Fra irriterende til motiverende.

I forrige uke fikk jeg en (veldig ærlig) melding fra en jente.

Hun fortalte at hun leste boken min da den først kom ut (det er ganske nøyaktig tre år siden), og at hun… vel, mislikte den.

Jeg var for positiv til fremtiden, mente hun. Jeg var for ”naiv”. Og dessuten var det ikke noe problem å bli frisk når man har ”en Tias”.

Da hun la den fra seg var hun aller mest irritert på meg.

Jenta har lest boken på nytt.
Og nå sier hun at den traff henne ”midt i magen”, at hun relaterer til nesten alt. Hun sier at andres støtte har vært viktig, også for henne, men at det til slutt var HUN som tok kampen. Hun kaller slutten oppløftende og motiverende. Hun sier til og med at hun liker meg som person.

At jeg fikk henne til å le!

Det er ikke første gangen jeg har fått høre at jeg er "irriterende" (tidligere uten den hyggelige delen på slutten – hvordan jeg taklet det skriver jeg mer om i "bok"/word/bla-bla-bla.)

Uansett. Da jeg leste gjennom gårsdagens melding ble jeg minnet på noe veldig viktig:

Til tross for at jeg delte historien med de beste intensjoner kan jeg aldri kontrollere utfallet.

Noen vil lese og kjenne seg igjen (det var dette jeg håpet på), andre vil lese og føle at jeg beskriver sykdommen ”helt feil.”

Noen vil lese og bli inspirert (dette håpet jeg også på), andre vil lese og bli irritert.

Men jeg kan håpe så mye jeg vil: Hvordan andre tolker ordene mine handler aldri egentlig om MEG.

Det handler om LESEREN.

Når jeg tenker meg om har jeg opplevd det samme selv, mange-mange ganger.

For eksempel har jeg satt meg ned med en film jeg pleide å elske et par år etter at jeg så den første gang og tenkt:

”Hæ? Hvorfor likte jeg denne? Kjedelig!”

Eller jeg har funnet frem en bok jeg ikke fikk noe ut av første gangen jeg leste den, og plutselig bare ”treffer” den. Fordi jeg er på et annet sted. Mer mottakelig.

For fire år siden leste jeg en bok om ”intuitive eating”. Og jeg husker at jeg la den fra meg før jeg var halvveis, overbevist om at den (til tross for kjempeanmeldelser) ikke var noe bra i det hele tatt.

Delvis handlet det om forventningene mine:

Jeg ville ha en magisk oppskrift på et uanstrengt forhold til mat.

Og delvis handlet det om at jeg ikke var villig til å gi slipp på den kontrollen man må gi slipp på for å tillate kroppen å styre når og hva og hvor mye man skal spise.

Da jeg nylig leste et par utdrag på nytt ga den meg plutselig mye.

Jeg er litt usikker på hvor jeg ville med dette, men er det ikke interessant hvordan vi endrer oss? Hvordan noe føles helt på trynet ett år, for så å treffe oss midt i magen tre år senere?

Fordi vi utvikler oss er det naturlig å gjøre en ”180 degree turn". Fra ”altfor positiv og naiv” til ”oppløftende og motiverende”. Kanskje også omvendt. (Dersom du likte boken min anbefaler jeg deg IKKE å lese den på nytt. Neida.)

Noen vil finne meg ”irriterende” også om tre år og ti år. Og det er greit. Det er naturlig – ikke alle kan like alle.

Noen bøker og filmer vil aldri treffe oss. Men vi kan jo håpet at de vi ”trenger” finner oss til rett tid, ikke sant?


Til slutt:

Har du opplevd noe lignende? Lest en bok eller sett en film du pleide å elske og tenkt: ”Hæ? Hvor ble det av magien jeg husker?

Eller plutselig fått masse ut av en bok du tidligere ikke relaterte til i det hele tatt?