Hva er du redd for?

De siste årene har jeg prøvd å leve etter dette konseptet:

Når jeg er skikkelig redd for å gjøre noe - SAMTIDIG som jeg innerst inne vet at det er nettopp det jeg bør gjøre - så...

... gjør jeg det.

Resultatet?

En del panikkanfall.

Og fantaistke "premier" i form av bedre helse, nye vennskap, mer spenning, indre ro, sterkere selvtillit og selvfølelse, kjærlighet til og fra to med veldig korte haler, en tilfredshet jeg aldri tidligere har følt.

Stolthet!

Og, kanskje aller viktigst: selvrespekt fordi jeg (endelig) er en som tør å satse, en som tør å være seg selv, en som ikke lenger er (like) opptatt av hva "alle andre" måtte finne på å mene om valgene jeg tar eller om meg som person.

En som lever på denne måten er en person jeg respekterer - med andre ord kan jeg ikke annet enn å respektere meg selv.

Mange har kanskje kjent på denne følelsen hele eller store deler av livet.

For meg er den relativt ny. Og hjertelig velkommen.


Så, hva har jeg gjort for å komme "hit"? Hva har jeg gjort til tross for at jeg også har vært redd?

FRISK:

Aldri har jeg vært mer redd for noe enn jeg var for å bli frisk fra anoreksien. Jeg har heller aldri kjempet hardere for noe.

Og jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag dersom jeg ikke hadde trosset frykten for å spise, hvile og behandle meg selv med respekt, omsorg og kjærlighet. Hadde jeg ikke tatt opp denne kampen ville jeg aldri kunne laget denne listen i det hele tatt, jeg ville vært stuck i frykten for å spise brødskiver.

BOK:

Jeg var også ganske redd da jeg bestemte meg for å dele historien min om alle de destruktive årene med sykdom. Fordi jeg var så bekymret for å stemples som "mislykket" krevde det MYE mot å beskrive alle "bevisene" på at jeg (i egne øyne) var svak.

Som jeg har fortalt tidligere: Å skrive "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" er (etter å bli frisk) det VIKTIGSTE jeg har gjort.

At jeg bearbeidet skammen over å være syk, at jeg jobbet med å bli komfortabel med fortiden er grunnen til at jeg i dag har det så fint.

USA:

Å flytte til USA var skummelt på en annen måte. Dersom du har lest boken eller fulgte den gamle bloggen min vet du at jeg slet veldig med sosial angst, at jeg på et tidspunkt ikke turte å handle på butikken eller snakke med naboer osv. Jeg hadde også et sterkt behov for kontroll og var veldig avhengig av å ha konkrete rutiner.

Derfor: Å sende alle tingene mine/våre i en container til den andre siden av jordkloden, sette meg på et fly til en by der jeg ikke kjente et eneste menneske, ikke hadde en ventende jobb, og uten konkrete planer for hvordan hverdagen skulle bli ga meg innimellom VILL panikk.

Men fordi noe inni meg hvisket at det var nøyaktig det jeg trengte var det også nøyaktig det jeg gjorde. Heldigvis. For dette "noe" i meg hadde rett:

Tias og jeg har fått gode venner, vi har skapt et liv vi begge elsker, hverdagen min kunne ikke vært bedre. Angsten vil nok aldri forsvinne, men den sosiale delen av den er borte. Og til tross for at jeg savner familie og venner som fysisk befinner seg langt-langt unna har jeg aldri følt meg mer hjemme på et STED enn jeg gjør her i Denver.

For å oppsummere: Et skummelt steg med en helt enorm payoff.

HUNDENE:

Hundene... Hvor skal jeg begynne? Jeg har alltid elsket dyr, jeg lengtet etter en hund, men jeg var også livredd for ansvaret. Når jeg så vidt hadde lært å ta ordentlig vare på meg selv, hvordan skulle jeg passe på en valp? Jeg tenkte mye på alt som kunne gå galt, men bestemte meg for at det var mer som kunne går "riktig".

Og jeg hadde rett. Både med tanke på Ducky og Drago. Angsten min har blitt utfordret mange ganger. Etter at vi adopterte Drago viste det seg at han var veldig, veldig syk, og uten å gå i masse detaljer har jeg nok aldri vært mer redd enn da det sto på som verst. Men alt gikk bra. 

Hundene har lært meg så mye om hva som er viktig (spoiler alert: størrelse på lår/"suksess" i form av diplomer og titler står ikke øverst på listen når det kommer til stykket!)

Jeg var redd for ansvaret, men det er nettopp dette ansvaret som har hjulpet meg å vokse.

BLOGG:

Jeg var ganske redd, i det minste nervøs, da jeg startet denne bloggen og fortalte at jeg jobber med flere prosjekter uten garantier for at noen av dem er "gode nok" til å bli til mer enn word-dokumenter. Takket være fine tilbakemeldinger har frykten nesten forsvunnet.

MEN: Jeg må si at det er en merkelig følelse å dele tankene sine uten å vite hvordan de mottas. Men det har jeg bare godt av, det er en daglig utfordring som hjelper meg å ta meg selv mindre seriøst.

Det jeg prøver å si er at jeg er glad jeg begynte å utfordre meg selv.

Jeg mener ikke at man skal gjøre ting som er skummelt OG føles feil, eller ting som er direkte skadelig eller uansvarlig (si opp jobben sin uten sikkerhet fordi det føles SÅ riktig å male skosåler), men når en mulighet dukker opp, og det eneste som står i veien for at du griper den er frykten for å feile eller drite deg ut?

Da håper jeg du trosser den og kaster deg ut i hvaenn det er som på sikt kan bringe deg nærmere deg selv.

For det er nettopp det disse valgene har gjort. Ved å følge intuisjonen min og overkjøre "men hva vil folk mene..." osv-osv-osv-blah-blah-blah kommer jeg stadig nærmere hvem jeg er og hva jeg virkelig og upåvirket vil med livet mitt.

Og jeg tror det er sånn vi etterhvert finner tiflredshet og ro og blaff av lykke.

Dersom du vil ha en smak anbefaler jeg deg å kjenne etter hva du føler for å satse på eller hva du føler vil gi deg litt påfyll - og trosse den frykten som hvisker at du kommer til å feile eller drite deg ut eller at du ikke fortjener å skape muligheter for deg selv.

For min del startet det med en brødskive. Og så endte det (eller, det er vel ikke over, jeg fortsetter å utfordre meg selv) med DISSE to:


Til slutt:

Hva er du redd for?

Hvis du VISSTE at ingen kunne dømme deg, at du ikke kunne feile - hva ville du gjort som du i dag ikke tør?

The biggest mistake you could ever make is being afraid to make one.