Er armbåndet mitt fint nok? Sikker? Helt sikker?

Nylig var jeg på besøk hos en venninne som har to døtre. Den ene av dem - snart seks år - satt ved kjøkkenbordet med oss og perlet mens vi pratet.

Stadig vekk holdt hun opp det hun holdt på med – kjeder og armbånd og (kanskje litt store) ringer – og spurte:

”Er denne fin, mamma? Er fargene fine sånn?”

Og:

”Kan vi legge ut denne på Facebook?”

Og følgelig:

”Hvor mange liker armbåndet mitt, mamma?”

Dette kunne vært et innlegg om hvordan selv barn leter etter ytre bekreftelse i form av "likes" på SoMe, men det kan vi snakke om en annen gang. I dag handler alt - etterhvert - om meg. (Ha!)

 

Moren gjentok igjen og igjen at alt datteren lagde var kjempefint.

Og ja, det var flott med fargerike smykker.

Og ja, kjedet var akkurat like fint som armbåndet storesøsteren lagde i går.

Og ja, det var fint med rosa, grønne og blå perler sammen.

 

Datteren nikket fornøyd hver gang hun fikk bekreftelse, det var tydelig at den var nødvendig, at hun trengte morens klarsignal for selv å si seg fornøyd.

Jeg roste i vei, jeg også, men etter en stund, på et direkte spørsmål om armbåndet var fint, ga jeg henne et spørsmål i retur:

”Hva synes DU?”

Den lille jenta så på meg som om jeg var helt idiot, som om det ikke var viktig. Og den følelsen – ”hva jeg mener har da ingenting å si? Det er andre som vet best!” – pleide jeg å kjenne på altfor ofte.

Innimellom gjør jeg det fremdeles.

Når jeg blogger skriver jeg raskt og ærlig uten egentlig å tenke. Og så går jeg gjennom teksten og fyller noen hull, fjerner litt tull, legger til hundre hundebilder, fjerner nitti hundebilder.

Innimellom nikker jeg og legger ut uten å fokusere på hva som skjer videre.

Men andre ganger er jeg mer kritisk:
Hvordan vil dette oppfattes? Fremstår jeg dum? Eller teit? Eller kjedelig? Vil noen i det hele tatt ha interesse av å lese?

Kanskje kan teksten til og med misforstås? Kanskje leser noen på den måten? Eller den måten? Til tross for at mine intensjoner er at det skal tolkes på den måten?

Kort sagt lurer jeg:
”Er dette BRA nok for ”alle andre”? For hun eller han som leser?”

Det hender jeg har tenkt at jeg bør sende et blogginnlegg til en jeg stoler på, en som kan si:

”Ja, Kristine, dette ”armbåndet” er kjempefint” – før jeg selv kan si meg fornøyd og trykke ”publish”. 

Det hadde vært digg.

Heldigvis har jeg aldri gjort det. For jeg kjenner meg selv. Hadde jeg først begynt å stole mer på andres vurderingsevne enn min egen ville jeg blitt avhengig av den godkjennelsen. Hver eneste dag. (Det hadde endt med en irritert/frustrert/sint venn ELLER null publiseringer.)

Så, hver gang jeg blogger kan man si jeg øver på å fokusere på hva jeg synes.

Etter å ha postet et innlegg må jeg, uavhengig av om jeg får null respons, fin respons eller negativ respons, fremdeles holde fast i at innlegget var ”bra nok” for meg.

Noen vil sikkert lese og tenke at det er kjedelig eller teit. Mens andre igjen vil kjenne seg igjen, kanskje til og med tenke at det var interessant.


Og sånn er det bare.

Det må forbli ”godt nok” for meg.

Så:

Jeg skal fortsette å øve på det jeg håper datteren til venninnen min også øver på:

Slå meg til ro med at det viktigste er hva hun/jeg synes om armbåndet/blogginnlegget.

Og dersom andre sier de kjenner seg igjen eller på annen måte får noe ut av at jeg deler er det en bonus.

For dette har jeg lært:
Det er farlig å leve etter ytre bekreftelse. Både som seksåring og som trettitoåring.


Til slutt:

Kjenner du noen barn som snakker om ”likes” på for eksempel Facebook? (Jeg ble nemlig litt sjokkert over at de interesserer seg for det.)

Kommentarer og ”likes” – både på blogg og Facebook gjør meg glad, og det tror jeg er naturlig. Eller? Hvilket forhold har du til respons/fraværet av respons på sosiale medier?