Skriver fra arkiver

God natt til deg, god ettermiddag til meg!

I forbindelse med en artikkel har jeg i dag rotet rundt i mitt eget gamle bloggarkiv - med litt blandede følelser.

Først ble jeg flau, nesten stressa, over alt jeg har delt, måten jeg formidlet det på. Naivt, har jeg tenkt og rødmet ved tanken på at andre muligens har lest med samme oppfatning.

Men så er jeg jo også stolt.

Delvis fordi jeg har utviklet meg de siste årene, delvis fordi jeg faktisk turte å dele. Igjen og igjen. Ofte med støttende tilbakemeldinger, ofte uten noen reaksjon. En sjelden gang med negativ respons.

Kritikk er alltid viktig, synes jeg, så lenge den er nokså konstruktiv, og det har den stort sett vært - likevel kan det føles sårt når man deler noe veldig personlig og tillater andre å mene noe basert på et lite utdrag tekst.

Jeg fant det jeg trengte, lukket bloggen, prøvde å skrive artikkelen. Men fant ikke roen.

Heller enn å jobbe leste jeg flere av innleggene på nytt. Heldigvis. For det dukket opp en forståelse og omsorg for hun (altså meg selv i fortid) som faktisk turte å være sårbar, holdt ut angsten denne eksponeringen ofte førte til og prøvde å bruke litt humor (på en måte jeg har lagt fra meg, og kanskje bør jeg legge til et "heldigvis" her. Men kanskje var det også en viktig del av min prosess? En litt tryggere måte å åpne seg på?) 

Jeg tok meg til og med i å smile av ganske teite spøker. "FInt for deg (altså meg i fortid) at du tør", tenkte jeg.

Kanskje vil jeg om noen år lese dette og rødme og tenke at det er teit. Og naivt.

Men er ikke det egentlig positivt? Betyr ikke det at jeg i så fall har fortsatt å utfordre meg selv og utvikle meg? (Det er jo fint at jeg for eksempel ikke kjenner meg hundre prosent igjen i noe jeg skrev for ti år siden, mener jeg?)

Bare noen tanker om gamle arkiver.

Tilbake til artikkelen.

Og god natt/eventuelt morgen til deg.