Full av...

Jeg har måttet lære meg å ta i mot komplimenter for det de faktisk er - gaver - fremfor å trampe dem ned i bakken eller dytte dem tilbake til de som overrekker noen fine ord:

"Ny genser? Den er faktisk schtøgg og gammal og ble kjøpt for femti øre på salg!"

"Bra foredrag? Hørte du ikke hvor mye jeg skalv? Og så du ikke at jeg klarte å hoppe over en slide?"

"Fin på håret? Nei-nei-nei. DU er fin på håret. JEG har ettervekst og flisete tupper..."

"Liker bloggen min? Det kan du ikke mene? Jeg finner jo ikke riktig tone og jeg har ingen konkret plan og..."

Etc og etc og etc og blah og blah og blah... blah.

Finnes det noe mer slitsomt enn sånn respons når man genuint vil gi noen en oppmuntring?

Jeg pleide å tro at dersom jeg sa:

"Takk!" betydde det at jeg indirekte skrøt meg selv opp i skyene for valg av antrekk, at jeg faktisk trodde jeg hadde holdt tidenes foredrag, at ingen har kledd hestehale bedre EVER eller at internett har hungret etter nok en blogg:

Kort sagt at jeg ble oppfattet som "høy på pæra" og/eller "full av meg selv."

Men er det tilfelle?

Hva er man egentlig full av dersom man klarer å ta til seg fine ord? Kanskje til og med si seg enig?

"Ja, denne genseren er jeg skikkelig glad i! Og jeg føler meg alltid fin i grått!"

"Jeg var skikkelig forberedt og følte egentlig at det gikk bra!"

"Faktisk føler jeg meg skikkelig fin på håret i dag!"

"Det er gøy å blogge igjen!"

Eller... hva med et enkelt: "TAKK!"

For hva er man egentlig full av dersom man kan nikke enig og føle seg glad og stolt når noen tar seg tid til å si noe fint?

Selvrespekt?

Integritet? 

Takknemlighet?

Er det så ille, da?


Til slutt:

Hvordan responderer du på en kompliment?

Og hvordan foretrekker du at andre reagerer når du sier noe fint?