Fordi jeg er gammel nok!

Jeg har mange favorittbøker, men øverst troner to ingen kan måle seg med.

"Matilda" av Roald Dahl og "Idas Dans" av Gunnhild Corwin.

Nå har Gunnhild utgitt sin TREDJE bok.

"Fordi jeg er gammel nok" er...

... interessant, engasjerende, morsom, inspirerende og... beroligende (det kommer jeg tilbake til)!

De siste par årene, eller kanskje bare de siste månedene, har jeg vært bevisst på å drite mer i "alle andre" og hva de potensielt tenker om meg. Noe som etter mange år med "hva vil folk tro?"-tanker ikke alltid er så lett.

Men jeg kjenner jo hvor viktig det er, hvor godt det gjør meg, og derfor var jeg begeistret allerede da jeg leste sitatet Gunnhild innleder boken sin med:

The older I get, the less I care about what
people think of me. Therefore; the older I get,
the more I enjoy life.
— Ukjent
Gunnhilds første bok: om sterke, nydelige Ida.

Gunnhilds første bok: om sterke, nydelige Ida.

Før jeg fortsetter bør jeg nevne at jeg er så heldig at jeg kjenner Gunnhild. Og når jeg leser føles det - fordi hun skriver varmt, nært og klokt med masse humor - som om jeg sitter på kjøkkenet i Maries Vei.

Gunnhild er en spennende person man ønsker å bli bedre kjent med. Hun skriver skarpt og varmt, det er umulig ikke å bli engasjert. Det jeg liker aller best er at Gunnhild tror på budskapet sitt, hun dele. Og derfor må jeg også lese!

Til tross for at det å bli eldre er et gjennomgående tema skriver Gunnhild egentlig mest om livet, om en sterk, beskjeden, høyt elsket mor (bokens røde tråd), om å være til stede, være seg selv, være opptatt av andre mennesker, om viktigheten av kjærlighet og vennskap, om at kroppen er… en kropp som frakter oss gjennom livet - etterhvert med mer rynker.

No big deal.

Jeg elsker når barnebarna dukker opp. Det gjør de heldigvis ofte. Her refereres de til som “skjønne drittunger” når de uttrykker at mormorens armer har veldig myk hud:

Gjør sånn at det slenger, mommo, ber han. Og jeg rister lydig armene så grevinnehenget får skikkelig schwung. Til stor henrykkelse for purunge mennesker.

Hvordan mommo ser ut, om hun er ung eller gammel bryr ikke barnebarna seg om.

De er mer interessert i hva hun sier, hva hun gjør og at hun baker boller og koker kakao.

Gunnhild skriver om hvor vanskelig det er å leve godt i et samfunn med ekstreme forventinger til hvordan man “skal” være:

I dag ønsker fjortenåringen seg penger til konfirmasjonen for å spare til nye pupper, 25-åringen får Botox mot “sinnarynken” i pannen, og den eldre generasjonen vil ha sin ungdom tilbake.

Jeg tror alle kan kjenne seg igjen når hun sier at hun kan ser bilder av seg selv som femtiåring og tenker at hun så bra ut. Noe hun ikke tror hun gjorde da hun faktisk var femti. Da likte hun nok bildene fra hun var førti:

Kanskje jeg like gjerne skal begynne å synes at jeg er en flott 67 åring, istedenfor å vente helt til jeg blir 77?

For min del kan de to tallene nok byttes ut med 17 og 27. Sikkert også 37 og 47.

Som Gunnhild sier handler det om å akseptere det man har fått.

Ikke tviholde på ungdommen. Og ikke legge selvverdet sitt i utseendet.

Gunnhilds bok nummer to: Etter dansen er en nydelig bok full av livsvisdom (min kopi er full av streker og notater.) Gunnhild skriver ærlig om å leve med sorg. Det er trist og sterkt, men det er også utrolig fint.

