Plastisk kirurgi - har vi råd?

I TV2-serien, ”Sykt perfekt”, blir vi kjent med jenter som lider under kropps- og perfeksjonspresset på en måte som burde tilhøre sjeldenhetene, men som dessverre begynner å bli en variant av normalen.

Vi leser om elever som ”møter veggen” før de avslutter videregående skole, barnehagebarn som uttaler at man blir ”feit” av karbohydrater (på en måte som indikerer at ”feit” er det aller verste et menneske kan være) og ”flink pike” (en trang og hemmende rolle) har blitt en standard mange aktivt strekker seg mot.

Inspirert av Kristin Gjelsviks vlog (det begynner å bli noen uker siden hun publiserte den) har jeg skrevet en kronikk:

Plastiske operasjoner – har vi råd?

(Og jeg sikter ikke til det økonomiske aspektet.)

Den ble trykket i Aftenposten i dag, men kan også leses her.

Intensjonen min er selvsagt ikke å dømme de som har tatt andre valg enn jeg - på grunnlag jeg ikke kjenner. Men jeg synes det er trist at det som ærlig talt ER ekstremt normaliseres og jeg tror at dette overdrevne fokuset på utseendet bidrar til mer usikkerhet og stjeler tid/energi/penger fra ting vi kanskje ville hatt større utbytte av å investere i.

Og så tenker jeg på barna...

Som Kristin Gjelsvik også nevner, kanskje er noen timer hos en psykolog en bedre investering enn et kosmetisk inngrep når det kommer til å styrke selvtilliten?


Til slutt:

Har du noen tanker rundt dette?