良い木曜日 (God torsdag på japansk. Tror/håper jeg.)

Er ikke denne kommentaren sjarmerende og konstruktiv og... berikende?

Hvorfor må alle selvskadere og anorektikere absolutt blogge om det. Har de oppmerksomhet syke. Har de personlighetsforstyrrelser. Ikke skjemmes de heller. Alt skal brettes ut.
— Rune Martin

Den dukket opp rett etter en sak i VG i midten av desember.

I forbindelse med enda mindre sjarmerende uttalelser i diverse kommentarfelt etter den tragiske hendelsen på nyttårsaften - blant annet var det enkelte som ikke forsto at moren til avdøde ikke "bare dyttet i henne noen brødskiver" - skrev jeg en kronikk i Aftenposten. Les den gjerne.

Men over til noe mer fargerikt.

Jeg/vi - som lenge har vært fascinert av den japanske kulturen og derfor har dekorert huset med trykk av japanske kunstnere og små figurer - reiser veldig straks til Tokyo.

Og jeg har ladet opp med litt Tessellation Origami.

I går brettet jeg en vannbombe (det er det eneste jeg klarer uten å følge instruksjoner, men jeg skal snart bevege meg videre) og følte meg så rolig etterpå. Inntil Ducky stakk av med resultatet, dynket det i snø og sikkel... Poenget er vel uansett ikke resultatet (et bilde å dele med verden?), men - som på så mange andre områder av livet - prosessen (jeg gjorde noe litt annet enn å skrive.)

Dersom du liker å brette origamifigurer anbefaler jeg å prøve tesselations. Det er enda mer repetetivt og - synes jeg - litt mer spennende. (Ikke at jeg er proff på noen av områdene.)

Da jeg var syk hadde jeg verken tid til å brette papir eller lese bøker (med unntak av faglitteratur), nå innser jeg at det jo er sånn jeg kobler av (og at man ikke på død og liv må være så ekstremt "effektiv" hele tiden...) Origami har blitt min form for meditasjon og noe jeg prioriterer når jeg trenger en pause - og/eller påfyll, for det er ofte mens jeg bretter at små problemer løses eller en idé plutselig dukker opp. (I motsetning til da jeg raste rundt med to-do-listene mine og innbilte meg at jeg ikke hadde tid til sånt "tull".)

I julen ladet jeg også litt opp til Japan. Jeg startet jeg på "Norwegian Wood" av Haruki Murakami. (En bok jeg trodde jeg hadde lest, men jeg har i så fall elendig hukommelse for dette føltes veldig nytt.)

Han har forsåvidt noe fornuftig å si når det kommer til sårbarhet og åpenhet også:

“What happens when people open their hearts?"
"They get better.”

Og jeg så en av mine favorittfilmer (hver gang jeg ser den sier jeg at det er favorittfilmen min, men det sier jeg om mange): Lost in Translation.

Tenk at jeg snart skal sitte ved denne baren? For det skal jeg nemlig.

Vi reiser med minimalt med bagasje, men MULIG vi faller for fristelsen og kjøper med oss noen nye figurer. (Vi har Bearbricks i vinduskarmen (samlefigurer laget av et japansk leketøysmerke) og rosa puppedamer (med snekkersprekk) på badet.)

Drago ønsker seg muligens en drage.

Men for å runde av der jeg startet:

Årsaken til at det er så mye fokus på spiseforstyrrelser om dagen er forferdelig trist, og jeg skulle ønske det var en annen grunn til at vi snakket om det.

Likevel er det viktig at flere ser alvoret, at flere kan plukkes opp og få den behandlingen de trenger. Å bli frisk er ikke lett. Men det er verdt det.

Da jeg fremdeles var syk pleide jeg å minne meg på dette hver morgen/kveld:

"Jeg investerer energien min helt feil. Jeg utvikler meg ikke som jeg kan. Jeg lever ikke som jeg vil. Nok er nok."


Til slutt:

Hva tenker du om spiseforstyrrelser og det å "brette ut"?

Har du vært i Tokyo?