Hvem beundrer vi mest? Og hvorfor?

I dag – for en time siden for å være nøyaktig – ventet jeg på grønt lys i et kryss.

Til høyre for meg satt en mann i en sølvfarget Ferrari cabriolet. Han snakket høyt i telefonen, lo masse mens han så seg i speilet, rettet på solbrillene, og fremsto som… ”viktig” og ”suksessfull”.

Til venstre for meg, under trafikklysene, sto en mann i mørke bukser og hvit t-skjorte. Han hadde et skilt i hendene, det sto:

”Jeg har mistet jobben. Har tre barn. Vi er sultne.”

Jeg kjenner ingen av disse menneskene. For alt jeg vet har mannen i bilen levd et utfordrende liv, kanskje gjør han det fremdeles.

MEN det slo meg at den av de to som generelt får mest respekt – og som kanskje av mange til og med beundres – er han med solbriller i Ferrarien. For sånn er det.

De med flotte biler, imponerende titler, de som reiser på dyre ferier, de som har flotte klær og flotte hus og generelt har råd til å nyte livet er også de vi respekterer mest. (Jeg er klar over at materialistisk rikdom ikke beskytter mot sorg, sykdom og problemer, men jeg tør anta at hverdagen generelt nok flyter lettere for mannen med solbrillene enn den gjør for mannen med skiltet.)

Hvor vil jeg med dette?
Jeg tenker på de jeg har blitt kjent med de siste årene:

Mennesker med psykiske lidelser som står ovenfor store utfordringer hver dag. Som forteller at de beundrer de som har det lett, de som ikke bare fikser hverdagen, men som også er såkalt vellykkede og sosiale og lykkelige.

Mange forteller at de føler seg svake og ubrukelige og håpløse fordi det som for de fleste mennesker er en selvfølge – stå opp, spise frokost, gå ut døra, møte verden – for dem er en kamp.

Det kan skyldes depresjoner, ME, spiseforstyrrelser, angst eller andre diagnoser.

Dette gjør meg trist.

For vet du hvem jeg beundrer med enn de som fremstår som klassiske ”suksesser” og høster respekt og beundring mens de – tilsynelatende (og jeg vil understreke tilsynelatende, for ingen har det alltid lett) – cruiser gjennom hverdagen med høy musikk, vind i håret og solbriller?

Kanskje for å signere en viktig deal?

Kanskje for å ta med familien sin på restaurant?

Kanskje med presanger?

 

Mannen som svelger stoltheten sin og stiller seg i en grøftekant med et skilt som forteller at han har sultne barn i håp om at en fremmed skal synes såpass synd på ham at de gir ham litt av vekslepengene de har liggende i bilen.

Han som spiser frokost etter en kostliste til tross for at han helst skulle holdt seg til vann og kaffe.

Hun som trekker pusten dypt – og skjelvende – og går på café for å møte en venninne til tross for at det føles som om alle stirrer og at hun holder koppen feil og at hun når som helst skal hyperventilere eller falle sammen.

Han som leser en bok etter en ekstra stor og god middag fremfor å snike seg ut på badet for å stikke fingeren i halsen til tross for at det føles som om kroppen skal eksplodere. 

Hun som bestemmer seg for å stå opp, trekke fra gardinene og dusje til tross for at tilværelsen føles fullstendig meningsløst.

Alle disse menneskene – som hver eneste dag takler utfordringer, som ofte skammer seg – fortjener, i mine øyne, vel så mye, om ikke mye mer, respekt enn de som har alt tilrettelagt for at hverdagen flyter nokså problemfritt.

Så, dersom du akkurat nå kjemper deg ut av en spiseforstyrrelse eller lærer deg å takle et liv med angst eller prøver å finne lyset i en mørk hverdag eller har det økonomisk vanskelig – jeg beundrer deg.

Du er sterk. Du er modig.

Og du fortjener all respekt i verden.


Til slutt:

Jeg vil poengtere at det ikke er sånn at jeg ikke respekterer de som har opparbeidet seg suksess eller lever med trygg økonomi - det er så absolutt ingen konkurranse - det var bare ikke poenget mitt akkurat nå.

Hvorfor er det sånn at vi - GENERELT - beundrer de som TILSYNELATENDE lever med minst motstand?