Hvor ble det av angsten? Åja... Der.

Livet mitt er veldig fint om dagen.

Jeg føler meg sterk, takler små og større utfordringer, er snill mot meg selv og andre.

Fordi den ikke lenger hemmer meg daglig er det derfor lett å ”glemme” at jeg har angst. Helt til jeg plutselig sitter med hodet mellom knærne og føler at NÅ er alt over, eller bare sliter med en uforklarlig og sterk indre uro flere dager (og netter) i strekk.

Angsten trigges av stress, lite søvn, alkohol.

Eller den dukker opp uten tilsynelatende grunn.

Som nå.

Ekstra ubehagelig er det fordi jeg i ukevis har hatt en fantastisk ro. Jeg har levd i en flyt, i medgang. Jeg har følt at ting går min vei.

Da er det lett å glemme at noe inni meg kan sette store spørsmålstegn og kludre til.

Og da føles ”fallet” større.

Men jeg faller jo ikke egentlig noen steder.

Jeg vet dette vil gå over.

Jeg vet at jeg om et par dager vil være ”meg selv” igjen.

Jeg vet at dette er en del av meg og mitt liv, og jeg aksepterer det.

Og mens jeg venter på at pulsen skal roe seg og at nettene skal brukes til å sove fortsetter jeg å leve akkurat som jeg pleier.

Jeg gjør alt det jeg ellers gjør uten å dømme meg selv verken for det ene eller det andre.

For jeg er ikke svak. Jeg er ikke tullete. Jeg er ikke patetisk.

Jeg har angst.

Og ting fortsetter å gå min vei.