Lykkestien

Da jeg startet prosjektet kalte jeg det "Lykkestien".

Essensen har ikke endret seg, men jeg har siden gjort teksten mer personlig. Planen var å dele noe av selve innholdet, men uansett hvilket utdrag jeg velger henger det liksom ikke helt på greip tatt ut av sammenheng. Jeg referer til personer du ikke aner hvem er osv. Det blir bare klønete.

Derfor håper jeg du vil like denne introen (som jeg har siden har slettet og erstattet med en helt annen, men som likevel beskriver hva jeg vil med teksten):

Hva er meningen med livet?

Bli lykkelig.

Hvordan blir vi lykkelige?

I følge media? Invester nok energi, penger, viljestyrke (tid og tålmodighet er unødvendig, prosessene tar sjelden mer enn ti dager), og det er bortimot umulig ikke å bli en bedre (les: detoxet, balansert, stram, mindful, romantisk, effektiv og dermed automatisk lykkeligere) utgave av deg selv.

I veldig vanskelige perioder har jeg faktisk trodd at magasiner og avisers ti tips, syv steg, fire ”enkle grep” kan lede meg fra håpløshet til lykke. Jeg har også latt meg inspirere av de jeg omgås, de jeg observerer gjennom sosiale medier, de som smiler, presterer, skåler, de som, i motsetning til meg, så tydelig vet hva de driver med. Lenge var jeg overbevist om at alt ”alle andre” hadde – spennende jobb, kul leilighet, søte barn – selvfølgelig også ventet i min fremtid dersom jeg bare fulgte i deres fotspor, dersom jeg bare gjorde alt ”riktig”, alt man ”skal”. Så, inspirert av deres vellykkethet jobbet jeg hardt på skolen, var snill, flink, pliktoppfyllende, valgte prestisjefylte studier med gode muligheter for en flott karriere. Overbevist om at jeg var på rett vei fotfulgte jeg ”alle andre” på det som kanskje kan kalles den generelle lykkestien:

Dersom jeg bare var streng nok og disiplinert nok og dedikert nok ville jeg komme i mål. Bli lykkelig.

Men enda så målrettet jeg var, og enda så hardt jeg jobbet for å nå de nødvendige milepælene kom jeg aldri frem til belønningene som ventet langt der fremme. Jeg rakk aldri å få tittelen ”arkitekt”, en baby, to babyer, (tre babyer?), et selvdesignet hjem som skulle romme Arne Jacobsen stoler og flotte middagsselskaper, og som hver jul skulle kopieres i pepperkakedeig med vinkende seigmenn i alle vinduer. I all min iver etter å gjøre suksess, komme i mål og bare bli lykkelig, gikk jeg skikkelig på trynet. Jeg ble syk. Etter hvert også bitter, for jeg jo fulgt oppskriften! Fasiten! Og der, i grøfta som skiller den lysende stien fra den mørke, skamfulle underskogen, ble jeg liggende.

Ikke bare var jeg ulykkelig, jeg var også, basert på den generelle standarden fullstendig mislykka. Lykkestiens perfeksjonskrav tillater nemlig ingen feiltrinn, ingen avvik. Går du på trynet er det ikke snakk om second chances, det er ikke bare å reise seg, med arr og skader, fortsette jaget som en i mengden. Som en tilskuer til livet observerte jeg derfor at ”alle andre” løp forbi, andpustne, tydelig stressa, men likevel smilende. Først med bokstavsalater etter navnene sine, siden med skinnende forlovelsesringer, trendy barnevogner. Og fordi de presterte på alle de områdene jeg selv feilet var jeg overbevist om at de levde fantastiske og meningsfylte liv, fri for problemer og bekymringer.

Jeg passet ikke inn og hadde ingen tro på at jeg – spiseforstyrret, uten universitetsgrad, hemmet av sosial angst – noensinne skulle ”ta igjen” de som postet bilder på Facebook og Instagram av barn med nisseluer og pepperkakehus med seigmenn i alle vinduer. Og i pipa.

Lykkeløpet mitt var kjørt. Trodde jeg.

Det skulle ta lang tid før jeg innså at det fantes alternativer. Ikke dårlige erstatninger, ikke kjipere omveier, men bedre stier. For meg. Og etter å ha trosset den perfeksjonistiske og suksessorienterte standarden ved å blottlegge mitt uperfekte liv, først via blogg, siden bok, begynte jeg å bevege meg i en ny retning.

Mens jeg gradvis ble kjent med meg selv innså jeg at den overfladiske formen for suksess og lykke, den som presenteres i media, den som kan dokumenteres og deles og likes ikke egentlig er viktig for meg.

Og det er denne nye stien, denne nye måten å tenke på jeg vil dele med deg.


Jeg legger til et passende visdomsord:

To be yourself in a world that is constantly trying to make you something else is the greatest accomplishment.



Og så, til slutt lurer jeg på:

Kunne du tenkt deg å lese en (mer personlig) bok med samme tematikk?