Hvem får bok i posten? Og hvorfor sluttet jeg å blogge?

Veldig gøy at så mange vil ha en bok!

Og derfor ikke fullt så gøy at jeg bare har fire...

Fordi det var umulig å velge trakk jeg "lodd" på den gammeldagse måten, med god hjelp.

Ducky spiste lappen med "Ellen", så, Ellen, se på deg selv som en veldig-veldig "heldig" utvalgt!

Ellen, Ingvild, Yvonne og Ida, kan dere legge igjen fullt navn og adresse i "kontakt"-skjemaet (helt øverst i fanen, til høyre for "blogg" og "om meg"), så sender jeg bøkene i løpet av uken?

Jeg har, som sagt, to pocketutgaver og to innbundne, så si ifra dersom dere har en preferanse.

Igjen: Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Boken finnes på biblioteker, som pocketutgave i bokhandelen (på nett finnes den også som ebok) og kan bestilles direkte via Aschehoug her.


En som pleide å følge den gamle bloggen min lurte nylig på hvorfor jeg plutselig sluttet å oppdatere da jeg flyttet til USA?
Godt spørsmål!

I juni 2013 skrev jeg dette gjesteinnlegget for Tidsskrift for Den norske legeforening, og det oppsummerer hva jeg tenkte for tre år siden.

Jeg avsluttet med disse ordene:

Jeg er heldig. For meg fungerte bloggen som et springbrett, en trygg avsats mellom isolasjon og et sosialt liv.

Akkurat som behandlingstimer og kostlister var nødvendige en periode, er skjerm og tastatur krykker jeg har lagt fra meg.

Nå lever jeg i verden. Uten den universitetsgraden som skulle gi meg verdi, uten en diagnose, egentlig uten andre merkelapper å gjemme meg bak enn «meg».

Jeg har ikke lenger noe å skjule. Men heller ikke behov for å blogge om det som nå ligger bak meg.


Og så dukket behovet likevel opp på nytt.

Men på en helt annen måte, for denne plattformen føles så absolutt ikke som en krykke.

Sykdomshistorien min alltid være en del av meg, men den blir stadig en mindre del av identiteten min.

Jeg skriver ikke lenger denne bloggen som "eks-anorektiker".

Men som meg.

Med alt det innebærer av skavanker og styrker.


Til slutt:

Har du noen lignende erfaringer å dele?