Mikkel Rev

I dag har jeg fått akupunktur fordi nakken min krangler med meg. Jeg har gått med konstant kink i nesten tre uker - heldigvis litt on and off, men i perioder har den vært helt låst.

Og så, mens jeg lå der som en nålpute og hørte på bølgeskvulp tenkte jeg:

"Apropos nåler..."

... og da jeg kom hjem bestilte jeg time hos tatovøren min.

Det var så absolutt ingen impulshandling, tatovering #2 har vært planlagt siden jeg tok den første i fjor, men nå føler jeg virkelig at tiden er inne.

Reven på underarmen minner meg daglig på hva som er det aller-aller viktigste i livet mitt: Familie.

Min fantastiske pappa heter Michael, men kalles av enkelte for Mikkel Rev. Ikke bare ligner jeg ham i utseendet, men stadig mer i oppførsel og personlighet (vi er sære på de samme områdene og irriterer oss over nøyaktig de samme tingene. Og jeg liker å tro at jeg også er like snill som ham, i det minste nesten.)

I tillegg hører vi på mange av de samme podkastene (pappa anbefalte meg Dan Carlin sine, jeg anbefalte ham Tusvik og Tønne) og vi har veldig lik musikksmak. (Kanskje med unntak av K- og J-pop, tror jeg.)

Pappa er mer fotogen enn meg. Her på Death Cab for Cutie-konsert i fjor.

Pappa er mer fotogen enn meg. Her på Death Cab for Cutie-konsert i fjor.

Jeg er utrolig glad i pappa og takknemlig for alt han gjør for meg.

Et eksempel?

I fjor befant vår lille familie (altså Tias, jeg og hundene) oss plutselig i en krise og i løpet av noen timer sto pappa på døra i Denver - han hadde tatt fri fra jobb, flydd i nesten 12 timer, leid en bil - og ja, der var han som selve definisjonen på reddende engel....

I tillegg elsker Ducky og Drago ham. Virkelig.

Pappa - som vokste opp med to boxere - er like glad i dyr som jeg, og nylig brøt han inn i et hundeslagsmål på gaten i Spania for å redde en boxer som ble angrepet. Den overlevde.

Og jeg synes han er ganske god som kjører rundt med denne magneten på bilen sin:

Reven minner meg også om en liten gutt som betyr uendelig mye for meg og som jeg skal beskytte for internett, men du kan jo gjette hva han heter?

Det begynner på M og slutter på ...ikkel.

Dessuten ligner vel tatoveringen også litt på mammas nydelige hund, Frida?

Den siste grunnen til at jeg tok denne tatoveringen er litt ekstra personlig. Men uansett:

Ett blikk på underarmen når jeg føler meg ensom eller lost og jeg minnes på at jeg hører til og har mange som er veldig glad i meg.

Med unntak av en periode da jeg ønsket meg en delfin over navlen (femten år, okay?) trodde jeg ikke at jeg skulle bli så glad i tatoveringer. Men jeg elsker, virkelig elsker, reven min. Både fordi den er så fin og fordi jeg føler meg sterk og trygg.

Det nye motivet har jeg tenkt på siden jeg tok den forrige og jeg gleder meg skikkelig til å se resultatet.

Jeg tror det blir med denne. Tror.