Bøkenes magi.

Når noen snakker om at de blir ”rusa” av å løpe maraton eller shoppe-shoppe-shoppe eller spille Fifa tenker jeg at min ”rus” (en veldig stille form for eufori) oppstår når jeg åpner en bok.

Jeg kan tilbringe mange timer i en bokhandel eller på et bibliotek (enda flere på Amazon, der har jeg en handlevogn på tjueni sider.)

Og jeg studerer andres bokhyller med stor interesse, for bøkene vi leser (eller kjøper eller får av de som kjenner oss) sier mye om hvem vi er.

(Nettopp derfor er jeg innimellom litt skeptisk til å la andre studere min, for der finnes det utrolig mye rart.)

  ... og mye ikke rart.

 

... og mye ikke rart.

Da jeg var liten leste jeg hele tiden, innimellom, som i ferier, et par bøker per dag. Av mange grunner – inkludert at jeg trenger mye tid alene – ser jeg at disse timene og disse historiene bidro til at jeg var så tilfreds.

Jeg fortsatte å lese gjennom ungdomstiden, om enn ikke i nærheten av like mye.


Men SÅ, da jeg ble syk, leste jeg ingenting som ikke inneholdt forkortelsen: ”kcal” eller sto på en pensumliste.

Jeg hadde ikke tid, jeg måtte være effektiv og produktiv, jeg kunne for all del ikke sitte og late meg. Og jeg fortalte meg selv at jeg var så mye mer interessert i ABC-karakterer enn jeg var i romankarakterer. (Noe som selvsagt er BS.)  

I tillegg var jeg utrolig redd for å føle.

For å komme meg gjennom det strenge regimet mitt måtte jeg nemlig være ”iskald”, jeg kunne ikke tillate meg å gråte eller le, jeg hadde ikke overskudd til å investere i andre mennesker. Ikke engang fiktive. Og jeg hadde rett og slett ikke ”råd” til å bryte sammen (for når man gråter på andres vegne kan man risikere at alle murer faller, og plutselig kjenner man sin egen smerte også, og dersom det er første gangen på noen år er det ikke rart man er redd for å drukne i den.)

Så, nei. Ingen bøker.

Jeg er overbevist om at jeg trengte ”historier” på samme måten som jeg trengte alt det andre jeg ikke tillot meg selv å nyte: mat, hvile og nærhet til andre mennesker.

Å nekte seg selv noe som egentlig gir enorm glede er utrolig trist.

Men så, da jeg bestemte meg for å bli frisk, fant jeg tilbake. I begynnelsen var det vanskelig å konsentrere seg om annet enn en gammel favoritt: Donald Duck, men snart fikk bøkene også en viktig rolle i tilfriskningsprosessen:

- De gjorde verden levende igjen, de ga meg motivasjon til å ville delta.

- De hjalp meg å finne en form for tilhørighet: jeg kjente meg igjen i andres tanker og følelser, og følte meg dermed mindre alene.

- De minnet meg på hva som er viktig (man leser sjelden om lykkelige mennesker som lever rike liv samtidig som de stresser med å beholde "full kontroll" eller trene seg halvt i hjel.)

- De beskrev viktigheten av vennskap og andre relasjoner, og hjalp meg å innse hvor forferdelig ensom jeg var.

- De hjalp meg å flykte fra angsten etter et stort måltid. Heller enn å ligge og kjenne at lår og mage prikket som konsekvens av middagen kunne jeg fordype meg i andres problemer/gleder/utfordringer.

- De hjalp meg å finne tilbake til en gammel del av meg selv: hun som trengte disse historiene for å ha det bra.

Jeg er overbevist om at alle bøkene jeg har lest har vært med på å forme hvem jeg er i dag.

Delvis fordi de gjør meg litt klokere, litt mer empatisk, litt mer hel.

Men aller mest fordi de vekket lysten min til å skrive ned min egen historie.

En prosess som for meg endret alt. En prosess som ble starten på et liv uten skam, en plattform for kommunikasjon og tilhørighet, et første steg nærmere hvem jeg er og hvem jeg vil være.

  Fineste bokomslaget noensinne. Og en bok jeg kjente meg altfor godt igjen i.

 

Fineste bokomslaget noensinne. Og en bok jeg kjente meg altfor godt igjen i.

Jeg fortsetter å lese.

Og bøker fortsetter å gi meg lyst til å skrive mer.


Til slutt:

Hva betyr bøker for deg?

Hva leser du akkurat nå? Og har du lest noe bra i det siste? Noe skikkelig bra?