Jeg har en boxer. Men jeg bor ikke i en boks.

Jeg har en boxer:

Men jeg har innsett og godtatt at jeg ikke lenger passer inn i en boks.

Valgene mine følger ikke den “typiske” oppskriften jeg pleide å leve etter (eller: prøvde å leve etter.)

Ikke misforstå, jeg lever et nokså normalt liv, men ikke på den måten jeg for noen år siden så for meg:

Jeg tenker på Denver som “hjemme”, jeg kjøper ikke lenger produkter av skinn (av etiske årsaker har jeg solgt mesteparten av det jeg hadde, men beholdt enkelte ting pga affeksjonsverdi), jeg har ingen barn, jeg har ikke planer om å avslutte utdannelsene mine (jeg har vært nær ved å fullføre de siste to årene av arkitekturstudiet, men valgte å ikke gjøre det), jeg har ingen "karriere", men jobber med flere prosjekter på en gang – enkelte er sikre og gir meg en liten inntekt, enkelte aner jeg fremdeles ikke utfallet av.


Ingenting av dette er på noen som helst måte "unormalt".

Og likevel er det ikke sånn jeg så for meg at livet skulle utfolde seg.

Det er selvfølgelig naivt å tro det er mulig å følge en oppskrift, vi endrer oss, tar andre valg enn vi planla, livet tar til og med avgjørelser på våre vegne.

Men at jeg ikke lenger passer inn i den boksen jeg plasserte meg selv i føles som en enorm befrielse. Jeg er mer åpen for mulighet enn jeg tror jeg ellers ville vært.

Hadde Tias for eksempel foreslått at vi skulle flytte et par år til California eller Amsterdam eller Tokyo eller egentlig et hvilket som helst annet sted ville jeg sagt:

“Jeg er med!”

Uten særlig betenkningstid. Og jeg hadde ment det.

Jeg, som var så bundet av regler og rutiner, så hemmet av frykt for “det ukjente” har klart å rive meg løs.

Og det er ikke skummelt.

Jeg føler at jeg stadig vokser og utvikler meg uten helt å vite i hvilken retning.

Og fordi det føles så bra er denne usikkerheten ikke bare "okay", den er velkommen.

Tidligere var jeg veldig opptatt av hvor jeg “til slutt” ville ende opp. Jeg så for meg livet som en rekke prestasjoner eller milepæler man jobbet mot, krysset av, passerte.

Men jeg har innsett at det ikke finnes en målstrek (med unntak av den aller siste målstreken, så klart, men det er ikke døden jeg skriver om i dag.)

Det jeg vil frem til:

Jeg har ikke tenkt til å “ende opp” noe som helst sted.

Jeg har ikke tenkt til å prøve å "kontrollere" livet i så stor grad at jeg overser alternative muligheter og scenarioer.

Derimot har jeg tenkt til å fortsette å endre meg og leve med mer "flow" - mens jeg (stort sett) nyter prosessen.


Til slutt:

Følger du en konkret plan? Eller tillater du livet å utfolde seg som det "vil"?