Om å sammenligne seg med andre.

I går sto jeg bak to tenåringsjenter i kø på en café, og det var bortimot umulig ikke å overhøre samtalen de hadde om en de kalte Chloé. (Kanskje en kjendis, kanskje en venninne?)

Uansett var de enige i at de ville drept for å være henne, leve hennes liv:

”I just want to be her, you know?”

Jentene gikk i mer og mer detalj om alt som ville vært bedre om de hadde ”vært” denne Chloé, og det fikk meg til å lure på om de egentlig - dersom de fikk sjansen, dersom det var mulig - ville flyttet inn i en fremmeds hjerne, kropp og livssituasjon? Ville de tatt sjansen på at den gnistrende intelligensen, den luksuriøse livsstilen, det fantastiske utseendet (hvaenn det var de beundret og ville drepe for) – ville gjort opp for det de ikke ser?

Hvem vet hvilke hemmeligheter en tilsynelatende lykkelig og vakker og suksessrik person skjuler? Hvilke minner hun bærer? Usikkerheter? Problemer?

Inspirert av denne tyvlyttingen (de snakket høyt!) har jeg skrevet ned fire grunner til hvorfor man ikke bør sammenligne seg med andre:


Vi er ikke synkroniserte:

Ingen seiler gjennom livet. Alle opplever sorg, skuffelse, sykdom. Alle opplever også glede, suksess, medvind. Men fordi vi ikke er synkronisert når det kommer til oppturer og nedturer er det idiotisk å sammenligne seg med en som akkurat nå er et helt annet sted. 


”Alle andre” er ikke én person:

Venninnene mine har ulike kvaliteter og egenskaper. Noen eksempler: en superfit yogafanatiker som også er kunstner, som gir meg indre ro bare ved å røre skulderen min. En engasjert tobarnsmamma som lager fantastisk mat, som kan få hvem som helst til å le på kommando. En engasjert sykepleier som er imponerende oppdatert på alt som foregår i verden, som syr egne klær og lærer meg masse.

Og det hender jeg setter de – altså utvalgte deler av ulike mennesker – sammen til en ”superkvinne”. En kreativ, sporty, omsorgsfull, intelligent, sosial, multitaskende ”alle andre” jeg aldri vil kunne måle meg med.

Det jeg glemmer er at ingen av venninnene mine er alt dette, at de, akkurat som jeg, har dårlige sider, dårlige vaner, dårlige dager.

Ingen av oss har alt. Men alle har mye.


Vi sammenligner egen prosess med andres ferdige produkt:

Skyldig... Jeg leser for eksempel gjennom et utkast på noe som kanskje (og kanskje ikke) kan bli en roman, og sammenligner det med trilogien til Helga Flatland, eller en roman av Karin Fossum eller en krim av Unni Lindell. Eller jeg ser yogier med føttene brettet over skuldrene, tenker: ”jeg kan like gjerne gi opp”, fordi jeg så vidt kan ta på mine egne tær og innimellom velter overende når ”alle andre” står stødige som saltstøtter.

Jeg glemmer at Helga Flatland helt sikkert også har revet seg i håret, at yogiene har investert timevis og årevis for å komme dit de er.

Kort sagt sammenligner jeg min prosess, med andres produkt. Og det er verken rettferdig eller motiverende.

(Målet er ikke å skrive som Helga Flatland eller Karin Fossum eller Unni Lindell, jeg er ikke klin gæren, men jeg mener at denne sammenligningen gjør det vanskelig å skrive noe som helst.)



Vi kjenner kun vår egen sannhet:

I ”boken min” (okay, i worddokumentet mitt) skriver jeg om en venninne (med tillatelse), som utad pleide å leve et fantastisk liv. På SoMe fremsto hun som en som mestret alt, hun virket stolt av seg selv og veldig fornøyd, #detteerlivet osv. Men så viste det seg at hun egentlig hadde det veldig vanskelig.

Det finnes vakre, suksessrike, ”perfekte” mennesker som er dypt ulykkelige, usikre, som sliter med alvorlige problemer. (Tenk på enkelte ”Hollywood”-kjendiser – glamorøse liv, ja, kanskje masse $, ja, masse ”fans”, ja, men også rusproblemer, null privatliv, skilsmisser klint utover internett, depresjoner, og, i enkelte tilfeller, offentlige meltdowns.)

Andres liv kan se fantastiske ut, men vi kjenner kun vår egen sannhet, vi vet ingenting om hva som foregår i ”kulissene” (eller, i kjendisenes tilfelle, blader og aviser osv.)


Når jeg leser gjennom disse fire punktene tenker jeg at det er forferdelig trist at livet begrenses på grunnlag av det som faktisk er antagelser. For vi vet jo egentlig ingenting?

Jeg pleide å sammenligne meg med andre hele tiden. Og det var så forferdelig destruktivt og bortkasta: Ikke bare distraherte det meg fra alt som egentlig er viktig for MEG, jeg ble også veldig negativ. Jeg fokuserte på alt jeg ikke mestret (skrive!), alt jeg ikke hadde (utdannelse!), og fordi både selvfølelsen og selvtilliten led endte jeg opp med å bremse meg selv. Det ble skummelt å ta sjanser, jeg ble redd for å "feile".


Ting har endret seg. Det betyr ikke at jeg aldri sammenligner meg med andre, det tror jeg vi alle gjør, om enn bare underbevisst, men etter at jeg har falt til ro med hvem jeg er har jeg gradvis mistet interessen for hvorvidt jeg liksom ”henger med”. Jeg respekterer, beundrer og applauderer de som utretter noe, men jeg tenker ikke hvorvidt jeg ligger bak, hvorvidt jeg ligger foran.

Kort sagt beveger jeg meg ikke lenger i forhold til andre.

Dette er en klisjé, men den eneste personen vi bør sammenligne oss med er faktisk oss selv. (IKKE Chloé!!!) Når jeg tenker på hvor jeg befant meg for to år siden må jeg (nesten) gi meg selv en liten applaus.

Og når jeg tenker på hvor jeg vil være om enda to år blir jeg nesten like gira som disse to:


Happiness is found when you stop comparing yourself to other people.
— En klok person jeg ikke vet navnet på

Og med det ønsker jeg deg en fin-fin (finere enn noen, mindre fin enn andre, men forhåpentligvis utmerket for deg) helg.


Til slutt:

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Hvor vil du være om to år? Om fem år? (Jeg mener ikke at du skal svare her, men tenk på det i løpet av den fin-fine helgen?)

Hvem tror du Chloé er?