Selfies + Ikke som planlagt

Tusen takk for alle oppmuntrende meldinger og "shares" på FB. Jeg har fått to spørsmål/henvendelser jeg vil adressere:

1)

"Du må ha bilde av deg selv på bloggen!"

MÅ JEG DET?

På mobilen finnes det omtrent tusen av Ducky og Drago, alt annet slettes. Jeg kan ikke fordra selfies, jeg er utrolig lite fotogen, jeg synes det er så veldig slitsomt/kjedelig å sminke meg eller å style håret utover hestehaler.

Likevel: jeg prøvde meg. Og etter omtrent tyve forsøk skiller dette seg ut som FANTASTISK sammenlignet med alt annet:

Jeg er, bokstavelig talt, til å spise opp. Velbekomme.

Kan vi være enige i at denne typen bilder er utrolig mye bedre?

Jeg skulle seriøst ønske jeg var like pen og fotogen som Ducky.


2)

Vil du fortelle mer om bokprosjektet?

Hmmm...

VIL JEG DET?

Egentlig ikke. Egentlig vil jeg holde det skjult og hemmelig inntil jeg vet om det faktisk blir til "noe". Tenk så stas om jeg plutselig hadde kunnet si:

Hei, vet dere hva? Jeg har skrevet en bok! Den utgis om x måneder! Løp og kjøp!

Eller noe i den entusiastiske duren.

Men for alt jeg vet vil det aldri skje. Og er det ikke egentlig mer modig å dele med "verden" at jeg jobber intenst med noe uten garantier for at det blir noe av? At jeg legger tiden min og sjela mi i prosjekter som med tid kanskje vil stemples av en eller annen redaktør i et eller annet forlag som: "ikke reflektert nok" eller "rett og slett ikke interessant"?

Jeg synes det.

Så, her er litt informasjon om prosjektet jeg inntil videre har kalt:
"Ikke som planlagt".

Jeg pleide å ha et veldig klart bilde av hvordan livet mitt "skulle" bli. Det gikk ikke helt etter planen, og det har tatt meg noen år å kunne legge til et stort og genuint: heldigvis.

Dette er vel egentlig et prosjekt om identitet, om hvem vi er uten titler og roller og merkelapper. Jeg føler at jeg har gått gjennom en slags "bli-kjent-med-meg-selv"-prosess (trigget av en aldri så liten identitetskrise noen måneder etter boutgivelsen.) Nøyaktig hva den innebærer trenger jeg ikke gå nærmere inn på her, akkurat nå er det resultatene som er viktige, ikke sant?

Etterhvert som jeg kommer nærmere meg selv har jeg nemlig innsett noe veldig viktig:

Det finnes ikke EN oppskrift på lykke eller suksess eller et "perfekt" liv.

Min definisjon på disse begrepene passer ikke med medias.

ALT det jeg jaget etter - høy utdannelse, flott karriere, stor familie, supersosialt liv - er faktisk ikke så veldig viktig for meg. Fordi jeg kjenner meg selv har jeg kunnet fylle den tomheten jeg tidligere ikke forsto og jeg har kunnet skape et liv jeg elsker. Med helt andre mål og helt andre drømmer enn de jeg i årevis jaget etter.

Jeg tror at budskapet mitt er dette:

Dersom du ikke kjenner deg selv, hvordan skal du da vite hva som vil gjøre deg lykkelig?

Håpet mitt er å inspirere andre til å starte på en lignende prosess.

Nå har jeg fortalt deg at jeg vil dele denne prosessen. Uten garantier for at teksten vil forlate macen min. Og hva er egentlig det verste som kan skje? At jeg om noen måneder eller om ett år må skrive noe i denne duren:

"Dere husker det bokprosjektet? Vel... det... ble... ikke... noe... av...".

Vil du da tenke: DRITI UT??

I så fall er kanskje det det aller verste som kan skje. Og det tror jeg at jeg fint skal kunne leve med.

Nå skal jeg lime inn det fine bildet av meg selv på den siden jeg kaller "om meg". Jeg gleder meg skikkelig.


Til slutt:

Er du like fotogen som meg? Bør man poste masse bilder av seg selv for å gjøre en blogg mer... vakker? (Okay, interessant?)

Skal jeg dele et tekstutdrag fra boken min?

Er jeg alene om å foretrekke å vente med å proklamere at jeg jobber med prosjekter til alt er "i boks"? Eller synes du også det er tryggest?