Vegg? Push gjennom!

Førsteutkastet på boken min om spiseforstyrrelser hadde tykke lag med sminke.

Alt jeg skrev var sant, så klart, men jeg pirket bare i overflaten.

Ville jo ikke fremstå svak. Eller ekkel. Eller ødelagt. Ville jo ikke at noen skulle lese og tenke: Æsj. Eller: Hun er helt gæren.

Men hadde jeg ikke turt å dykke inn i den selvdestruktive kjernen av sykdom ville ikke det ferdige resultatet hatt verdi. Det kostet meg mye, jeg følte lenge at jeg stanget hodet i en vegg, men det er først etter at jeg utforsket det jeg helst ville glemme at prosessen ble verdt å dele.

Og sånn er det med mye.

Når vi jobber med et prosjekt eller prøver å løse en stor oppgave og møter veggen og aller helst vil gi opp er det (kanskje) et tegn på at vi nærmer oss noe viktig.

Da gjelder det å holde ut ubehaget, pushe videre.

Det er når en kreativ prosess – og det meste vi foretar oss er faktisk kreative prosesser – føles uoverkommelig og skummel at det er i ferd med å bli interessant.

En samtale med en god venn som går dypt fordi man tør å stille vanskelige spørsmål.

Et mislykket forskningsprosjekt som blir utgangpunkt til et langt viktigere.

En skriveøkt uten filter som ender med en overraskelse – hæ, føler jeg virkelig det?

En lang dusj og et plutselig: OJ, hvor kom den ideen fra? (Hvorfor er det forresten sånn at nesten alle gode ideer kommer mens man dusjer? Rennende vann?)

En oppgave på studiet som avslører at man likevel brenner for det man begynte å tvile på.

Et blogginnlegg som egentlig skulle handle om noe hverdagslig (været? Ugresset? Angst? Helst ikke!) og ender opp med å tydeliggjøre for meg at jeg må grave ENDA litt dypere enn jeg nå gjør.

Dersom du står ovenfor en tilsvarende vegg: Push gjennom.

Jeg tror det finnes verdi på den andre siden.

Og med verdi mener jeg ikke dette tåpelige bildet.

Det var liksom dette eller en vegg.