"Kristine var..."

Ettersom jeg har gått mye i tearpi (ikke de siste tre årene, men tidligere), har jeg jobbet mye med forholdet jeg har til meg selv - og kanskje spesielt til kroppen min.

Jeg vil gjerne dele en oppgave jeg tror mange - uavhengig av om du har en spiseforstyrrelse eller ikke - kan ha nytte av.

Den kan virke noe absurd, men den ga i hvert fall meg et veldig verdifullt perpsktiv for omtrent fire, kanskje fem eller til og med seks, år siden.

Før du leser mitt "svar" på oppgaven - jeg fant den i en kladdebok som ikke var datert - still deg gjerne det samme spørsmålet.

"Dersom en jeg er glad i skulle holdt en minnetale om meg etter at jeg er borte - hva ville de sagt?"

Her er svaret jeg fant:

"Kristine var utrolig flink til å telle kcal. Når resten av oss spiste bursdagskaker eller bare en vanlig middag viste hun enorm viljestyrke ved å takke nei.

Hun var rett og slett et menneske med stålvilje. Fordi hun var så opptatt av rutinene sine hadde hun sjelden tid til annet - eller andre - inkludert meg. Dette var selvsagt trist, men hun hadde andre prioriteringer, og det måtte jeg akseptere.

Og... hva mer kan jeg si? Skulle jeg beskrevet Kristine med tre ord ville jeg valgt:

Kontrollert. Dedikert. Tynn. Kjempetynn."

Jeg kjenner meg - heldigvis - ikke lenger igjen i den beskrivelsen. Men bare det å set det kulepennblått på hvitt for mange år siden var en enorm motivasjonsfaktor for å fokusere annerledes.

I dag velger jeg å legge til et spørsmål, som nesten er viktigere:

"Hva ØNSKER jeg at noen HELLER skulle sagt i en minnetale?"

“Kristine var lenge syk og litt forvirret, men jobbet hardt for å snu livet sitt rundt. Hun var ikke redd for å drite seg ut, hun var full av selvironi og hun hadde alltid tid til de hun var glad i - inkludert meg.

Fordi Kristine tok sjanser hendte det stadig at hun feilet, men hun så ut til å lære av disse ”fallene”. Hun brydde seg om andre mennesker, elsket hundene sine, engasjerte seg i alt annet enn sine egne lår og prøvde som best hun kunne å ta et oppgjør med skjønnhetsidealer, perfeksjonspress og dyrevelferd.

Skulle jeg beskrevet Kristine med tre ord ville jeg valgt:

Ærlig, snill og… modig.”

Alt dette i den siste “talen” er ting jeg stadig aspirerer etter (jeg er på ingen måte i mål, men det er et mål), ting jeg håper noen en dag vil si om meg.

(Gjerne før jeg dør, det hadde vært fint.)

Kanskje høres det naivt ut, men det er fint å ha noe å strekke seg etter.

Det fungerer som en påminnelse om hva jeg vil - og hva jeg ikke vil - fokusere på for å leve et rikt og godt liv.


Til slutt:

Har du gjort deg noen lignende tanker?

Hva vil du helst endre i måten du lever på? Hvordan ønsker du å bli husket av andre (om mange, mange, mange år)?