For å kjøpe må du også løpe

Jeg har studert klinisk ernæringsfysiologi i to år.

Dette innlegget skal ikke handle om hvor glad jeg er for at jeg ikke avsluttet (for det er jeg), men om en diskusjon vi hadde på et seminar tidlig i studiet.

Vi snakket om hvordan merking av mat, blant annet med trafikklys - rødt, gult og grønt - kan være…

… positivt:

Enkelt å forholde seg til for dem uten interesse for/kunnskap om kosthold.

Og negativt:

Skal mat virkelig merkes som ”ja” og ”nei”? Skal vi snakke om dårlig samvittighet og skam, eller skal mat få  lov til å være bare mat?

Vi diskuterte også hvorvidt det vil være givende å inkludere informasjon om hvor langt man må løpe for å forbrenne en pose potetgull eller en plate sjokolade – i håp om at man enten velger å ikke innta matvaren, eventuelt at man gjør opp for “skaden” før eller etter.

Dette var et fiktivt forslag (jeg tror det må være snart syv år siden?) og noe vi utelukkende drøftet for å lære.

Diskusjonen som fulgte var selvfølgelig ikke svart-hvitt, men alt i alt konkluderte både professorer og studenter med at symbolene alt i alt var et lite heldig forslag av følgende grunner (etter hukommelsen):

Vil dette medføre ytterligere stigmatisering av overvektige? Og vil det for de som av helsemessige grunner trenger å gå ned i vekt virke motiverende? (Er skam en sunn motivasjonsfaktor?)

Hvordan få et sunt forhold til mat dersom det utelukkende blir til tall – kcal inn og kcal ut? Hva skjer da med matroen?

Forbrenningen er langt mer komplisert enn kcal inn og kcal ut (kjønn, vekt, hormonbalanse, stressnivåer, stoffskifte, for å nevne noe.) Ja, dette er veiledende ”tall”, men de vil ikke engang være reelle for de fleste.

Hvordan fremme treningsglede dersom det å bevege seg skal være en straff for noe man allerede har spist eller skal spise? Skal man utelukkende trene seg for å forbrenne noe konkret?

Forslaget kan fungere som en oppfordring til å velge kcal-fattige produkter (krever mindre løping eller sykling å forbrenne) – da ofte med mindre fett – et nødvendig næringsstoff.

Tidligere denne uken fikk jeg tilsendt en link fra en tidligere studievenninne som jobber som klinisk ernæringsfysiolog i Dublin (det var der jeg studerte.)

Og det fiktive forslaget vi diskuterte for flere år siden – altså symboler som forteller oss hva vi må gjøre for å forbrenne en matvare – skal muligens realiseres i UK.

Mange eksperter mener det er informativt og viktig og at det vil fremme folkehelsen. Andre er uenige.

Informasjonen finnes allerede, de fleste av oss vet at potetgull inneholder flere kcal og færre vitaminer enn en agurk, men forslaget gjør det jo mer konkret. Matvarer blir – i større grad enn de allerede er – et tall.

Mulig jeg er farget av et tidligere anstrengt forhold til mat – stress, straff, stress, kalkuleringer, stress – men er dette riktig fokus?

Jeg vet ikke.

For kanskje er det for enkelte nødvendig å få det presentert så direkte?

Kanskje kan det føre til at flere tar sunnere valg i hverdagen?

Og kanskje kan det motivere de som har godt av å bevege seg mer til å gjøre nettopp det?

Jeg skulle ønske vi ikke trengte å stemple mat som ”ja” og ”nei” og knytte inntak til dårlig samvittighet og skam og bare lytte til kroppens signaler fremfor å kalkulere og telle og dømme oss selv som flinke og mindre flinke.

Men med så mye fokus på fedmeepidemi og spiseforstyrrelser og så ufattelig mange og sprikende definisjoner på et sunt og riktig kosthold – er nok ikke det lenger et realistisk mål.

I det minste ikke for alle.

Dette forslaget er kanskje et nødvendig skritt, men det er et skritt i det jeg ser på som gal retning når det gjelder mental helse og matro.