Nam nam (og nammi)

Jeg synes det er forferdelig kleint å ta bilder av maten min.

Egentlig synes jeg bilder er kleint, punktum, og den eneste grunnen til at jeg innimellom tar selfies er for å være litt synlig på denne bloggen. Det blir litt mer personlig når man kan se personen som skravler, og det kan kanskje bli i overkant mange hundebilder (for enkelte. Selv mener jeg at det aldri blir nok.)

Aldri nok.

Aldri nok.

Dessuten liker jeg selv best å lese blogger som ikke utelukkende består av tekst.

Ikke en selfie, men...Dette smakte forresten som frityrstekt riskake - hard og søt utenpå, helt myk og litt salt inni. Mer om dette litt merkelige måltidet lenger ned :)

Ikke en selfie, men...Dette smakte forresten som frityrstekt riskake - hard og søt utenpå, helt myk og litt salt inni. Mer om dette litt merkelige måltidet lenger ned :)

Uansett.

Er det ETT sted det ikke bør være kleint å ta bilder, verken av hva man spiser eller seg selv, så er det visst i Japan. De gangene jeg tok frem mobilen min for å forevige små matkunstverk ble servitørene direkte stolte og tok det tydelig som en kompliment (jeg lærte nylig at det nå er lov å bruke ET kompliment..., men jeg klarer ikke.)

Da vi satt på flyet, for eksempel, fikk vi spørsmål av flyvertinnen om vi ville ha et bilde mens vi spiste frokost. Verken Tias eller jeg liker å bli fotografert så vi har faktisk tilnærmet INGEN bilder av bare oss to (vi har vært sammen i snart femten år, haha...) Men nå sa vi ja.

Hun grep mobilen min og klikk-klikk-klikk, tre sekunder etter fikk vi det FINESTE bildet som eksisterer av oss to sammen - med TRE ulike fargenyanser. Snakk om å være proff.

Men tilbake til maten.

Det aller største høydepunktet var da vi gikk på en restaurant der man satt ved en bar, pekte på maten man ville ha og fikk servert alt fra sake til grillet tofu/fisk til grønnsaker og ris på små spader. Jeg tror det er den beste maten jeg har spist.

(Men det sa jeg hele tiden på denne turen, og det sier jeg ofte når jeg lager noe selv også, haha... Og når jeg har lest en fin bok eller sett en god film. Men dersom noen spør meg hva det beste jeg vet er - innen en hvilken som helst kategori - klarer jeg aldri å komme på et eneste alternativ.)

Innimellom var det også digg å bare bestille room-service.

Vegetarcurry og ris, vietnamesiske vår/sommerruller, stekt sopp, fisk og pommes frites.

En litt merkelig opplevelse var det å gå på en vegansk restaurant med to Michelin stjerner i et tidligere tempel. Vi ble møtt av en bitteliten mann som var så lik Yoda det er mulig å bli. Han bukket så dypt og så ofte at han nesten mistet balansen ved flere anledninger og ledet oss inn på et eget rom med utsikt til en helt fantastisk hage (femten retter senere guidet han oss gjennom den med en lykt og snakket japansk som en foss mens vi - like gjerne - svarte ham på norsk.)

HELT lik. Vi sa det i kor.

HELT lik. Vi sa det i kor.

Vi ble servert av to jenter i tradisjonelle drakter. Tias og jeg trodde det var snakk om syv retter og bestemte oss for at det var høflig å spise opp alt vi fikk foran oss. Noe som etter hvert ble litt utfordrende til tross for at ingen av oss er småspiste.

Nudler og grønnsaker - veldig godt.

Nudler og grønnsaker - veldig godt.

Sushi med sopp, en riskube med erter, en ekstremt søt grønn geléaktig klump og frityrstekte gulrøtter.

Sushi med sopp, en riskube med erter, en ekstremt søt grønn geléaktig klump og frityrstekte gulrøtter.

Enkelte var lette - misobaserte nudelsupper og grønnsakssushi - mens andre igjen var ganske tunge, søte og frityrstekte. Til slutt måtte vi bare drikke oss til mot og etter dessert nummer tre var det ganske digg å komme ut i frisk luft med Yoda som guide.

Og så er det jo alltid sånn når man er ute og reiser at den BESTE maten er den man får der man minst venter det. Som da jeg bestilte ramen noodles på en togstasjon:

Jeg må bare avslutte med å si noe om karbohydrater.

Ingenting - inkludert tanken på å hoppe utfor en veranda i fjerde etasje - pleide å skremme meg mer enn poteter, ris, nudler, korn. Denne frykten hjalp diverse bloggere meg å holde liv i - også etter at jeg fulgte kostlister - ved å ytre at "sukker er gift for kroppen" og snakke om hvordan mennesker levde for x antall år siden - "uten korn" osv (jeg lever btw nå, ikke for x antall år siden.)

Men vet du hva? I kontrast til det vi får banket hardt inn i skallen, kanskje langt ned i halsen, så er min ufaglærte konklusjon er at denne maten verken er farlig, usunn eller noe ALLE mennesker bør "innta i moderate mengder" (med unntak av de som faktisk har matallergier, det sier seg selv.)

Mens jeg skriver dette spiser jeg potetmos, noe jeg alltid har elsket, og det gjør godt både for kropp og sjel fordi det bringer tilbake de beste barndomsminnene. Mormoren min, Omme, mener nemlig at ingen måltider er komplette uten - og jeg husker at hun til og med serverte spaghetti med potetbiter oppi - for sånn skulle det være. Hun er en klok dame, men brukte nok verken wasabi eller sesamolje (mine favoritter, hver for seg, ikke sammen) - det gikk i smør og salt.

Som en ekte livsstilsblogger ville sagt om noe som smaker godt: YUM. Eller: NAMMI. (Disse uttrykkene står i stil til selfiesene mine.)

Kanskje har enkelte godt av å redusere enkelte matvarer - vi har alle ulike behov og utgangspunkt - men rent generelt sett tror jeg at vi snart ler godt av larkarbobølgen som herjet på samme måten som vi ler av fettfobien på 80-/90-tallet og koser oss med både frukt og nudler og boller og tenker på langt viktigere ting enn hvor mange "karber" det inneholder.


Til slutt:

Har du et avslappet forhold til mat? Er du - som jeg - lei av å bli fortalt hva som er "riktig" å spise? Som om vi alle er en saueflokk med samme smakspreferanser og behov?

Da jeg var syk ville jeg nektet å spise så mye som en bit av den veganske maten. I beste fall ville jeg smakt på noe, lagt meg gråtende, våknet med angst, straffet meg selv med trening og kuttet ned på mat dagen etter. Det var ikke en utelukkende behagelig opplevelse pga mengden mat, men det var GØY og vi vil huske Yoda og opplevelsen for alltid. Og vi startet morgenen etter med frokostbuffet.