En liten "rant"

Først en dose kjærlighet:

Og så en liten "rant":

Jeg føler at de som gir meg tilbakemeldinger på ”historien min”, både face-to-face og via mail og SoMe, liksom faller i én av tre kategorier:

  • De sier de ser opp til meg, de sier de beundrer meg for at jeg tør dele, de sier: ”du er sterk”.
  • De klapper meg på skulderen (i ett tilfelle også på hodet), de ser ned på meg, de sier: ”stakkars deg, du må jo være HELT ØDELAGT.”
  • Eller de møter meg, de ser meg rett i øynene, de sier: ”jeg kjenner meg igjen i deg.” Disse øyeblikkene er fantastiske.

Lite føles nemlig bedre enn å dele noe som er vondt og skamfullt, for så å møtes med forståelse, med ikke bare ett, men mange:

”Jeg også.”

Samtidig er det jo ikke fantastisk, samtidig er det alt annet enn fantastisk at så mange kjenner seg igjen i noe jeg ser tilbake på som ekstremt destruktivt. Er kontrollbehov og overtrening og hemmende perfeksjonisme og kroppsmisnøye og ”jeg prestere for å ha verdi” virkelig normalt?

Basert på flere hundre mailer/meldinger de siste par årene? Ja.

Og sett i sammenheng med medias fokus på de samme problemene? Absolutt.

Unge jenter står frem i aviser og forteller om et ekstremt prestasjonspress, om skyhøye forventninger til fremtiden. Mødre bekymrer seg for tenåringers psykiske helse – hvordan skal de bygge sunne verdier når det aller største forbildet er en rosablogger som løper en mil om dagen og ”klikker hjem” det ene plagget etter det andre, #lykke? Hvordan skal de skape en identitet når målet er å bli som ”alle andre”? Hvordan skal de vokse seg sterke og selvstendige når de gråter foran speilet fordi de ikke har mellomrom mellom lårene og ikke kan delta i diskusjoner om hva som foregår i verden fordi all tid går med på å studere oppskrifter på ”grønne juicer”?

I følge Reseptregisteret har bruken av antidepressiva blant jenter mellom 15 og 19 år økt med 53 prosent de siste fem årene. ”Flink pike” har blitt en perfeksjonistisk standard stadig flere forsøker å leve opp til, jenter og gutter sjonglerer så mye og pusher seg så hardt at de ”møter veggen” mange før de er ferdige med videregående skole.

Alt dette kan vi lese om, og de som ”står frem” og forteller om angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, mobbing, eller andre utfordringer opplever, akkurat som jeg, at sjokkerende mange sier:

”Dette kjenner jeg meg igjen i.”

Så hvorfor føles det som om vi er alene om alt som ikke er rosenrødt? Hvorfor må vi ha kampanjer som #bakfasaden for å minnes på at ”livet ikke er som på Facebook?” Hvorfor skammer vi oss over å være utslitte med mindre det skyldes at vi er så superbusy og aktive og populære og stressa at noe annet ville vært unaturlig? Hvorfor researcher vi hvordan man ”skal” leve, som om det finnes en fasit? Hvor mange av oss bruker år av livet på å teste ut det hotteste treningsregimet, den nyeste dietten, det siste innen selvrealisering? Hvor mange av oss stresser med å gjøre ting på den ”riktige” måten fremfor å… jeg vet ikke?

Kjenne etter hva som er riktig for oss?

Hvorfor klager vi over at vi føler oss tomme og utilfredse når vi egentlig har ”alt” vi kan ønske oss?

Hvordan kan venninnen min, som har hoppet i fallskjerm og reist jorda rundt, si: ”min aller største frykt er å sitte i et helt tomt, helt stille rom, helt alene, uten mulighet til å distrahere meg fra tankene mine.”

Hvorfor er det, for de fleste av oss, nesten umulig å svare på spørsmålet: ”Hvem er du?” uten å ty til en tittel eller merkelapp? ”Jeg studerer for å bli økonom” eller ”jeg er mammaen til Marcus” eller ”jeg er en fitnessutøver”?

Jeg vet hvor trygt det er å legge identiteten sin i en rolle eller i en bestemt kroppsfasong. Og jeg vet hvor katastrofalt det føles å miste den.

Prosjektet mitt (som kanskje og kanskje ikke vil forlate denne macen, og som jeg nevnte involverer en "identitetskrise") handler om å utforske hvem man er under de merkelappene som gir oss en form for status, som automatisk plasserer oss i en trygg boks. Om å stå ganske naken og likevel føle at man er verdifull.


Til slutt:

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Jeg vet at mange gjør det, og det er alltid fint å ikke føle seg alene. Legg derfor gjerne igjen et spor i kommentarfeltet. Det er veldig lov å være anonym. Eller finne på et festlig navn.