jeg har sterkere selvtillit, jeg er mer intuitiv og fremfor å la meg styre av ytre forventninger eller eksistere på autopilot ser jeg klarere hva som er "riktig."

Og derfor har jeg tro på at denne prosessen kan være verdt å dele.


Til slutt:

Synes du det er ubehagelig å være alene med tankene dine? Distraherer du deg (som jeg pleide) med å gjøre-gjøre-gjøre masse og alltid ha telefon/PC lett tilgjengelig?

Føler du at du kjenner deg selv?

Har du noensinne følt den tomheten jeg referer til? (Det hjelper ikke hvor høye karakterer du får eller hvor langt du løper eller hvor mange sko du kjøper - noe du ikke helt kan sette fingeren på "mangler" liksom fremdeles?) For min del har det hjulpet å fokusere på hva som er aller viktigst for meg - og ta valg basert på verdiene mine.