Fin? NEI! Det er DU som er fin!

Apropos komplimenter.

I morges hørte jeg et intervju med en mor som var opptatt av at datteren på tretten skal være stolt av hvem hun er - inkludert hvordan hun ser ut.

Hun fokuserte mye på at helse ikke nødvendigvis er synlig - at sunne kropper kommer i alle former og størrelser (en fitnessmodell er ikke nødvendigvis sunnere enn en såkalt plus-size modell) - at det ikke finnes en mal på hva som er riktig.

Moren fortalte at datteren tilsynelatende er komfortabel i sin egen kropp og utseende når hun er alene/hjemme med familien.

Men så snart hun er sammen med venner stemmer hun i når de klager over diverse kroppsdeler og snakker om dårlig samvittighet og hvem de ønsker de heller lignet på.

Og til tross for at det er viktigst at man SELV er fornøyd (noe moren mener jenta innerst inne er) bekymrer hun seg for at hun stemmer i et klagekor i fare for å falle utenfor/bli kalt høy på pæra/full av seg selv.

"Man SKAL liksom klage over magefettet sitt. Hvis man ikke gjør det har man jo ingenting til felles?"

WTF?

Hadde jenta sagt noe pent om egen kropp ville hun, i følge seg selv, kanskje mistet venner. 

"Rumpa mi er altfor flat..."

"Jeg ønsker meg DINE pupper..."

"Hvorfor forsvinner aldri fettet på overarmene mine?"

Moren forklarte at hun tror det er sånn jentene bonder med hverandre.

Jeg kjenner ingen som akkurat nå er omtrent tretten år, men har jo forstått at kropp stadig er viktigere og kan kjenne meg igjen i hvor lett det er å blåse vekk komplimenter eller til og med rakke ned på meg selv sammen med andre - dersom stemningen først er satt for det.

Heldigvis har jeg ikke opplevd at man bonder over å si stygge ting om kroppen sin...

Men jeg har heller ikke opplevd det motsatte?

Som jeg skrev tidligere sier jeg nå TAKK dersom noen gir meg en kompliment. Foreløpig har ingen hoder eksplodert som konsekvens:


Til slutt:

Min oppfordring: SI TAKK!

Har du opplevd å bonde over "jeg-hater-armene/lårene-mine" utsagn?

Eller kanskje (forhåpentligvis) det motsatte?