Sykt normalt

Mange av de som skriver til meg går allerede i behandling for en spiseforstyrrelse - uten selv å føle at det er nødvendig.

Eller de har en bekymret mor eller en bekymret samboer som mener de er altfor rigide/strenge med seg selv/besatte av trening og kosthold - uten selv å føle at bekymringen er berettiget.

For selv mener de at de ikke har et problem, at de utelukkende fokuserer på ”helse.”

”Men jeg spiser jo akkurat som blogger X? Og hun hylles for å være sunn?”

Og:

”Jeg trener jo ikke mer enn venninnene mine?”

Og:

”Media og blogger Y sier jo at sukker er GIFT?”

  Fruktsukker er faktisk sukker det også, Ducky.

 

Fruktsukker er faktisk sukker det også, Ducky.

Kanskje er det sunt for enkelte å kutte ut gluten, å veie seg hver morgen og føre en logg, å telle hvert minste gram karbohydrat de inntar, å starte dagen med en løpetur og avslutte den med en crossfit-session, å måle fettprosenten sin med klyper, å ta bilder av seg selv i speilet en gang i uken for å "måle" progresjon. (Eller kanskje ikke.)

Men er det sunt for alle?

For deg?

Hvaenn du driver med av strenge ”regimer” (som vekker bekymring):

Hvordan føler DU deg?

Er du full av energi og generelt i godt humør?

Er du selvsikker? Er du glad i deg selv?

Gleder du deg til øktene fordi det er gøy?

Er det helt sant at du plutselig har sluttet å ”like” nybakte rosinboller?

Har du store drømmer du lengter etter å jobbe hardt for å realisere?

Eller har du mer enn nok med telle kcal og ”reps” og kilometer og ”karber” til å fokusere på annet?

Er du kanskje utmattet? Og ensom?

Er du egentlig veldig, veldig redd?

For hva som skjer dersom du slutter å fokusere så mye på mat og trening?

Og vel så mye for hva som skjer dersom du fortsetter?

Og fortsetter?

Og fortsetter?

Og fortsetter?

Dersom du kjenner deg igjen i de sistnevnte punktene:

Passer dette inn i din definisjon på helse?

Jeg blir ofte sint når jeg får disse meldingene.

Ikke på avsenderen, som overtaler seg selv og andre til å tro de lever etter selve definisjonen på ”god helse”. Men på den nye definisjonen av hva som passerer som "normalt".

Altfor mange av oss har akseptert og absorbert kulturelle vaner og ritualer som nettopp ”normale”.

Men å ha six-pack er ikke ”normalt”.

Å veie maten sin er ikke ”normalt”.

Å droppe cafétur med venninner til fordel for ukens siste treningsøkt er ikke ”normalt”.

Å studere næringsinnholdet på alt man får i seg ser ikke ”normalt”.

Å klistre bilder av modeller på kjøleskapet som motivasjon for ikke å åpne det er ikke ”normalt”.

Å trene til tross for at man er skadet eller syk er ikke ”normalt”.

Det er, i enkelte miljøer, VANLIG, ja.

Men for et sterkt, sunt, tilfreds menneske skal ikke kropp og mat kreve så mye fokus, skape så mye angst, være så seriøst.

Kroppen er en del av oss, men vi er så mye mer.

Den skal behandles med respekt og den skal behandles godt, men den skal ikke ta all plass.

Livet er større og viktigere. Det er du også.


Til slutt:

Jeg avslutter med ett av mine FAVORITTSITATER:

It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society
— Jiddu Krishnamurti