Gunnhilds bok nummer to: Etter dansen er en nydelig bok full av livsvisdom (min kopi er full av streker og notater.) Gunnhild skriver ærlig om å leve med sorg. Det er trist og sterkt, men det er også utrolig fint.

Før manus på "Fordi jeg er gammel nok" var ferdig og gikk i trykken fikk jeg æren av å lese.

Gunnhild var redd boken skulle stemples som en "gamlisbok"?

No way!

Denne boken er vel så viktig for en attenåring som vurderer botox (eller ikke vurderer botox) som den er viktig for en som nærmer seg eller har passert pensjonsalderen. For som jeg allerede har nevnt: Gunnhild skriver ikke om aldringsprosessen som i det å bli "gammal og grå", hun skriver om LIVET.

Og det angår oss alle.

Jo tidligere man blir bevisst hva som er viktig -

å være som "Mor" (les: På tur med en 85-åring: En gammel dame (moren til Gunnhilds bestevenninne) med tørkepapir flagrende fra neseborene i baksetet i en cabriolet med håret til alle kanter og et glis, "som en fornøyd snegle på en teltvegg i orkan”) og ikke forsvinne i en "jeg må holde meg ung for enhver pris"-rolle

- desto bedre.

Gunnhild oppfordrer oss til å sette pris på livet, prioritere det som på sikt vil være viktig (hvem bryr seg om "sommerkroppen 2016" om 30 år eller 70 år?)

Gunnhild i Kongo som folkereporter for Leger uten grenser i 2006.


Gunnhild i Kongo som folkereporter for Leger uten grenser i 2006.

Mitt favorittkapittel heter: "Hvem er jeg?" og fokuserer på to ting jeg er veldig opptatt av om dagen. Selvfølelse og identitet.

Man snakker om det å være forankret i seg selv, men hva
betyr det? Det betyr i alle fall ikke å ha dreggen festet i glatt
hud, struttende pupper, Jimmy Choo-sko, god økonomi
eller ungdommelighet. Alt det fungerer bare som en slags
glasur. Jeg må lete etter selvfølelsen min på helt andre arenaer
enn i utseende og evig ungdom. Ellers vil det snart vise seg at
ankeret mitt er festet til et nokså forgjengelig og flyktig fundament.
Skal min solide forankring vare et langt liv, må jeg
feste dreggen atskillig dypere enn i det øverste laget.
— Fra: Hvem er jeg?

Kan det sies bedre?

Innledningsvis beskrev jeg boken som beroligende. Her kommer forklaringen:

Etter å ha lest er jeg mindre redd for å eldes.

Boken setter trivialiteter og bagateller i perspektiv.

Barnebarna er ikke alene om å bry seg mest om hva man sier og gjør, mindre om hvor gammel man ser ut - hvor glatt hud man har eller hvor vellykket man er per en generell standard eller hvor stram rumpe man har.

Ikke bare er jeg mindre redd for rynker og fluffy grevinneheng med schwung. Jeg gleder meg også til å drite enda mer i hva "alle andre" (mest sannsynlig ikke) mener om meg - og som konsekvens bli enda mer tilfreds. Enda litt klokere og roligere.

Men aller mest gleder jeg meg til å flytte inn på gamlehjem med Gunnhild og bestevenninen.

For DET blir en fest.

Du kan følge Gunnhilds blogg her.

Dersom boken ikke er på plass i bokhandelen (noe den bør være) kan den bestilles gjennom forlaget her, eller en hvilken som helst annen bokhandel på nett.


Til slutt:

Har du allerede lest "Fordi jeg er gammel nok"? Eller noe annet av Gunnhild? Hvis ikke så skal du, ikke sant? DEL!

Det er mulig jeg fokuserte for mye på hva JEG interesserer meg mest for: perfeksjonspress, kropp og identitet. Gunnhild skriver også om hetetokter, nettroll, uønsket hårvekst og inkontinens. Og hun avslutter boken så nydelig at jeg gråt og smilte og gråt litt til.

ANBEFALES. Til alle.