Speilbilder og forbilder

Jeg kutter tekst fra boken min.

Lange passasjer jeg for ett år siden følte var veldig viktige passer ikke lenger inn. Jeg må innrømme at det er litt kjipt, spesielt når jeg føler at enkelte deler flyter godt, samtidig er jeg glad for at prosjektet har utviklet seg og har et litt annet fokus enn tidligere.

Innimellom tenker jeg at det kanskje var meningen? At alt måtte ta litt lenger tid enn jeg hadde tenkt (og kanskje foretrukket, skal jeg være ærlig) fordi jeg trengte å vokse litt på disse månedene?

Jeg tenkte jeg kunne legge ut noen teksturdrag her?

Boken handler ikke om spiseforstyrrelser, men tematisk dukker det nokså naturlig nok opp likevel. For kanskje kan dette utdraget - i forbindelse med en tidligere fitnessutøver og blogger, Anne - være av interesse.

(Du kan lese mer om Anne her. Og her.)

Hopper rett i det, uten kontekst:

”Når livet kun består av trening og formsjekk og torskefileter vil du mest sannsynlig fremdeles mislike kroppen din. Du vil bekymre deg for vedlikeholdet. For hva som skjer dersom du blir gravid? Dersom du plutselig skulle finne på å leve mer normalt (for du skal vel det, på sikt? Eller?) Du vil også bekymre deg for om du i det hele tatt har et liv å returnere til. For når engasjerte du deg sist i noe(n) utenfor gymmen?”

Anne oppfordrer de som føler seg fanget i et regime de ikke elsker om å tenke fremover i tid:

"Hvor lenge, hvor mange år, vil du veie og kalkulere og måle?

Ved å prioritere kroppen din foran venner, familie, andre interesser, investerer du i det livet du på sikt ønsker deg?"

Hun avslutter det vi har referert til som en skriftlig tale med disse ordene:

”Å fokusere mye på egen kropp og utseende er narsissistisk. Vi har alle en mulighet til å bidra til samfunnet, være et medmenneske, engasjere oss. Da jeg blogget omtalte mange meg som et ideal.

Men, herregud, det eneste jeg brydde meg om var mitt eget speilbilde.

Er det et godt forbilde?”

Selv har jeg ingen erfaring med fitness, men jeg har mer enn nok erfaring med overtrening og de utrolig kjipe og delvis alvorlige og langvarige konsekvensene.

Dersom du har et anstrengt forhold til trening (dårlig samvittighet dersom du går glipp av en økt?)

Dersom du utelukkende fokuserer på tall (minutter løpt, kilometer igjen til målet, forbrente kcal, hastighet i forhold til dama på tredemølla ved siden av din?)

Dersom du får angst ved tanken på å ta en hel uke (av et langt liv) fri fra et strengt ”fitnessregime” (kanskje for å feire jul eller reise til Ibiza), trygler jeg deg om å tenke mer langsiktig, om å ta en pause og spørre deg selv:

Hva vil jeg med treningen?

Og hva gir den meg?


Til slutt:

Hva motiverer deg til å trene?

Kanskje løper du fordi det gir deg overskudd, kanskje løfter du vekter fordi det føles BRA? (Og jeg håper de fleste kjenner seg igjen her.)

Men kanskje er det mer tvagsnpreget og stressende, kanskje er du redd for å miste kontrollen over vekt/kropp dersom du går glipp av en av ukens X planlagte økter?