Hvor "sitter" selvtilliten? I restylanen i overleppa? Eller kanskje i rumpa?

Hvorfor kobler vi selvtilliten så sterkt til utseendet?

I følge psykiater og forfatter Cynthia Bulik har samfunnet lurt oss til å blande to begreper: selvtillit og kroppstillit.

Hun skiller på denne måten:

Selvtillit peker på hva du tenker om personligheten din, om verdiene dine, om prestasjonene dine, om forholdet du har til andre mennesker (altså din oppfatning av deg selv.)

Kroppstillit peker på hva du tenker om utseendet ditt – om håret, magen, øynene, rumpa, lillefingeren.

Bulik sier at kroppstillit skal utgjøre en liten del av den totale selvtilliten, men at den for mange av oss nesten tar over fullstendig for selvtilliten, at mange faktisk legger sitt fulle selvverd i utseendet fremfor hvem de er som person.

  Ducky strikes a pose.

 

Ducky strikes a pose.

Hun forteller videre at selv suksessfulle karrierekvinner, fantastiske mødre, olympiske mestre, til og med supermodeller kan føle at verden raser litt, at de glemmer alt de egentlig er, alt de egentlig kan, dersom vekta går opp eller håret klippes feil.

At så mye verdi legges i noe vi i utgangspunktet har begrenset kontroll over er selvsagt skremmende (og, på flere nivåer, trist), men det gir samtidig mening, det gir en form for forklaring på hvorfor så mange tror en ”fittere” kropp og et vakrere ytre automatisk skal lede til et lykkeligere, mer suksessfylt liv.

Sett i sammenheng med medias perfeksjonspress, reklamebransjens pushing av produkter som skal ”endre livet” kan man forstå hvorfor vi løper av oss fett, spiser proteinbarer, motvirker aldringsprosessen, pumper opp muskler.

Men så, når vi nærmer oss dette idealet, er vi lykkeligere? Mer suksessfulle?

I følge Anne (en tidligere fitnessutøver du kan lese mer om her), som etter hvert var ”ripped” og per (generell) definisjon ”perfekt”?

Nei. (NEI!)

I følge Cynthia Bulik, som har drevet mye research?

Nei.

Når Bulik skriver at kroppstilliten er simplere enn selvtilliten forstår jeg veldig godt hva hun mener. Og jeg tror ikke man trenger å ha hatt en spiseforstyrrelse for å gjøre det.

Kroppen er mer konkret, den er mer synlig enn abstrakte følelser, tanker, reaksjoner. Og derfor fokuserer vi på utseendet:

Det er lettere å gå ned fem kilo enn å stille seg spørsmålet: ”Hvorfor føler jeg at jeg ikke er bra nok?”

Det er lettere å løpe ekstra lenge på tredemølla på SATS enn å ta en pause og spørre seg hvorfor man løpe hver dag for ikke å miste kontroll over hele livet.

Det er lettere å kjøpe en ny ansiktsmaske enn å ta et oppgjør med at tanken på aldring, på flere rynker, fremkaller angst og tårer.

Disse løsningene – vektnedgang, løpetur, antirynkemaske – har en funksjon, de gir en kortvarig løsning, men de hjelper deg ikke med alt som ligger under: følelsen av ikke å strekke til, behovet for å kontrollere livet, angsten for aldring.

Dersom vi alltid overser den egentlige grunnen til at vi føler oss ”feite” (ikke egentlig en følelse, bare en fellesbetegnelse på alt vi ikke orker å kjenne på: ensom, utilstrekkelig, håpløst etc), dersom vi alltid fokuserer på rynker og hengerumper fremfor å konfrontere oss selv med det virkelige problemet vil vi aldri kunne akseptere kroppen.

Og her vet jeg veldig godt hva jeg snakker om:

For å akseptere hvem du er må du starte i DEN ANDRE ENDEN.

Det vil si IKKE på tredemølla.

IKKE med plastiske operasjoner (her snakker jeg altså ikke av personlig erfaring, men tør påstå at den samme usikkerheten ligger i bunnen for et sånt valg.)

IKKE med troen på at ”alt” skal ”ordne seg” bare man får strammere rumpe og fyldigere lepper og mindre lår og mer markerte overarmer.

For kan utseendet egentlig gjøre oss lykkelige? Jeg vet at mange er uenige med meg, men jeg tror ikke det.

Anne pleide å tro at en perfekt kropp ville gi nok selvtillit til å gjøre de nødvendige endringene for å få et perfekt liv. Sannheten er at det ikke egentlig finnes en sammenheng.

Ja, det føles bra å trene, godt å føle seg sterkere fysisk, og det er helt sikkert både motiverende og på enkelte områder styrkende å se muskler i leggene og en mer spretten rumpe. Men dersom man legger all selvverd i stumpen – hvor varig er den? Hvor stødig?

Hvordan vil det stå til med selvtilliten dersom man plutselig ble syk, skadet, sengeliggende? Av en eller annen grunn aldri igjen kan trene eller mister muskelmasse?

Bæm – tilbake til utgangspunktet?


Derfor, mener jeg, må vi ta Buliks oppfordring om å lære å skille mellom kroppstillit og selvtillit.

Du/jeg/vi er mer, SÅ MYE MER, enn kroppen din/min/vår.


Til slutt:

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Det er lett å glemme at man, etter å ha gått ned tre buksestørrelser/opp én vektklasse/ned syv fettprosent fremdeles er seg selv. At man har de samme vennene, den samme jobben, det samme humøret, den samme økonomien, den samme personligheten.

Min oppfordring:

Ta vare på kroppen din på en måte som føles bra (for deg, uavhengig av trender osv.) Og invester samtidig i HVEM du er.

Hva er viktig for deg? Hva er du stolt av? Hvem ønsker du å være? Hva drømmer du om?

Jeg tør påstå at svarene som dukker opp på disse spørsmålene vil styrke selvtilliten langt mer enn selv de DYPESTE knebøy. Det er i hvert fall min erfaring...