Six-pack = seks ganger bedre liv?

Jeg får mange mailer med linker til "rosa" fitnessblogger.

Enkelte kommer fra jenter som sier de har blitt ”avhengige” og ikke klarer å la være å klikke seg inn for å sammenligne egen trening og matinntak.

Andre kommer fra mødre/ektefeller/fedre/søstre som bekymrer seg fordi noen som i utgangspunktet hadde mange interesser plutselig har kokt alt ned til én:

Sin egen kropp.

Når jeg følger disse linkene ser jeg bilder av bittesmå skåler med yoghurt og blåbær eller pulsklokker med dagens forbrente kcal eller poppende blodårer etter ukens ”cheat meal” eller en nyoperert nese.

I kommentarfeltene står det at jentene er ”inspirerende” og ”fantastiske”, det står: ”jeg vil bli som deg”.

Både jeg og de som skriver at de selv/noen de er glad i har et problematisk forhold til informasjonen som deles vet at det er frivillig å klikke seg inn på disse bloggene.

Vi vet også at jenta med proteinshake og rader med fargesorterte joggesko og fyldige lepper har interesser utover å ”gi jernet” og ”være perfekt”.

MEN de som kommenterer:

”Jeg vil ha din kropp og ditt liv!” idoliserer ikke bloggeren fordi hun er snill og omsorgsfull på ”privaten”. De idoliserer henne fordi hun har et enormt klesskap og mellomrom mellom lårene og restylane i leppene. 

Eller stålkontroll og six-pack og viljestyrke til å leve etter mottoet:

”En dag uten trening er en dag uten mening.”

Jeg mener at vi selv må ta ansvar for hva vi leser og følger med på.

Likevel blir jeg – fordi jeg ser konsekvensene av perfeksjons- og kroppspresset i innboksen – trist og frustrert når jeg hører at mennesker som i utgangspunktet er spennende, engasjerte og interessert i verden rundt seg liksom lokkes inn i et endimensjonalt og nokså selvsentrert univers der alt dreier seg om å telle karbohydrater og studere ansiktsprofilen sin og måle låromkretsen og fokusere på alt som er galt-galt-galt sammenlignet med et fiktivt og urealistisk ideal.

Ting som egentlig er EKSTREMT - som det å opprettholde en six-pack, kosmetiske "småinngrep", veie all maten man får i seg, unngå alle former for sukker ("fruktsukker er også sukker og sukker er GIFT") - fremstår "normalt".

Men det er ikke normalt. Det er ekstremt.

Det som skremmer meg mest er disse: "Jeg vil - jeg SKAL - bli som deg!"-kommentarene. Den tydelige overbevisningen om at lykken venter dersom man bare former kroppen sin til perfeksjon, dersom man bare investerer energien sin i å bli en kopi av et annet menneske fremfor å vokse inn i og utvikle seg selv.

Jeg tror ikke man blir lykkeligere av lavere fettprosent.

Jeg tror ikke man føler seg mer "perfekt" dersom man fikser på alt man ikke elsker ved eget utseendet.

Og jeg tror ikke man får sterkere selvtillit av å pumpe opp musklene. Kanskje kan det føles sånn når man er så fit at man ikke kan annet enn å smile til sitt eget speilbilde - men hva skjer om man blir syk?

Eller skadet?

Hva skjer om fettprosenten går opp og muskelmassen ned?

Vil man fremdeles strutte av selvtillit?

Ikke?

Dersom aksepten og selvtilliten er betinget - "så lenge jeg er ripped elsker jeg kroppen min og meg selv" - er den egentlig EKTE?

Jeg tror at dette perfeksjonsjaget bunner i usikkerhet. Og jeg tror at den eneste måten å leve uten frykt for ikke å være bra nok er å jobbe med å bli kjent med og akseptere seg selv. Kanskje la seg overraske over at man har mer å tilby verden enn imponerende magemuskler og "oppblåste" kroppsdeler av ulike slag.

For når selvverdet ligger DER - i hvem man er som person - vil det ikke forsvinne når kroppen eldes og blir slappere og mer rynkete.

Snill, morsom, interessert i andre mennesker og engasjert i annet enn sitt eget speilbilde kan man være så lenge man lever.

Ikke dumt å investere litt på den fronten også.


Til slutt:

Mitt favorittsitat fra Marta Breens bok: Født Feminist - Hele Norge baker ikke:

I blant kunne jeg ofra mye for å få lov til å drikke meg full på vond hjemmelagd rødvin med engasjerte venninner som vil forandre verden, framfor å drikke grønn te i yogaposisjon med jenter som bare vil forandre kroppen.
— Marta Breen

Og så en liten oppfordring til de som klikker seg ut av blogger med med annet enn positiv inspirasjon (for selvsagt finnes det de som elsker å løfte tungt/være kreative med sminke/teste ut nye juicer):

Invester tiden din og energien din på hvaenn som gir deg påfyll.

Når alt kommer til alt - hvor viktig er egentlig utseendet?

Hvorfor er du glad i vennene dine? Hvordan vil du leve? Og hva vil du huskes for? Hun med de tynne lårene? Eller noe litt større?