Tokyo, sweet Tokyo

Jeg synes det blir litt teit å si at jeg følte meg "hjemme" i Tokyo.

For til tross for at vi utforsket ulike deler av den helt enorme byen er det jo veldig begrenset hva man faktisk rekker å oppleve i løpet av bare fem dager - og spesielt som turist.

Likevel var det liksom "noe" med kulturen og menneskene som traff meg.

Kanskje skyldes det at jeg alltid har vært fascinert av japansk kunst, litteratur, arkitektur og enkelte klesmerker (jeg er ikke generelt interessert i mote, men har i flere år vært betatt av Comme des Garcons, Bape/A Bathing Ape og Undercover)?

Fra Undercover

Fra Undercover

En snart ti år gammel jakke fra Comme des Garcons Play - like fin i dag til tross for at jeg bruker den (og en i rødt og en stripete genser) HELE tiden:

Og en ny genser fra samme merke:

Med sake

Med sake

Kjøpt her, på Dover Street Market.

Kjøpt her, på Dover Street Market.

Og en ny skjorte fra Bape:

Jeg ble også introdusert for minimalisme gjennom en japansk forfatter/"cleaning consultant" - og prøver å utøve det på flere områder av livet, ikke bare når det kommer til gjenstander. Dette - altså å investere mer på færre områder av livet, fremfor å spre seg tynt - er noe jeg skriver mye om i bokprosjektet mitt. (Her er en link til Marie Kondos bok.)

Som barn elsket jeg å brette papir, en veldig amatørmessig form for origami (små bokser, frosker og hjerter), og det er en interesse jeg har tatt opp igjen.

På turen fikk jeg med meg litt nytt papir (shopping strider i mot dette med minimalisme, men for meg handler det om å investere i ting som gir meg glede og de nevnte plaggene vil jeg bruke i mange år.)

Manga hadde de dessverre utelukkende på japansk (jeg er veldig glad i tegneserier og abonnerte inntil nylig på Donald Duck):

På hotellet hang det mange kule tegninger, enkelte minnet veldig om Bjarne Melgaard (fant ingen signatur) og jeg skulle helst tatt med meg de fleste hjem:

Min oppfatning av japanere er at de er snille, høflige, stille (med unntak av når de spiser) og litt sjenerte. Ettersom jeg selv er introverted og en ganske rolig person følte jeg det som en lettelse å omgås folk som nikker kort og ikke stiller masse spørsmål. Til sammenligning har jeg etter hvert blitt vant til at mange amerikanere ikke går inn for å styre nysgjerrigheten sin - og at også det kan ha sin sjarm.

Da vi først flyttet til Denver bodde vi i et stort leilighetskompleks og det var umulig å ta heisen uten å svare på hvor jeg kom fra/hvorfor jeg flyttet til Colorado/hva jeg skulle lage av varene i handleposen/hvor jeg var på vei fordi jeg hadde pyntet meg med kjole (til en forandring)/hva jeg drev med osv.

Innimellom ville jeg rope: "Det har du INGENTING med, jeg skal bare hente posten" og innimellom kunne disse spørsmålene utvikle seg til utrolig hyggelige samtaler - og i et par tilfeller også vennskap.

Men tilbake til Tokyo. Jeg elsket stillheten. Ikke bare kunne jeg gå inn i hotellheisen og møtes av et kort nikk, ingen spørsmål, men jeg kunne også gå på gaten og høre... ingenting.

Folk snakket lavt med hverandre på restauranter og for en gangs skyld følte jeg meg faktisk litt høylydt fordi jeg - i motsetning til de som forsiktig fnistebak hånden sin - kan få akutt latterkrampe når jeg er sammen med Tias (de som kjenner ham vet hva jeg snakker om) på en ikke-diskret og litt ukontrollerbar måte.

Jeg liker også at veldig mange uttrykker seg gjennom klærne sine. Det er så mye GØY å se når det kommer til antrekk og det føles som om de fleste kler seg etter egen smak mer enn trender (mulig jeg tar helt feil.) På samme måten er det faktisk i Denver. Jeg kjenner INGEN som har lik klesstil (eller for eksempel lik interiørstil) - og det er så fint. Folk er så ulike at ingen egentlig passer inn - og på den måten passer jo ALLE inn.

Men brudeparet skilte seg jo litt ut, da :)

Men brudeparet skilte seg jo litt ut, da :)

En annen ting jeg satte stor pris på var at det er så lav kriminalitet (blant de laveste i verden.) Jeg så ikke en eneste låst sykkel og fikk inntrykk av at folk generelt stoler på at andre oppfører seg bra. Å ta noe som ikke tilhører deg medbringer stor skam.

Jeg har sjelden reist et sted og tenkt: Her kunne jeg bodd. (Unntak: Denver, Boston, Salt Lake City, Amsterdam.) Men sånn var det med Tokyo. Jeg elsket stillheten, anonymiteten, alle de merkverdige tingene man kunne stirre på og at det føltes som om den enorme byen besto av masse-masse småbyer med ulike uttrykk.

Da jeg vokste opp så jeg alltid for meg at jeg ville bli boende i Norge. Nå, etter åtte år i Dublin og snart fire i Colorado, føler jeg at jeg kan slå meg til ro og være meg selv i ulike deler av verden. Familien min og røttene mine er i Norge - og tro meg, jeg savner de jeg er glad i - men jeg kan føle meg hjemme flere steder. Det synes jeg er veldig fint.

Utsikten fra hotellrommet.

Utsikten fra hotellrommet.

Sake og japansk whiskey i minibaren.

Sake og japansk whiskey i minibaren.

Og en større hotellbar.

Og en større hotellbar.

Det er liten sannsynlighet for at jeg kommer til å flytte til Tokyo. Men Tias og jeg har inngått en pakt om å reise tilbake ved første anledning (må bare spare litt poeng på diverse kredittkort først.)


Til slutt:
Har du noensinne reist et sted og tenkt: "Her kunne jeg bodd"? HVOR?

Og føler du en tiltrekning mot et land/en kultur du enda ikke har besøkt? Inntil for fem år siden hadde jeg kun vært i New York City og Los Angeles - og følte likevel at jeg ville føle meg hjemme i USA. (Jeg har siden besøkt 23 stater og føler at jeg kunne bodd flere steder!)