Epletrærne.

Jeg har fortalt litt om skriveprosjektet mitt. 

Og jeg har delt et tidligrere utkast av introduksjonen.

Og litt om trening. (Eller ikke trening.)

 

I dag ringte mormoren min, Omme. Og etter en lang, fin samtale fikk jeg veldig lyst til å dele nok et tekstutdrag.

Inntil videre har jeg kalt det noe så originalt og spennende som: "Epletrærne".


Epletrærne.

Jeg står under epletrærne i hagen på Høvik, der jeg vokste opp, og tenker på et selskap som ble holdt her da jeg var omtrent tolv. Besteforeldrene mine begge fylte 60 år, og vi overrasket med en såkalt ”120-årsdag”.

Talene som ble holdt under middagen satte inntrykk, alle snakket om Ommes grenseløse godhet, om motgangen hun har taklet med imponerende styrke og positivitet. Mens dessertbordet ble rigget til sto vi to litt unna resten av gjestene, og, inspirert av alt jeg nettopp hadde hørt, spurte jeg:

”Angrer du ikke på noe? Er det noe du ville gjort annerledes dersom du fikk sjansen?”

Omme trengte ikke tenke seg om: ”Selvfølgelig ikke!”

”Helt sikker? Ingenting?”

Ikke bare var Omme sikker, hadde hun hatt muligheten, sa hun, skulle hun reist tilbake i tid og opplevd alt sammen en gang til.

Men hva med rottene på utedoen, lurte jeg?

Hva med løpeturen gjennom en eng av brennesle i shorts?

Og, herregud, hva med hjernesvulsten? Skulle ikke Omme i det minste ønske at hun hadde sluppet unna den? Alle operasjonene?

Nei. Alt sammen hadde lært henne noe, alt hadde brakt henne til denne dagen, til denne feiringen med disse menneskene – til seg selv.

Jeg er ikke lenger tolv år, jeg er tretti, og jeg stiller meg det samme spørsmålet jeg serverte Omme på sekstårsfeiringen:

”Hvis jeg kunne reist tilbake i tid, hva ville jeg gjort annerledes?” Før jeg ga ut boken min, før jeg flyttet til USA vet jeg nøyaktig hva jeg ville svart. Akkurat som Omme ville jeg også gjort alt sammen på nytt: bare annerledes.
Men nå? Det finnes fremdeles avgjørelser jeg helst skulle tatt på nytt, og jeg synes det er vanskelig å være takknemlig for en sykdom som nesten tok knekken på meg. Samtidig har alt ledet meg hit. Til denne nye roen og tilfredsheten, til disse nye drømmene.

Jeg bestemmer meg for ikke å tenke mer på alt som kunne vært annerledes.

Og jeg bestemmer meg for å leve på en måte som vil tillate meg å fylle seksti år, og sytti år, og åtti år, og nitti år, og hundre år, for så å kunne si, som Omme:

”Nei, jeg angrer ikke på noe, jeg vil oppleve alt på nytt.”

Jeg vil at de potensielle barna og barnebarna og oldebarna – eller fadderbarna – mine skal kunne spørre:

”Til og med spiseforstyrrelsen?”, at jeg skal kunne nikke, fortelle at den ledet meg til et sted jeg ellers ikke ville nådd, at tiden som fulgte sykdommen gjorde opp for smerten.

At jeg brukte erfaringen min til noe verdifullt.

Jeg vil at ansiktet mitt skal lyse opp, akkurat som Ommes gjorde under epletrærne, når jeg tenker tilbake på alle de årene jeg – mens jeg skriver dette – enda ikke har levd.

Og jeg vil at de – de potensielle barna, barnebarna, oldebarna mine – eller fadderbarna – skal inspireres av meg som jeg inspireres av Omme til å leve autentisk.


Til slutt:

Ingen spørsmål. Bare et bilde tatt for noen år siden: