Et liv med mindre trening er et liv med mer mening. For meg.

Et tekstutdrag (helt ute av kontekst) fra worddokumentet mitt (AKA: "boken min"):

Anne.

(Som egentlig heter noe helt annet enn Anne...)

”Jeg har ingen spiseforstyrrelse, men mat og kropp styrer livet mitt”, skriver en som heter Anne, som først kom over boken min i venterommet på fastlegens kontor.

Hun forteller at hun har blogget om fitness i snart tre år, men at hun har begynt å bekymre seg for kommentarene fra tenåringer som ber om hjelp til å fjerne ”sideflesk” og de ”beste” fettklypene, og at hun kjente seg litt for godt igjen i min frykt for mat og fett:

”Jeg har gjemt meg bak troen på at ”strong is the new skinny” er et sunt ideal. Men et ideal er fremdeles et ideal. Og jeg liker ikke tanken på at unge jenter skal dedikere livet til å ligne meg eller andre fitnessutøvere. Under musklene mine er jeg alt annet enn sterk.”

Anne forteller at hun ble introdusert for miljøet i en periode da hun følte seg ensom og litt ”lost”. Blant likesinnede på treningssenteret fant hun endelig en form for tilhørighet, og etter hvert som muskelmassen økte og fettprosenten sank, følte hun for å dele den berusende følelsen av styrke, kontroll, mestring med verden. Hun startet en blogg, la ut flexebilder, oppskrifter på ”proteinbakst” (eggehvitter, proteinpulver, bakepulver, vann, sukrin), svarte på spørsmål om diett og løfteteknikk og supplementer, nøt komplimentene i kommentarfeltet, følte seg som en sunn rollemodell:

”En dag uten trening er en dag uten mening”.

Åpenbaringen om at ”sunnheten” kanskje ikke egentlig var så sunn kom en kveld Anne satt i bestevenninnens leilighet omgitt av jenter hun pleide å kjenne, en gjeng hun pleide å være del av. Mens resten av bursdagsselskapet fylte tacoskjellene med kjøttdeig, ost og rømme, spiste Anne medbrakt ”diettmat” fra en plastboks. Noe utilpass lyttet hun til samtalen om dating og ferieplaner mens hun takket nei til vin.

Og dessert.

Og chips.

Og smågodt.

Og mens hun stirret ned på den slappe torsken på en ”seng av steamet broccoli” tenkte hun på blogginnlegget hun postet før hun gikk hjemmefra, med ”overlevningstips” til andre som ”måtte” delta i livet en lørdagskveld… Omgitt av småbrisne, leende, avslappede venninner slo det Anne at hun ikke lenger var seg selv:

”Når sluttet jeg å ville delta? Dersom jeg fortsetter å leve som jeg gjør, hva slags liv vil jeg ha å se tilbake på? Matplaner? Proteinfluff? Løftepers? Hva annet?”

Anne var overbevist om at drømmekroppen skulle snu livet opp-ned, at den skulle gjøre henne morsommere, mer selvsikker, tryggere sosialt, at hun skulle flørte og føle seg fresh og sterk. Men hun har aldri vært mer usikker, ulykkelig eller ensom enn da hun glitret på scenen i en paljettbikini:

”Jeg så kanskje bra ut i speilet. Men jeg var helt utslitt. Og redd. For hva ville skje om jeg plutselig begynte å leve normalt? Og hva var normalt? Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette, at jeg ikke egentlig investerte i livet jeg på sikt ønsket meg: kjæreste, ferieturer med venner, en mer givende jobb, etter hvert barn. Hvordan skulle flere timer på gymmet og lavere fettprosent lede dit?”

Jeg svarer Anne.

Hun svarer meg.

Vi skriver til hverandre flere ganger i uken. Hun forteller at jentene som spiste smågodt i bursdag, som lo masse, mente masse, koste seg masse ikke hadde perfekte kropper:

”Venninnene mine er alle nydelige, men ingen er ”typisk” veltrente. Likevel var de alt jeg trodde jeg ville bli som konsekvens av den nye kroppen:

selvsikre, tilfredse, sterke.

Og selv var jeg fit.

Bare fit.”

Som sagt - dette gir kanskje mer mening i en kontekst. Jeg synes likevel det er et viktig tema, og jeg skriver mer om Anne i "boken min".


Til slutt:

Enkelte elsker å trene.

Jeg gjør ikke det.

Og derfor er jeg ikke lenger medlem på et treningssenter, derfor går jeg turer og driver litt med yoga, innimellom litt styrke hjemme pga benskjørhet, men ingenting fast, ingenting intenst - og jeg NYTER et liv uten det JAGET jeg pleide å leve med.

For meg, i det minste akkurat nå, fylles livet med MER mening som konsekvens av MINDRE trening.

Vi er alle forskjellige, og det gjelder å gi seg selv det man trenger.

Dersom du elsker å løpe eller elsker crossfit eller elsker å løpe etter en tennisball fanget i en hundelekeball eller elsker zumba finnes det ikke noe bedre enn å løpe eller clean squatte eller riste tennisball-i-hundelekeballer veggimellom eller danse zumba.

Men dersom du stresser med trening og setter det foran alt annet og får dårlig samvittighet/panikk dersom du går glipp av en planlagt økt eller dropper å reise på en romantisk tur med kjæresten din fordi hotellet ikke har treningsrom (jeg fikk en mail av en jente som trakk seg fra årets sommerferie av den grunnen (+ at hun ikke visste om hotellet serverte noe hun "kunne" spise til frokost) og det gjør meg så forferdelig TRIST) håper jeg inderlig at du prøver noe som føles umulig:

Ta deg en pause.

Og se at du ikke bare "overlever". Men at du faktisk gir deg selv litt mer rom for å leve.