Bingovinger, grevinneheng og vinkefett - eller bare litt usikker?

Apropos kroppstillit og selvtillit, her er et eksempel på det å plutselig føle seg "feit" (vel vitende om at man ikke har lagt på seg et tonn i løpet av det siste døgnet/den siste timen):

For omtrent tre år siden, sto jeg i klesskapet mitt med én kjole i hver hånd, tårer i øynene, og tenkte:

”Jeg skulle ønske de fremdeles passet…”

Før jeg forklarer hvorfor jeg plutselig følte meg... "feit"... kan jeg betrygge deg med at jeg ikke snøt meg i silke før jeg kastet plaggene fra meg i vill panikk, at jeg ikke la ut på en lang løpetur, at jeg ikke bestemte meg for å starte en eller annen diett.

Jeg stilte meg derimot dette - ekstremt ubehagelige - spørsmålet:

”Hva handler dette egentlig om?”

Og, ikke overraskende, viste det seg at ønsket om å krympe ned i en mindre kjole ikke egentlig hadde noe som helst med kroppen min å gjøre.  

Så hva var problemet? Hvorfor følte jeg meg plutselig ”feit”?

Det handlet om en stor middag med mennesker med høy utdannelse.

Det handlet om mangelen på selvfølelse fordi jeg ikke hadde arbeidstillatelse/universitetsgrad.

Det handlet om frykten for aldri å få til ”skrivingen.”

Det handlet om alt som pleide å gjøre meg veldig usikker på at jeg var verdifull, kun som meg.

 

Ikke klesstørrelser.

Eller fett.

Mens jeg trakk pusten dypt sendte jeg en av mine tidligere psykologer et stille takk og tillot meg selv å kjenne på usikkerheten og følelsen av ikke å strekke til.

Det var vondt.

Og kjipt.

Men etter å ha minnet meg på at jeg faktisk er like verdifull som mennesker med universitetsgrad – og, vel så viktig, at jeg ikke på noen måte ville følte meg ”bedre” i en mindre kjole under middagen (heller det motsatte!) – reiste jeg meg.

Og fordi jeg adresserte problemet ved roten var det som om det som om det imaginære fettet – i hvert fall delvis – forsvant.

Jeg tok på meg et skjørt og spiste middag med løftet hode. Og jeg hadde en bra kveld. 

Så, når du plutselig føler deg "stor", når magen plutselig "eser", når du hater armene dine i en bestemt topp, eller bare generelt, så handler det ikke egentlig om bingovinger, grevinneheng, vinkefett (eller andre vakre beskrivelser.)

Det handler om at det er lettere å fokusere på noe så konkret som overarmsfett enn det for eksempel er å omgås såkalte suksessfylte mennesker når du føler at du selv ikke kommer noen vei eller akseptere at du faktisk ikke har den ”imponerende” karrieren du alltid ”visste” at du ”skulle” ha.

Eller ringe noen etter en krangel. Eller ta et oppgjør med noen på jobb. Eller innrømme for deg selv at du er ensom og savner noen å snakke med.

Man kan legge ut på en løpetur eller kutte ut gluten fra kostholdet eller ta hundre sit-ups eller drikke en proteinshake til middag og tenke at løsnignen ligger DER - i en slankere, strammere kropp, i "full kontroll".

Og det kan føles bra, der og da, men usikkerheten vil fremdeles ligge der.

Dette er et av de mange eksempler jeg har på det å føle seg "feit".

Og på hvorfor det er viktig å ikke skylde på "kroppen" når livet byr på andre utfordringer.